Robert Benoist – "Hedersmannen" (del 3) - BilNorge.no
img
img
img
img
img
img
img
def bilnytt biljobb Bil FirmaBil YrkesBil Motorbransjen Default forside meny
bilde
Robert Benoist – "Hedersmannen" (del 3)
Årene fra 1930 og utover var økonomisk harde for den vestlige verden, noe som også rammet internasjonal bilsport tungt. Fransk industri var i dyp krise og Benoist var sitt ansvar for å redde sine underordnedes arbeidsplasser bevisst. Å kjøre billøp var det ikke snakk om – all innsatsen hans gikk i tre år ut på å lose bedriften gjennom krisen.
Biltester:
bsgif Biltester
Norges største samling biltester fra bladet Bil (1996-2019).

Twitter RSS
bsgif

Til Robert Benoist (del 1)
Til Robert Benoist (del 2)

Bugatti
Etter hvert ble Benoist lei av å slite kontorstolen: Nå og da "hjalp" han også Bugatti ved å vise deres rike nybilkunder hvordan bilene deres kunne kjøres fort. Gjennom disse "ledige stundene" ble han en god venn av en åtte år yngre eks-racerkjører som utførte nøyaktig samme oppdrag for fabrikken: Engelskmannen Charles Frederick William Grover-Williams, som med en Talbot hadde kjørt sitt første løp mot Benoist i Frankrikes GP 1927, Benoists store år. Og som hadde skrevet seg inn i bilsporthistorien som vinner av det første Monaco GP i 1929. I en Bugatti. Hvor nær Grover-Williams og Benoist kunne komme hverandre, skulle 2. Verdenskrig senere vise.

Kort sagt: Benoist greide ikke å løsrive seg fra bilsportmiljøet, og ved Frankrikes første Grand Prix på Reims i 1932 var han å finne i ivrig passiar med førerne før start. Kanskje det var dette som inspirerte Benoist til snart å skaffe seg en Bugatti til å kjøre bakkeløp med. Han vant et slikt ved Bellevue og ble nr.4 i Mont Ventoux, men så la han sporten til side igjen.

I mai 1933 omkom Benoists overordnede manager for Bugattis elegante showroom i Avenue Montaigne i Paris, Guy Bouriat, i et bilrace. Noen dager etter ble Benoist kontaktet av Ettore og Jean Bugatti med forespørsel om han ville overta stillingen. Svaret var ja, og resten av sitt liv fulgte Benoist all virksomheten der med sitt berømte ørneblikk.

Bugatti hadde siden 1931 ikke greid seg så altfor bra i Grand Prix-løp siden bl.a. italienerne hadde kommet på banen igjen, bokstavelig talt. Så i forkant av 1934-sesongen tegnet Benoist også kontrakt som fjerdeprioritert fører for Bugatti-fabrikken.

Mislykket sesong
At ikke alt sto bra til med Bugatti-laget var tydelig allerede ved sesongåpningen. De var påmeldt med 4 biler til Avusrennen i Berlin, men stilte aldri opp. 

Dersom Benoist hadde trodd at Monaco Grand Prix 1934 skulle få ham tilbake i rampelyset fikk han rett - men neppe slik han hadde håpet. For Bugattis type 59-racer var et uhåndterlig svin med sin 3,25 liters motor på 250 hk kombinert med stive aksler. Benoist krasjet ettertrykkelig under treningen, og selv om han slapp uskadd fra det var ikke mekanikerne i stand til å reparere bilen før løpet.

Han var imidlertid tilbake bak rattet ved Frankrikes Grand Prix på Montlhéry. Uheldigvis var det også her Det Tredje Rike debuterte internasjonalt med sine revolusjonerende racere fra Mercedes-Benz og Auto Union, mens Alfa Romeo for sin del ville gjøre sitt ytterste for å slå tyskerne (og gjorde det!). Bugatti-laget havnet helt i skyggen, hjemmebane og hjemmepublikum til tross. Mirakuløst nok greide Benoist å bringe sin Bugatti med hørbar tenningsfeil inn til en fjerde- og sisteplass bak tre Alfa Romeoer og fire runder bak vinnerbilen; alle de andre bilene hadde brutt sammen underveis.
 
Belgias GP på Spa-Francorchamps ble riktignok Bugattis dag, men mest fordi de tyske lagene holdt seg unna (fordi belgierne avkrevde dem 180.000 francs i toll for å føre "rakettbrennstoffet" sitt inn i landet). Også her tok Benoist en fjerdeplass. Senere i sesongen ble presset fra tyskerne verre. I Tsjekkoslovakias GP brøt Benoist løpet etter 8 runder, og han kjørte ikke flere løp i 1934.

Magre år
1935 ble enda mer nedslående. Ved Frankrikes GP på Montlhéry var Benoists Bugatti den eneste franske bilen på banen, og han måtte trene med en eldre modell fordi løpsbilen først kom fram til banen natta før løpet. Den ble rullet fram til starten sist og i nest bakerste startspor, og publikums applaus lød mindre enn halvhjertet.

Benoist selv gjorde sitt beste, det vil si at han til enhver tid unngikk å ligge aller sist i løpet. Men i fjerde runde blåste plutselig hele panseret av bilen. Benoist greide mirakuløst å fange det i svevet med én hånd, og taxet defensivt ut til pitlane for å få festet det. Etter 16 runders kjøring måtte han likevel trekke bilen ut av løpet.

Senere i 1935 tok Benoist rattet i bare to andre Grand Prix; det belgiske på Spa, der han endte på 5. plass bak to Mercedes-Benz og to Alfa Romeo, og det spanske ved San Sebastian der han fullførte på 6.plass.

I mindre betydelige løp gikk det bedre for ham; Benoist vant bakkeløpene i Château-Thierry og i Chavigny-Nancy. Han vant også Grand Prix de Picardie en runde foran nestemann etter å ha ledet fra start til mål og med dagens beste rundetid, og han ble
tredjemann i Circuit des Vosges. Men i Comminges unnlot det påmeldte Bugatti-laget igjen å møte opp.

Generelt var Bugattis innsats nå så sporadisk og så ille at Meo Costantini, merkets løpssjef gjennom 15 år, sa fra seg stillingen. Som unge Jean Bugatti umiddelbart overtok, med Benoist som ansatt rådgiver i tillegg til forhandlervirksomheten sin.

Sportsbilløp-satsing
I 1936 hadde Bugatti bare en eneste fabrikkbil med i Grand Prix-løp (til Jean-Pierre Wimille), for nå hadde merket fått så mye juling at eierne endelig fulgte Benoists råd om å gå helt inn for sportsbilløp i stedet. I rettferdighetens navn hadde Bugatti lenge vært med i denne billøpskategorien også, men det var lenge mellom hver gang merket kom på pallen.

Beslutningen ble ikke vanskeligere ved at de franske bilsportmyndighetene bestemte at både Frankrikes GP, GP de Marne, GP de Comminges og GP de Pau skulle være for sportsbiler i årene 1936-37. Noe som selvsagt var en reaksjon mot tyskernes totale dominans i de europeiske Grand Prix-løpene.

Det første arrangementet for den nye sportbilformelen var 3-timers løpet Marseilles Grand Prix på Miramas-banen 24. mai 1936. Bugatti rakk ikke å få sin nye bil klar til løpet.

Men i juni leide de Montlhéry-banen ved Paris for å prøve ut sin nye, åpne strømlinjebil Type 57 G (for Grandprix). I likhet med Bugattis GP-bil anno 1923 ble den bare døpt "Tank" av motorjournalistene, og Benoist, Veyron, Grover Williams og Baron Philippe de Rotschild tok hver sin tørn for å teste bilen i 1000 sammenhengende kilometer på den franske autodromen. Men mens dette pågikk oppsto det generalstreik i Frankrike som ikke bare førte til at årets Le Mans-løp måtte avlyses, men også at Bugatti ble rammet av den. Konsekvensen ble at gamle Ettore overlot hele virksomheten til sønnen Jean, for selv å flytte til Paris og aldri sette sine ben i sin egen fabrikk igjen.

Gode, gamle takter
Frankrikes GP 1936 var altså for sportsbiler, hovedsakelig franske. Og den beste treningstiden var det veteranen Robert Benoist som sto for med den nye Bugatti 57 G. 

Starten var av den klassiske Le Mans-typen der førerne måtte løpe bort til bilene, og ut i fra det innledende kaoset som dermed oppsto stakk Dreyfus i Delahaye først avsted. Men etter bare en runde var Benoist forbi ham. Så begynte Bugattiens tenning å slå seg vrang, og Benoist måtte i depotet for pluggskifte. Han kom aldri på offensiven igjen til tross for at han nesten tangerte runderekorden ved en anledning. Riktignok vant en annen 57G løpet, men teamet Benoist/ de Rotschild måtte nøye seg med en skuffende 13. plass.

Så fort løpet var over ble banen stengt på ny, for Bugatti ville fortsette testene intensivt før Grand Prix de Marne skulle gå på Reims to uker senere, og de tok seg knapt tid til å feire seieren. Det første de gjorde var å høyne sluttutvekslingen for at bilens 160 hk skulle være nok for de lange rettstrekningene på Reims. Benoist fikk jobben med å sjekke om det funket. På oval-delen på Montlhéry kjørte han umiddelbart 100 km/t med en snittfart på 211 km/t, nok til å sette internasjonal rekord i Klasse C - dersom det bare hadde vært offisielle tidtakere til stede. Benoist fikk tenning, tok en pause før han tok en enda raskere 100 km-økt, og så en til der han greide å holde 220 km/t i snitt gjennom de 100 kilometerne. 

Veyron gjorde et forsøk på å toppe Benoists hastighet, men mislyktes. Sommer måtte gi opp grunnet regn. Så Bugatti-gjengen rundet av dagen med en middag på restauranten La Potinière. Under måltidet ble Jean Bugatti dårlig, og han måtte i hui og hast på sykehus der det ble fastslått en blindtarmbetennelse.
 
Bugatti d.y. var fortsatt på hospitalet da dagen for Grand Prix de Marne 1936 opprant på Reims. Til gjengjeld kom faren hans rett fra sønnens sykeseng til banen i sin private Type 41 Royale.

Som på Montlhéry var det Dreyfus på Delahaye som kom raskest i gang. Wimille og Benoist satte etter ham alt de var god for - men denne gangen var det ikke nok, Dreyfus dro fra mer og mer helt til veivakselen hans knakk sammen, hvilket altså førte til at Wimille vant foran Benoist.

Bråk ved Comminges
Comminges Grand Prix ble holdt ved den pittoreske landsbyen St. Gaudens i Pyreneene, og løpslederen Charles Faroux hadde bestemt at akkurat dette racet også skulle være åpent for at skjermer og lykter kunne plukkes av sportsbilene for at de skulle se mer "racerbil" ut. Slike grep lot seg selvsagt ikke gjøre på en Bugatti 57G, og stor var overraskelsen da teamet åpnet transporteren sin for å trille bilene sine ut - de var nemlig av Bugattis racerbiltype 59 - men med 57G-motorer i.

Dermed slapp de konkurrerende teamene helvete løs. Særlig Delahaye-laget var i harnisk over at Bugatti prøvde å omgå regelverket på denne frisinnede måten, og truet med å trekke alle sine ni biler fra løpet. En av førerne deres, Marcel Mogin, prøvde til og med å gå til fysisk angrep på Benoist, som for sin del fikk en gyllen anledning til å bevise at diplomat-stemplet hans var fortjent. Faroux gjennomgikk regelverket med alle lagene i fellesskap og fikk roet gemyttene såpass at alle lagene lovte å starte - men amperheten var fortsatt merkbar.

Benoist oppnådde nest beste treningstid og sto mellom to store Talbot i første startrekke på kvalik-heatet. Men han misset starten totalt og ble straks oppslukt av resten av feltet. Tre runder senere hadde han derimot jobbet seg forbi dem alle, unntatt lagkameraten Wimille. Men da begynte dampen å gå ut av Benoists bil, som riktignok greide å holde andreplassen over mål med en tynn røykstripe hengende etter seg.

Også i det andre heatet lå Benoist blant de tre beste, men halvtimen som mekanikerne hadde fått til å ordne motoren var ikke nok og halvveis i heatet krabbet Bugattien defensivt mot depotet for godt.

Poengløs diskvalifikasjon
Meningen var at Robert Benoist også skulle delta i Frankrikes GP 1937, siden det igjen skulle være et sportsbilløp på Montlhéry. Bugatti hadde en ny "cocktail" på gang for anledningen, en noe lavere "Tank" med en Type 50B racermotor i - offisielt kalt Type 57S45, og to eksemplarer var lovet ferdige til løpet for Benoist og førsteføreren Wimille.

Benoist kjente så altfor godt til Bugattis siste-liten-takter og regnet det som usannsynlig at bil nummer to ville bli ferdig tidsnok til ham. Og fordi Delage hadde meldt på en praktfull V12 med Labourdette spesialkarosseri til løpet, sa bilselgeren i Benoist at Bugatti måtte svare. Sent på kvelden fredagen før løpet hentet han en standard 57S coupé fra salongen i Avenue Montaigne, kjørte den til banen og ba om å bli påmeldt med den. Dette nektet arrangørene fordi Bugatti ikke hadde trukket påmeldingen hans i den nye, kommende "Tanken".

Mens den vingestekkede Benoist satt på tribunen og så på resten av lørdagstreningen, observerte han at en av arrangørene tok med hele kameratflokken i privatbilen sin for å kjøre rundt på banen. Igjen våknet bilselgeren i Benoist, som satte seg i coupeen og kjørte rundt med den på baksiden av banen, med den ene armen ut av vinduet slik at alle kunne se fører-armbindet hans. Deretter kjørte han inn på selve Montlhéry og satte et par glimrende rundetider med standardbilen i den tro at det som var OK for en funksjonær, ville være OK for en proff. Men der tok han feil: ACF-komiteen diskvalifiserte ham omgående fra å starte, til tross for at han de ikke hadde hold i regelverket for et slikt tiltak og til tross for at Benoist ikke hadde bedt om å sette noen ofisiell treningstid! 

Ettore Bugatti innfant seg på banen i hui og hast søndag morgen. Han forlangte både opphevelse av diskvalifikasjonen og en offentlig unnskyldning til Benoist. Han oppnådde bare det første, og da mot en bot på 1000 francs, hvilket fikk bilkunstneren til å eksplodere helt og true med å trekke laget fra starten. Benoist fikk overtalt ham til i hvert fall å se hva Wimille kunne få til på treningen - bilen hans hadde nemlig blitt ferdig - og tross noe tvilsomme kjøreegenskaper var tidene så knusende overlegne at Bugatti faktisk roet seg. Det så faktisk ut til at Benoists bil skulle bli klar også, Jean Bugatti var underveis fra fabrikken med den for egen maskin. Men da det kort tid etter kom et telegram om at sønnen sto fast langs veien med motorproblemer, valgte faren likevel å trekke begge bilene fra starten. 

Den siste drømmen
Benoist hadde fortsatt en fjær i hatten til gode gjennom sin lange førerkarriere: Å vinne 24 timers-løpet ved Le Mans. Så da løpet ble gjeninnført i 1937, var han meget lykkelig over å få dele en 57G oppgradert til 3,3 liter med Wimille. De eneste modifikasjonene som ellers måtte gjøres på "Tanken" var å lage en dør også på passasjersiden og å endre hekken for å få lettere tilgang til reservehjulet. Det ble også klargjort en bil til for Veyron og journalisten Roger Labric. Begge bilene ble klare i tide og "generalprøven" var at de ble kjørt de 70 milene fra fabrikken til banen for egen maskin.  

Wimille tok løpets første skift, og så fort verdensrekordholderen John Cobb hadde latt flagget falle åpnet Benoists makker avventende på en 9. plass. Men fordi Raymond Sommer straks tok ledelsen og hele tiden peiset på med Alfaen sin, våget ikke Wimille å vente lenge før han begynte å avansere.

Tragisk topping
Allerede i den åttende runden smalt det, da en uerfaren amatør ved navn René Kippeurt i sin private Bugatti Type 44 gjorde et feilgrep mellom Det Hvite Hus og startområdet. Resultatet ble en formidabel møljekollisjon der 6 biler ble innblandet. Både Kippeurt og briten Pat Fairfield i en Frazer Nash-BMW omkom i havocen. En fransk kjører, som selv var skadet, kom seg ut av Rileyen sin og fikk løpt bakover for å varsle lederfeltet om at banen var blokkert av vrak. Og rundt svingen kom Wimille, som nettopp hadde fått lagt Sommer bak seg på Hunaudieres-strekningen, med sistnevnte helt oppi nakken. Wimille bremset inn og fikk tråklet seg mellom vrakene, men Sommer kom altfor fort rundt Det Hvite Hus og måtte ty til nedgiring som bremsehjelp. Resultatet var 8000 omdreininger i motoren og sekundet etter et stort BANG under Alfa-panseret.

Noen safety car fantes ikke i 1937, og racet fortsatte uavbrutt hele den timen det tok å rydde banen. Med Sommer ute av bildet kunne Wimille bygge opp ledelsen i ro og mak. Takket være sitt bensinforbruk på under 2,5 liter på mila og stor drivstofftank kunne Bugatti nøye seg med 6 90-sekunders pitstopp i dette døgnet mot konkurrentenes 7. Resultatet var at da Benoist tok sitt første av tre skift klokka halv åtte om kvelden, hadde Bugattien allerede oppnådd en rundes forsprang og 4 km/t i snitt mer enn Delahaye-rivalene.

Benoist ville ikke vise seg noe dårligere enn den betydelig yngre Wimille, og allerede på sin første "flyvende" runde forbedret han runderekorden. Men straks etter brøt det løs et formidabelt tordenvær og en regnstorm. Benoist kroket seg over rattet slik han hadde måttet gjøre i sitt store år 1927, men nå for å la ørneblikket saumfare banen for farlige vannansamlinger gjennom det latterlig lille frontglasset, samtidig som dagslyset måtte vike for mørket. Men i et drøyt kvarter kunne den franske fansen atter en gang nyte synet av denne karakteristiske silhuetten i sin klassiske positur. Snart var han alene med mørket og trærne, med kun de få barene og restaurantene langs banen som lyskilder bortsett fra lyktene på sin egen bil (den ene var på siden av cockpiten og lyste ned ved høyre forhjul for å synliggjøre de hvite stripene på banens innerkant bedre) - og de små baklampene på alle bilene han innhentet, om og om igjen.

Finale-fjæra
Wimille og Benoist avløste hverandre gjentatte ganger gjennom natte- og morgentimene, men begge var plaget av smerter i bena, noe Benoist lot trekken fra en ventilasjonsslisse i karosseriet ta skylda for. Lagets dyktige massør holdt imidlertid guttas ben i gang etter beste evne.. Den andre 57G-en hadde måttet bryte med hull i bensintanken, og selv de argeste Delahayene hadde sluppet taket gjennom mørket. Klokka 12 søndag formiddag hadde Wimille og Benoist økt Bugattiens ledelse til hele 11 runder! 4 timer gjensto til målpassering og "Tankens" eneste svakhetstegn var at bremsene så smått hadde begynt å fade.

Men ved inngangen til Arnage sviktet de totalt da Benoist, som var på sitt siste skift, skulle passere en langsommere bil. Bugattien dro av veien, traff en sanddyne og fikk motoren kvalt. Funksjonærene dyttet bilen til en sikrere plass før den igjen kunne fyres opp, og Bugatti-ledelsen var selvsagt nervøse for hva løpssjefen Charles Faroux ville si til dette. Faroux sa imidlertid at han ikke hadde noe å si til det fordi situasjonen hadde vært farlig og motoren dessuten hadde startet med en gang, og til høylydt jubel fra tribunene ble Benoist sluppet inn på banen igjen etter 11 minutter.

Neste gang publikum jublet høyt, var litt over klokka tre på ettermiddagen da speaker kunngjorde at Nuvolaris og Sommers rekorddistanse fra 1933 allerede var oppnådd, og nesten en time etterpå passerte Wimille målflagget som vinner i sitt første Le Mans-løp, sammen med Benoist som etter tre forsøk omsider hadde fått den siste fjæra på plass i høvding-hodeplagget sitt. Snittfarten deres hadde vært tett på 137 km/t trass i uvær, en time mede delvis blokkert bane og 11 minutters opphold i en sandvoll. På toppen av det hele oppnådde de "Index of Performance" - det laveste bensinforbruket i forhold til motorstørrelsen på de 17 fullførende bilene. Ikke minst var dette Bugattis aller første Le Mans-seier. Benoist hadde nådd sitt definitive mål, og kunngjorde på gallamiddagen etter racet at dette like definitivt hadde vært hans siste race, selv om han også ville arbeide for Bugatti i framtiden.

Wimilles vikar
For Benoist var dette et ideelt tidspunkt å sette punktum som aktiv fører. Han var 42 år, rekorden hans på 5 GP-seire var nå slått av flere andre førere og han kunne aldri ta den igjen. Men fortsatt hadde ingen annen vunnet flere GP-løp i en sesong eller så mange på rad som han selv hadde gjort i 1927. Han kunne med god samvittighet trekke seg tilbake til sitt landsted i Auffargis i Yvelines-distriktet rett utenfor Paris, der også faren hans og andre slektsmedlemmer eide gods.

Men en uventet "æresrunde" ventet på ham. Den franske regjering hadde tidligere satt opp 400.000 francs i premie til den bilfabrikk som kunne få fram den beste racerbilen til å ta opp kampen i internasjonal GP-racing fra 1938 av. Med Wimilles hjelp hadde Bugatti vunnet potten ved å kjøre på tid på Montlhéry. Like fullt var ikke Bugattien noe å møte de tyske lagene med, og nå utlyste regjeringen en ny konkurranse med en hel million francs i premie. Betingelsen for premien var at bilen måtte kunne holde en snittfart på 146,5 km/t gjennom 20 mil - og det innen utløpet av august 1937.

ACF avsatte Montlhéry til disse farts- og utholdenhetsprøvene fra 16. til 23. august. Bugatti forberedte seg straks på ny innsats med en 4,5 liters racerbil de kalte Type 59/50B, men da Wimille den 14. returnerte til Paris etter en måneds ferie, havnet han i en trafikkulykke, og legene nektet ham å sette seg bak et bilratt innen den 27. Dermed så Jean Bugatti seg nødt til å tilkalle Benoist for å be ham om en tjeneste han egentlig hadde sluttet med. Og det var en viktig tjeneste - avisene hadde hypet opp betydningen av utfallet til en helt utrolig grad av nasjonal prestisje selv om bare Bugatti og Delahaye tok ballen.

Hårfint fra målet
Delahaye innledet sine forsøk den 18., men var hemmet av tekniske problemer og greide ikke å nå målet. Bugatti var typisk ute i siste liten; de ankom først utpå dagen den 23., altså på konkurransens aller siste dag, og først sent på ettermiddagen kunne Benoist sette i gang. Det var ikke tid til mer enn ett forsøk før mørket ville komme. Alt måtte settes på ett kort. 

Benoist var en rask fører, men ikke lenger så rask som Wimille, spesielt ikke før han "fikk kjørt seg varm". Og med et hastighetskrav som dette gjaldt det å gi sitt ytterste så fort hjulene begynte å snurre. Skjemaet lød på maks 5 minutter 17 sekunder pr. runde.

De bange anelsene slo straks til: I første runde lå Benoist hele 19 sekunder bak rundeskjemaet, og i den andre 4 sekunder. Deretter kjørte han helt i tråd med skjemaet, men det var først etter halvkjørt distanse han begynte å spise av de sekundene han hadde tapt i starten. Han slo sågar sin personlige rekord på banen med en runde nede i 5 minutter 3 sekunder, men det var ikke nok. Benoist fullførte 9,5 sekund for sent, eller med andre ord med 0,28 km/t for lav snitthastighet.

August var imidlertid ikke over, og den 27. leide de to lagene Montlhéry for nye forsøk på å nå den store premien. René Dreyfus fullførte 4,9 sekunder foran skjema, og blant de mange som stormet til for å gratulere ham var Benoist blant de første.

Les fortsettelsen: Benoist (del 4)

toolbar_print.gif Printervennlig versjon   toolbar_mail.gif Tips en venn   Del på facebook   twitter   tilbake.gif  Tilbake til forside
annonse
logotest
Påmelding til daglig nyhetsbrev.
  
   
pix pix pix
pix pix pix pix
pix     pix
 
pix     pix
pix     pix
   
pix     pix
pix     pix
pix   pix

 
Annonse: