Fiat 500: Kul kule

Først publisert i BIL 10-2007.

De av dere som var med oss på BilNorge.no i begynnelsen av juli vil vite at Torino feiret noe meget mer enn en tilfeldig olympiade i sommer. Den ny Fiat 500 ble ønsket velkommen. 7000 inviterte satt på tribunen og så på showet. En halv million festet i gater og på torv.

Hvorfor? En bil som med sine rundt 150.000 i året er ikke akkurat noen stor bidragyter til verdens totale bilproduksjon. Og når den attpåtil produseres i Polen er det vel ingen spesiell grunn for Torino å rope hurra?

Euforisk
Egentlig, når man tenker over det i ettertid, var det et totalt surrealistisk døgn. Fiat hadde klart å piske opp en stemning i hele Italia, og store deler av verden, og da inkluderer jeg finansanalytikere, industritopper og Prada-tryner. Vi var besatt av en popstjerne-psykose som man sjelden har sett make til.

En bitte liten bil ingen egentlig ante noe om. Ingen hadde sett den, egentlig. Ingen hadde kjørt den. Ingen kunne ane noe som helst om kvalitet eller verdi. Og der var vi alle sammen fullstendig punch. Stive herrer fra slips&dressfraksjonen fulgte oppfordringen om å taste inn ”det ordet du kommer på først når du ser bilen” på mobiltelefonen sin og sende den inn til en sentral som publiserte all svadaen.

Melodi Grand Prixtekstere hadde ikke klart å finne på mer sentimentalt vås. Gamle koner gråt så det spruta, og da vi spurte dem viste det seg at de plutselig husket sin første close encounter i den opprinnelige 500.

Og jeg selv, jeg har tross alt vært med på en hype eller to, var villig til å fortelle alle som gad høre på at dette var det kuleste siden Dry Martini, det viktigste for Fiat siden professor Valetta overtok etter krigen og det morsomste som har hendt siden damer.

Euforisk er det visst det heter, særlig fordi det også kan bety ikke bare overstadig velbefinnende, men også falsk velbefinnende når man nærmer seg en tilstand av komplett galskap.

Ingen bakrus
Halvannen times prøvekjøring dagen etter endret ikke på rusen. Fantastisk bil, kjørte aldeles utrolig, glimrende interiør, her kjennes det virkelig ut som kvalitet, og så utrolig bra den ser ut – flosklene trillet ut ustoppelig, uten antydning til inngripen av sensurerende organ.

Vel hjemme begynte ettertanken imidlertid å melde seg. Riktignok var kollegene fulle av den samme begeistringen som jeg hadde merket, enten de uttrykte seg på trykk, på nett eller pr. levende bilder. Men de kan jo unnskyldes, de var jo utsatt for den samme lystige lystgassen som jeg hadde vært.

Bare en ting å gjøre, for å enten drepe den nagende tvilen, eller få den bekreftet. Tilbake til Torino, som i påfallende grad hadde roet seg. Riktignok var det en og annen 500 ute på gatene, og de samlet fremdeles ekstrem oppmerksomhet, og det var fremdeles mengder med plakater og vindus-utstillinger som forkynte at i begynnelsen av september ville bilen være tilgjengelig for kunder. Imens måtte man smøre seg. Tålmodig. Med Tålmodighet.

Hvilket 60.000 personer allerede hadde gjort. Årets produksjon var for lengst bortbestilt – fremdeles av folk som ikke ante hva dette egentlig var, men som bare kunne slå fast at aldri hadde bilverdenen sett maken til catwalk-fenomen.

Vi tok ut en perlemorshvit med glasstak, 100 hesters bensin og mer enn gjennomsnitts utstyr. Blant annet krom-pakken som nok er med på å øke glam-faktoren med et par grader. Og hva bedre kunne vi bruke den til enn å gjøre som italienerne gjorde for 50 år siden, da den første 500-bilen kom. Jo – de satte bort Vespaen og hev bestemor, mor, 5 unger og diverse pappkofferter i og oppå og utenfor bilen og reiste på sin første bilferie.

Nordover og eksotisk
Vi gjorde det samme, riktignok uten bestemor og familietilbehør, ingen Vespa å sette bort, og bagasjen var en liten bag. Men øvelsen liknet. Opp til Oslo. Den første nye 500 fremført i frihet nord for Frankfurt.

Nesten uansett hva man kjører med, stort eller lite, kjapt eller treigt. Torino-Oslo eller omvendt pleier å være 21 timer. 220 mil. Selvfølgelig er det forskjell på timene. Noen er komfortable, noen byr på glimrende stereo, noen er en lidelse, mens andre ganger er du så sliten når du kommer frem at du nesten ikke kan stå. Fordi du har smilt og ledd hele veien.

Det som først og fremst sitter igjen i minnebrikken etter denne turen er at tommelen på venstre hånd begynte å bli urimelig sliten. Med en marsfart som stort sett het 3.800 i sjette, det vil si ca. 140, sier det seg selv at vi ikke sjelden ble forbikjørt. Og det var vel ikke annen måte å kvittere for de mange blide hilsener gjennom forbipasserende bilvinduer enn med den samme optimistiske tommærn-i-været-gesten.

Det samme når vi stoppet for å fylle bensin (6 ganger x ca. 30 liter, men siste gang var i Moss, ca. 5 mil fra målet. Regn det ut selv, jeg tror ikke på det). Folk strømmet ut med trash-fooden tytende for å se nærmere på fenomenet.

Alle visste hva det var – hvilket bare bekrefter det jeg alltid har sagt: at dersom resten av Fiat hadde jobbet like bra som deres PR-avdeling ville Fiat hatt 123 prosent markedsandel – på tross av at ingen hadde sett den ennå. Og på dårlig italiensk (italienske skilt tydet jo på at sjåføren var italiensk, ikke sant?) ville de vite ikke bare alt, men ALT.

Ikke bare sjarmerende
Underlig. De kunne jo ikke vite, slik jeg i stigende grad begynte å vite, at dette var en svært bra bil. Disse var også bare forført av sjarm-aspektet.

Og visst er den sjarmerende. Da den ble vist som konseptbil i Geneve i 2004, lenge før Fiat i det hele tatt kunne tenke på å planlegge produksjon av den, de var så blakke at GM den gangen så ut som den eneste fremtidsmuligheten – det endrer seg fort i denne bransjen, skrev jeg at denne kunne de selge millioner av.

Hva vet jeg om slikt? Det eneste jeg så var at den utstrålte sjarm til de grader at hvis ikke denne var bankers var verden gått til punk. Om det blir millioner nå, aner jeg ikke.

Båndene i Polen kan sikkert overtales til å bevege seg fortere. Men om ikke så lenge skal Ford Ka, samme bil i realiteten, produseres der også – så kanskje den må vare i mange ti-år for å kunne nå flere millioner. Og dersom den klarer å unngå å ramle i fashionfella burde dette kunne bli en bil i samme evig-liv-divisjon som den opprinnelige Bobla, Minien eller – og jeg hater å si det – den opprinnelige 500-modellen.

For såpass godt kjenner jeg Roberto Giolito, mannen som står bak blant annet Multipla, den mest originale bilen i siste del av 1900-tallet, den underlige Ecobasic som ble til den ultrafunky Panda og Trepiuno, som altså har lagt på seg et par centimeter akselavstand og ikke noen kilo, denne utgaven veier bare litt over 900 kg, og blitt til Nye 500, at jeg vet han vil hate å høre at bilen er retro. ”Selvfølgelig har vi lagt inn masse av den gamles kos&klem image, men dette er design for fremtiden” sier han.

Og begrunner det for eksempel lett med at her skal det komme en rekke andre varianter, og med at dette vel er den mest style-bare bilen i bransjen. At Minien kan utstyres med din egen-designet folie på taket er bare en enkel forrett i forhold til hva 500 kan by på. Til og med tenningsnøkkelen kan styles her. Fashion? Du behøver ikke være redd for å stille på drive-in-party med samme modell som naboen din her nei.

Oser kvalitet
Og så er jeg på blindspor igjen. For du er sikkert mest interessert i å vite hvordan denne kjører. At det å legge hendene på rattet er som å foreta seg handlinger som er bedre beskrevet i Cupido er selvfølgelig uten enhver interesse, og dersom jeg sier at denne bilen oser kvalitet, tett sammenskrudd kvalitet, kvalitet som kan brukes som spydspiss-eksempel på hva Det Nye Fiat dreier seg om, så er vel kanskje ikke det spesielt spennende heller. I hvert fall ikke for andre enn forhandlere som vil kunne drømme om en helt ny Fiatvirkelighet, med denne i flåten.

La meg slå fast da at bortsett fra kort akselavstand, som gjør at du nesten begynner å frykte egensvingninger (men da snakker vi høye, svært høye hastigheter, på dårlig, svært dårlig, autostrada) og et støybilde som nok lar seg forbedre (men som byr på imponerende toner når du boltrer seg opp gjennom girene og ikke skifter før rundt seks og som lett overkjøres av glimrende stereoanlegg) vet jeg ikke hva jeg skal klage over.

Dårlig takhøyde bak er ikke noe argument – unger har det glimrende der. Trang i baksetet er ikke noe argument det heller, dette er en 3,5 meters bil med eminente smygbarevner i urbane miljøer. Svært elastisk motor og hyper-reaksjon på gassen gjør denne til en skikkelig rampete gategutt, men den ser jo så uskyldig ut at ingen kan bli sur på at den oppfører seg frekt nå og da. By-og-land valgbarhet for styringen kan jeg godt klare meg uten. Men de hyperpresise bremsene totalt uten spor av tysk svamp kan jeg vanskelig klare meg uten.

Og interiøret, med alt, og det er utrolig mange informasjoner når man har jobbet seg gjennom menyen – stemmestyring og Microsoft grensesnitt inkludert – samlet i klokka rett foran deg, slik at intet forstyrrer den store dashbordplaten lakkert i karosseriets farge, gir en utrolig følelse av rommelighet.

Helt alvorlig talt: når Fiat gjør det de kan best: bygge en mellomting mellom koselige teddybjørner og firehjuls rampete motorsykler med tak over, er det ingen som slår dem. Når de attpå til klarer å utstyre den med overlegne langreiseegenskaper (for en eller to personer) begynner bruksverdien virkelig å bli interessant. Og når den samtidig blir gjort til et må-ha-fashion ikon blir sluttresultatet unikt.

På den annen side. Det kan godt være at jeg er blitt langtidspunch. Dessverre må du vente mange måneder med å sjekke det ut selv, Norge som importland ligger langt nede på fabrikkens oppmerksomhetsliste.