Robert Benoist - "Hedersmannen" (del 4) - BilNorge.no
img
img
img
img
img
img
img
def bilnytt biljobb Bil FirmaBil YrkesBil Motorbransjen Default forside meny
bilde
Robert Benoist - "Hedersmannen" (del 4)
Benoist fortsatte etter 1937 som Bugattis løpsleder og salgssjef i Paris, men de politiske skyene over Europa ble gradvis mørkere og som reserveoffiser i luftforsvaret ble han innkalt til beredskap i slutten av 1938.
Biltester:
bsgif Biltester
Norges største samling biltester fra bladet Bil (1996-2019).

Twitter RSS
bsgif

Til Robert Benoist (del 1)
Til Robert Benoist (del 2)
Til Robert Benoist (del 3)

I 1939 ble han igjen sivil, og da han ble innkalt for alvor på slutten av året fikk han beskjed om at han som 44-åring var for gammel til å fly lenger. I stedet ble han beordret til flyplassen Le Bourgets ammunisjonsavdeling for jagerfly, hvilket Benoist fant direkte ydmykende ut i fra sitt rulleblad som krigsflyver.

I juni 1940 angrep tyskerne Frankrike. Benoist forlot sin post i siste øyeblikk, kastet seg inn bak rattet i sin Bugatti 57S og fulgte fluktstrømmen mot Loire. Ved Poitiers kjørte han rett i armene på tyskerne, blant dem en offiser som åpenbart hadde sans for tanken på seg selv bak rattet på den smekre bilen. Tyskeren rettet pistolen mot franskmannen, som bar flyvåpenets uniform, erklærte at han var tatt til fange og beordret ham til å kjøre inn i rekken av tyske panservogner. 

Etter en lang natt med refleksjoner fant Benoist ut at han ikke hadde noe alternativ: Han måtte stikke av. Og takket være et øyeblikks uoppmerksomhet fra tyskerne greide han å komme seg unna allerede dagen etter – med Bugattien! Da konvoien kom til et dalføre tenkte han helt enkelt at med en slik bil kunne han komme seg raskere unna enn tyskerne rakk å skyte hvis han overrumplet dem ved å trå gassen i bånn på et sted geografien tillot ham å kunne forsvinne ut av syne på et øyeblikk. Det stemte! Etter tusen omveier greide Benoist å manøvrere seg mot fronten, skjule bilen og komme seg gjennom linjene tilbake til avdelingen sin.

Motstandsmann
Frankrike greide ikke lenge å motstå den tyske krigsmaskinen, men Benoist ga ikke opp av den grunn: Han ble med i en motstandsgruppe som den britiske hemmelige organisasjonen Special Operation Executive (SOE) sto bak. Organisasjonens opplæringssenter og treningsleir befant seg i Beaulieu, Lord Montagus slott utenfor Southampton som i dag rommer britenes National Motor Museum. Gruppen ble ledet av en meget god venn av Benoist fra Bugatti-dagene: Grover-Williams!

Grover-Williams, med dekknavnet Sebastien, ble sluppet med fallskjerm ned i det tyskokkuperte Frankrike ved morgengry 31. mai 1942 fordi SOE visste at deres eksisterende franske nettverk ”Autogiro” var i ferd med å bli rullet opp som følge av angiveri. Oppgaven til den britiske racerkjøreren var å danne en uavhengig sabotørgruppe med kodenavnet ”Kastanje”, helt og holdent etter eget hode og med egne kontakter.

Noen mottakelseskomité fantes ikke, ingen ante at han kom. Han hadde ikke engang noen radiosender. Men han hadde levd mesteparten av sitt liv i Frankrike og spesielt hadde han mange kontakter i racing-miljøet i Paris.

Så Grover-Williams dro til sin stambar i Paris vis-a-vis Bugatti-salongen i Avenue Montaigne og ba daglig leder Robert Benoist komme over gata en tur. Benoist visste om en god del Bugatti-fok med både mot og ”riktig” innstilling, fremfor alle sin bror Maurice samt Jean-Pierre Wimille, som med sine 32 år var yngst i denne gjengen. Men først da de fikk tilgang til brukbart radioutstyr og gode operatører i midten av mars 1943, kom undergrunnsarbeidet deres skikkelig i gang.

Benoist fikk ansvar for å organisere celler i sabotørgruppen og å ta imot fallskjermslipp av våpen og ammunisjon i Seine-et-Oise. Dekknavnet hans var Roger Bremontier og det interne kodenavnet Lionel. Hans eget gods ble selve hovedkvarteret til ”Kastanje”-gruppen.

I løpet av de neste fire månedene mottok de fem nattlige våpenslipp, og sammen med bl.a. Wimille transporterte Benoist våpnene fra slippstedene i Rambouillet-skogen til slektas forskjellige gårder i Auffargis for lagring og videre distribusjon. Ofte benyttet de lastebiler som Benoist lånte hos Bugattis hovedsalgsavdeling i Paris gjennom en annen racerkjører, Robert Mazaud (som etter krigen ble urettmessig mistenkt for å ha vært angiver).

Arbeidet foregikk uten dramatiske innslag, alt foregikk stille og rolig og skjult. Særlig en sabotørcelle i Citroën-fabrikken i Paris viste seg å arbeide overmåte effektivt, uten at aktivitetene deres kunne spores til ”Kastanje” dersom de ble oppdaget.

Action
”Kastanje”-gruppen tihørte imidlertid et større nettverk kalt ”Hell og Fremgang”, som etter hvert rommet tyske infiltratører. I juni 1943 foretok Gestapo et raid mot ”Hell og Fremgang” og den 31.juli 1943 ble det ”Kastanje”s tur da tyskerne ved hjelp av radiopeiler greide å spore telegrafisten deres.

36 timer senere ble Maurice Benoist arrestert i sin leilighet i Paris og eskortert av tyskerne til brorens gods i Auffargis der samtlige tilstedeværende ble arrestert, deriblant Maurices kone, Benoist brødrenes foreldre og Grover-Williams selv. Sistnevnte ble brakt til Gestapos Paris-hovedkvarter i Avenue Foch og torturert på det verste, men skal ha holdt tett og ble senere deportert til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Der ble han i følge legenden plukket ut til en gruppe som ble transportert i ambulanser til Industriehof 18.mars 1945, og henrettet ved skyting, hengning eller gassing.

Benoist var på damebesøk i Paris da raidet fant sted, men han ble straks orientert om hva som hadde hendt. Benoist-familien hadde havnet i Frésnes-fengselet, og å la sine foreldre i stikken var det siste Robert ville – moren var alvorlig syk. Men han våget ikke å ringe sine kontakter fra telefonen til bekjente, og ventet i tre døgn før han bega seg ut til en telefonkiosk i Rue Wagram. Så fort han nådde den, dukket det en mann med engelsk utseende opp ved siden av ham. Med svært dårlig fransk aksent hilste mannen på Benoist ved navn. Benoist nektet for at han var Benoist, men i neste sekund var han flankert av to tyskere. Gestapo!

Flukten
De tre mennene arresterte eks-racerkjøreren på stedet og dyttet ham umiddelbart inn i en Citroën Traction som ventet like bortenfor, med motoren i gang og en fjerde mann bak rattet. Men selv om Benoist satt midt i baksetet iført håndjern, mellom to menn og i høy hastighet, fikk han iverksatt en spektakulær flukt: Han merket seg at høyre bakdør ikke var skikkelig lukket, og idet bilen svingte kjapt til venstre inn i Rue Richelieu spratt døra opp. Sidemannen forsøkte å lukke den, men Benoist hev seg over ham slik at begge ramlet ut gjennom døråpningen og rullet rundt i gata. Mens det ennå skrek i Citroënens bremser og dekk kom Benoist seg på bena og unnslapp ned den trange og mørke Passage des Princes.

Forslått og oppskrapet kom Benoist seg til en kamerat i nærheten for å skifte klær. Deretter fortsatte til en annen, ”trygg” bekjent i Avenue Hoche der han iskaldt ringte privatsjåføren sin for å be ham plukke ham opp utenfor! Kameratens kontrollerende blikk ut av vinduet fikk straks Benoist til å kansellere avtalen – det sto allerede åtte menn i beltespente regnfrakker foran bygningen! Valget falt på ”åpen retur”; ut bakdøra, opp på loftet og en lengre tur bortover takene før han fikk brutt seg ned i et kontor, kom seg ut i oppgangen og listet seg ned trappen.

Nederst ved utgangsdøra sto gårdens vaktmester klar med ei klubbe i handa. Han hadde hørt bråket fra loftet. – Rolig, jeg er ingen innbruddstyv, sa Benoist fort. – Nei, svarte vaktmesteren, - du ligner mye mer på Robert Benoist. Bli med inn til meg på et par drinker og en prat. Benoist så gjorde. Det ble både drinker, mimring og bilsport-prat i timevis før vaktmesteren omsider fortalte hvilke gater det var sikrest å komme seg vekk fra området gjennom og slapp Benoist ut. Da var gata forlengst rolig og forlatt. Så satte han kursen i retning en garasje i nærheten, der han hadde skjult en bil og et bensinfat i tilfelle han skulle havne i situasjoner som dette. Dessverre hadde tyskerne oppdaget denne lille hemmeligheten dagen før og konfiskert det hele. Benoist måtte gå i dekning i leiligheten til sin sekretær inntil SOE fikk fløyet ham over til England i en RAF Hudson natten mellom 19. og 20. august 1943. Der ble han utnevnt til kaptein.

På’n igjen!
Benoist var fortsatt ikke skremt vekk fra illegale aktiviteter, og utrolig nok hadde tyskerne bare funnet en brøkdel av det våpenlageret som var skjult på eiendommen hans. Og selv om ”Kastanje”-nettverket var sprengt var de fleste medlemmene fortsatt på frifot. Men de manglet igjen radioutstyr og en rekke andre forutsetninger for å fungere som operativ gruppe. Fremfor alt en leder.

Natt til 21. oktober tok Benoist igjen plass i en RAF Hudson for å bli sluppet i fallskjerm over Angers, der han skulle få Grover-Williams’ lederrolle i en ny sabotørcelle ved kodenavnet ”Prest”. Han hadde også fått et nytt dekknavn, Daniel Perdridge, men beholdt internkoden Lionel. Gruppens hovedoppgave skulle være å ødelegge telefonforbindelsen mellom Pyreneene og Storbritannia ved å sprenge stolper langs elven Loire, dessuten skulle Benoist sette mest mulig av jernbanenettet rundt Nantes ut av funksjon (hvilket de for øvrig aldri lyktes med), og prøve å hindre tyskerne å ødelegge havna i byen dersom de skulle bli tvunget til retrett. 

Initiativet gikk skeis: Allerede dagen etter hjemkomsten ble Benoists radiooperatør arrestert før cellen rakk å bestille forsyninger fra omverdenen. Benoist fant heller ingen eksplosiver da han gjorde et kjapt besøk på farens gård samme natt. Det viste seg at flere kontakter hadde blitt arrestert siden sist, og ”Prest” arbeidet i stampe utover vinteren. Noe som likevel ikke betydde at Benoist levde et ufarlig liv. Med sitt karakteristiske utseende og sin rikskjendisstatus tok han ufattelige sjanser ved å bevege seg i all offentlighet – men ifølge de som kjente ham på denne tiden anså han tyskere som ”altfor stupide motstandere til at jeg gidder å gå i dekning”.  Sent i 1943 fikk for eksempel ekteparet Wimille høre at Benoist var i Paris fordi bekjente hadde sett ham i en av byens mest berømte frisørsalonger ved siden av Fouquet’s restaurant på Champs Elysées for å få utført sin sedvanlige hårklipp.

Flere narrow escapes
I januar 1944 var Benoist og to av hans menn på vei til Nantes i en generatordrevet lastebil fylt med eksplosiver og annet snacks under en høy presenning. Selv tok Benoist plass i passasjersetet. Men utenfor Chartres ble bilen stoppet av en tysk Feldgendarme på sykkel, som forlangte at bilen ble med til politistasjonen for nærmere inspeksjon av lasten.

Da lovens håndhever slang sykkelen sin oppå planet og viste takter til å følge etter selv, var ikke Benoist sen med å tilby ham det mer komfortable setet i førerhytta. Feldgendarmen mottok tilbudet og Benoist krøp bakpå, plukket med seg noen følsomme dokumenter og hoppet av planet ved første anledning. Også de to kameratene kom seg unna hver sin vei så fort de kom inn i Chartres – den ene bare så vidt, idet han gled og falt på fortauet i samme sekund som Feldgendarmen åpnet ild mot ham – og dermed bommet.

Motstandsmannen kom seg på bena igjen, rundet et hjørne og stormet inn i et apotek der innehaveren var kvikk nok i oppfattelsen til å holde en skapdør åpen og lukke den så fort mannen var innenfor. Med is i både mage og blikk mottok apotekeren, som egentlig var fullt opptatt med å koke kolber, tyskeren få sekunder etter med uttrykk for sterk indignasjon mot den støyende og uverdige oppførselen til sistnevnte, og med spørsmål om det var mulig å få arbeidsro. Tyskeren fortsatte bannende til neste forretning, mens motstandsmannen sto dørgende stille i skapet i timevis og hørte på den opphetede diskusjonen mellom apotekeren og hans kone, som slett ikke var interessert i å skjule folk i farlige oppdrag. Utpå kvelden ga apotekeren ham en regnfrakk, og i ly av denne fikk motstandsmannen tatt toget til Nantes for å motta nye oppdrag fra Benoist.   

Tidlig i februar hadde Benoist igjen Gestapo i hælene. Sammen med en Bugatti-ansatt tok han seg inn i journalist og Bugattis eks-Le Mans deltaker Roger Labrics leilighet i Avenue Hoche rett ved Triumfbuen for å hente ut to kofferter med sensitive dokumenter. Nær sagt som vanlig måtte returen legges over taket på kvartalet, som også rommet konsertsalen Salle Pleyel der de visste om en liten takstige det gikk an å ta seg ned gjennom. Igjen slapp Vår Helt unna. 

Natt til 5. februar 1944 foretok Benoist sin siste tur til London, og fortsatt beveget han seg iskaldt i terrenget. Sammen med andre motstandsfolk tok han toget til Angers der den skjulte flystripa lå, og siden konversasjonen Benoist ledet gikk på fly og biler hadde ikke akkurat den uinnvidde Air France-flyveren som skulle frakte dem problemer med å gjette hvem som skjulte seg bak dekknavnet. I London måtte han for øvrig flytte inn til en kamerat fordi hans egen leilighet var blitt bombet ut.

2.mars var Benoist tilbake i Nantes med en kvinnelig radioperatør, Denise Bloch. Sabotasjemålene var de samme som før. De hentet fram våpen fra de fortsatt uoppdagede lagrene og fikk igjen kontakt med Wimille og andre undergrunnsfolk fra den tidligere ”Kastanje”-gruppen som ble en uavhengig celle fra ”Prest”. Ut over våren og forsommeren fikk de stadig mer å gjøre – de alliertes invasjon nærmet seg og våpenslippene pr. fly til franske motstandsfolk ble tettere og tettere.

Gjennom april og mai mottok gruppen hele 240 containere som ble stuet vekk på låver og i garasjer og verksteder, hovedsakelig i Dourdan. Parallelt med dette ble nettverket utvidet. Etter kort tid administrerte Benoist en undergrunnsbevegelse på rundt 2000 personer i Rambouillet-skogen, og disse hadde igjen kontakt med 10.000 motstandsklare franskmenn i de nordre deler av Paris. 

Martyren Benoist
Men tiden hans rant ut, til tross for de alliertes invasjon 6. juni 1944. Bare en drøy uke senere ble han angitt av en medarbeider. Ondsinnede rykter ville ha det til at tysteren var hans egen bror, men det ble aldri dokumentert.

Robert Benoists mor var nå dødssyk og hadde fått kommet hjem. Han besøkte henne ofte selv om det var all grunn til å tro at tyskerne brukte henne som ”agn”. Og da han etter et slikt besøk 18. juni vendte tilbake til sitt skjulested i venninnen Sonia Perdrigers leilighet i Rue Nicolo i Paris’ 16. arrondissement, ventet Gestapo på ham i vaktmesterboligen. De fulgte Benoist opp til Sonia, der telefonen plutselig ringte. Gestapistene beordret Sonia til å ta den. Det var Benoist søster Madelon som ville forhøre seg om morens tilstand, og som åpnet samtalen med - Hallo Sonia? - Nei, dette er Charlotte, svarte Sonia Perdrige. Charlotte var hennes dekknavn, og det var på forhånd avtalt at å bruke det i en slik sammenheng var ensbetydende med å slå full alarm innen ”Kastanje”. Benoist overhørte det hele og regnet med at varselsystemet ville virke så fort samtalen ble avsluttet.

Han tok feil. Søsterens kjæreste hadde nektet henne å ha noe med motstandsbevegelsen å gjøre, og meldingen ga ham panikk. Han forbød Madelon å gjøre en eneste bevegelse i sakens anledning, og hun lystret.

Dagen etter ble Denise Bloch og Wimilles kone Cric arrestert da Gestapo foretok en meget dramatisk razzia på en av Benoist-slektens gårder. Wimille selv unnslapp på ytterst spektakulært vis, selv etter SOE standard (se del 2 av Wimille-biografien på BilNorge for detaljer). Senere rømte også Cric, mens Denise Bloch ble ført til leiren Ravensbruck der hun senere ble skutt sammen med andre SOE-kvinner. 

Denne gangen slapp ikke Benoist unna. Han satt to uker i forhør med sammenhengende tortur hos Gestapo i Avenue Foch, men nektet å la seg kue. Han skal gjentagne ganger ha sagt ”Jeg tror jeg har gjort det jeg burde gjøre” og ropt ”Leve Frankrike!”. Konsekvensen ble at tyskerne sendte Benoist til Sevres, der han ble stygt mishandlet. Likevel fikk han risset inn følgende budskap i celleveggen: ”Fremfor alt: Tilstå aldri! R.B.”.  

I begynnelsen av august 1944, kun uker før Paris ble befridd, ble Benoist sammen med 40 andre SOE-fanger deportert til konsentrasjonsleiren Buchenwald med sine redsler. 9. september ble 32 av fangene massakrert som represalie for et alliert bomberaid mot en tysk by. De fleste skal ha blitt skutt, mens den av tyskerne høyst hatede Robert Benoist skal ha blitt tatt av dage ved langsom kvelning ved å bli hengt i en pianotråd. Andre kilder forteller at han ble skutt eller hengt den 12. Ingen vet sikkert, det har aldri blitt funnet eller offentliggjort papirer om dette selv om det eksisterer en mappe om Benoist i britenes militære arkiver.  

Minnesmerker
Slik Georges Boillot hadde blitt Frankrikes martyr etter den første verdenskrigen ble Robert Benoist det etter den andre. Det aller første billøpet i Frankrike i 1945 ble holdt i Boulougne-skogen ved Paris og et av de tre heatene ble kalt ”Coupe Robert Benoist”. Det var den angivelige årsdagen for henrettelsen hans, 9. september. De amerikanske styrkene i Europa donerte 7000 liter drivstoff til løpet, publikumsinntektene skulle i sin helhet tilfalle krigens ofre og et sted mellom 200.000 og 330.000 tilskuere fant veien til Boulougne. Vinneren av Benoist-heatet ble Amedée Gordini i en liten racerbil han selv hadde bygd av Simca-deler. Men verken Bugattier eller Delager deltok i heatet, og til tross for suksessen ble ikke arrangementet gjentatt flere år…

”Captain Robert Benoist” er blant de oppførte navnene på Brookwood minnesmerket i Surrey, England. Han er også oppført på minnesmerket i Valencay i Indre-departementet i Frankrike, som en av SOE-agentene som ga sitt liv for frigjøringen av Frankrike. I 1950-årene sto det også et felles krigsmonument over Robert Benoist og Georges Boillot mellom Montlhéry-banen og den nærliggende Route Nationale 20, hvorvidt det står der ennå tør herværende skribent ikke forsverge. 

En av de tre seksjonene til hovedtribunen på den nedlagte landeveisbanen ved Reims ble også oppkalt etter ham (de to andre ble oppkalt etter Wimille og Jean Behra). Det forfalne tribuneanlegget står ennå, og navnet til de tre førerne kan fortsatt leses på bakveggen selv om malingen er svært falmet og avflasset. Også på Le Mans-banen fikk Benoist og Wimille oppkalt tribuner etter seg – med hver sine portrettminnesmerker. Tribunene ble revet for få år siden og det har ikke lykkes artikkelforfatteren å finne ut om selve minnesmerkene er bevart eller gjenoppført ved banen.

Av gater og veier finnes i dag Avenue Robert Benoist i Paris-forstaden Linas ved Montlhéry-banen, Rue Robert Benoist i Le Mans og Allée Robert Benoist ved hans hjemsted i Auffargis.

Bladet Motor Sport rangerte sent i 1999 Robert Benoist som nr.69 av de 100 største førerne gjennom tidene. Av andre store navn fra årene 1926-1930 rangerte de bare et navn, Louis Chiron (1899-1979), som nr.56 - men hans GP-karriere varte betydelig lenger enn Benoists. 

Epilog: Mysteriet Grover-Williams
At Robert Benoist ikke overlevde 2. Verdenskrig er like sikkert som at Jean-Pierre Wimille gjorde det. Derimot har skjebnen til Grover-Williams blitt stående som en av bilsporthistoriens største mysterier. For det er ting som tyder på at han likevel ikke endte sine dager i Sachsenhausen. Familien fikk aldri noen dokumentasjon på at han var drept, annet enn en postpakke med klærne han hadde brukt i leiren. 

La gå at det i 1950-åra gikk rykter om en grønnsakshandler fra Godalming som skrev ut autografen ”Williams” på forskjellige billøpsarrangementer – dette har ikke latt seg verifisere og kan gjerne være en av de utallige historier av samme sort som folk satte i omløp etter krigen som et slags spekulasjonssukkertøy. Og at madame Benoist etter krigen fikk full krigsenkepensjon, mens madame Eve Grover-Williams kun fikk noen midler fra et fond som var opprettet for motstandsfolk, kunne bortforklares med at Benoist hadde fransk og Grover-Williams engelsk statsborgerskap.

Tidlig på 1990-tallet begynte det imidlertid å komme frem data som ga mer substans til myten om at den britiske racerkjøreren hadde overlevd krigen: Vera Atkins, en av senioroffiserene i SOE-administrasjonen, brukte mange år på å finne ut hva som hadde skjedd med en lang rekke av organisasjonens forsvunne agenter. Hun var selv blant de som trodde at Grover-Williams hadde endt sine dager i Sachsenhausen, men en av de hun intervjuet var en tidligere SS-offiser, Kurt Eccarius, som kunne fortelle at Grover-Williams og en annen SOE-agent hadde blitt brakt til Gestapos hovedkvarter i Berlin i januar 1945. Hva Gestapo ville ha ut av dem var uklart – Frankrike var for lengst befridd på det tidspunktet og SOEs funksjon var blitt nærmest ubetydelig. Det interessante er at Grover-Williams etter avhøret skal ha blitt fraktet til den polske fangeleiren Rawicz, som tyskerne snart oppga fordi den sovjetiske Røde Armé veltet fram fra øst. Tyskerne brøt opp fra leiren i panisk hastverk og friga de aller fleste fangene. 

Hva briten kan ha gjort etter dette, blir rene spekulasjoner. Han kan for eksempel ha gått rett inn i en eller annen etterretningstjeneste igjen – britiske MI6 rekrutterte massevis av folk i Tyskland, også tyskere, under opptrappingen til den kalde krigen. Men mesteparten av SOEs agentmapper og andre papirer gikk tapt ved en brann i hovedkontoret i februar 1946, og selv om MI6 hevder at de vet hva som hendte med Grover-Williams i de mellomliggende månedene, har de ikke ønsket – eller kunnet – fremlegge dokumentasjon på det. Ikke for de følgende år heller, forresten. Det eneste som har dukket opp av bilder er et flyfoto av Sachsenhausen som er påført anmerkninger med en håndskrift som ser ut til å tilhøre Grover-Williams. Sikkert er at en mann som hevdet at han var Grover-Williams henvendte seg til MI6-kontoret i Berlin i 1947 fordi han ønsket hjelp til å reise til USA.

Hvem var monsieur Tambal?
En annen som har prøvd å nøste opp Grover-Williams-mysteriet er Robert Benoists barnebarn Beatrice van Lith. Hun oppdaget at en mann ved navn Georges Tambal i 1948 hadde flyttet inn i huset til Eve Grover-Williams i Evreux. Herr Tambal hadde kommet fra Amerika. Via Uganda, hvorfra han hadde brakt med seg en rekke eksotiske dyr til franske zoologiske hager, som hadde få dyr igjen etter krigen. 

Enkefru Grover-Williams fortalte folk at herr Tambal var hennes fetter. Pussig nok hadde han samme fødselsdato som Charles Frederick William Grover-Williams. Den formodentlig avdøde racerkjøreren hadde også familie i USA og en søster i Uganda. 

Det finnes noen få fotografier av Georges Tambal, formodentlig ikke altfor gode da ingen som har sett dem har lykkes å fastslå om mannen er identisk med Grover-Williams. Men en eldre innbygger i Evreux kunne fortelle Beatrice van Lith at all synlig atferd mellom Tambal og enkefruen tydet på at de hadde et forhold. Herr Tambal hadde flere arr i hodet som så ut til å stamme fra slag. Han hadde masse peiling på allslags biler og kjørte selv en stilig Peugeot cabriolet. Og en ting til: Da borgermesteren i Evreux begynte å mase på Tambal om at han måtte registrere seg i byens rådhus, slik loven påbød, oppnådde han ikke annet enn å få en skriftlig henvendelse fra Paris med beskjed om å la mannen være i fred. 

Eve Grover-Williams, som helt siden 1930-årene hadde drevet kennel og arrangert  hundeutstillinger (hun var dommer ved det berømte Cruft’s), døde i 1973. Tambal solgte deretter huset og flyttet til Agen i nærheten av Grover-Williams’ fødested. Den gåtefulle monsieur Tambal omkom på sykkeltur i 1983 da han ble påkjørt av en tysk bilturist…

toolbar_print.gif Printervennlig versjon   toolbar_mail.gif Tips en venn   Del på facebook   twitter   tilbake.gif  Tilbake til forside
annonse
logotest
Påmelding til daglig nyhetsbrev.
  
   
pix pix pix
pix pix pix pix
pix     pix
 
pix     pix
pix     pix
   
pix     pix
pix     pix
pix   pix

 
Annonse: