Med Ferrari på armen

Det anerkjente, amerikanske livsstilmagasinet Robb Report, er et funn for de som liker å se på klokkeannonser.

På nesten annen hver side er det fargesprakende annonser med delikate bilder av Patek Philippe, IWC, Officine Panerai, Cartier og Parmigiani Fleurir for å nevne noen få. Alle klokkemerker av betydning er representert med sine praktstykker.

Hvert år utgis spesialutgaven Best of the Best, hvor all verdens mer eller mindre nyttig luksus, fra klokker til western-boots, fra jagerfly til biler, fra luksusbåter til moteklær, rangeres i pyntelig nummerorden.

Blant vurdering av vindruer, sigarer og golfkøller, finnes også seksjonen for armbåndsur.

Etter en lang lovprisning av Patek Philippes historiske betydning, en rasjonell forklaring på betydningen av å være manufaktur (produsere sine egne verk) – kommer rangeringen:

Etter PP, men foran så vel Jager-LeCoultre som Vacheron Constantin og Breguet, ble for noen år siden Girard Perregaux rangert som nummer to i verden: spesielt nevntes tourbillon under tre broer av gull, men også det tette merkesamarbeidet med Ferrari og det faktum at GPs kolleksjon i stor grad er håndlaget, påpekes som et betydelig bevis på kvalitet.

Girard Peregauxs kolleksjon spenner vidt – fra enkle stålur til de mest avanserte tourbillonverk med minuttrepetisjon man kan tenke seg. Og prisene? Fra noen tusen kroner (ca 20) til ubegrenset (i hvert fall tre millioner).

Mest kjent her er nok kvintessensen av tradisjonell urmakerkunst, tourbillon under tre broer av gull, som finnes i både stål og gull, og den yngre, litt røffere serien ”pour Ferrari” – hvor automatkronografen er den mest kjente, til ca 30.000 kroner.

Denne serien ble til som et resultat av personlige relasjoner mellom ledelsen i de to selskapene, hvor Ferrari tillot GP å benytte sin steilende hest som varemerke på tallskiva.

Samarbeidet med Ferrari ble innledet i 1963 med en dobbeltkronograf hvor Ferraris logo prydet tallskiva. I 1966 var så modellserien komplett - ”pour Ferrari”.

Forholdet mellom de to selskapene ble ikke blitt mindre tett av at selskapet eies av den tidligere italienske racerføreren Luigi Macaluso.

Her finnes kronografer fra enklere modulkalibre, basert på ETA-verk til dobbeltkronografer i begrenset opplag, hvor Ferrari-eiere får gravert inn chassisnummeret på bilen sin på baklokket på klokka.

I Ferrari-serien fant man også klassiske automatur og modeller med evighetskalender.

... men etter 10 år var det slutt – og stafettpinnen ble overtatt av Officine Panerai i 2006. Men det er en annen historie.

Etterord:

Det tok ikke mange timer etter at vi hadde dratt i gang årets julekalender, før de første reaksjonene kom.

En av de virkelig hyggelige kom fra Kjell Jørgensen som skrev at han syntes det var hyggelig at noen dro frem klokker i den formen vi hadde gjort det, men at han egentlig måtte si seg enig med vedkommende som hadde skrevet innledningen, at dette hadde jeg ikke greie på.

Han tilbød seg med andre ord å være støttekontakt under resten av forestillingen, og jommen har det reddet meg fra ganske mange flaue blemmer. Hus heter ikke Hus, men Kasse. Crystal heter ikke Krystall, men glass. Blant mye annet.

Så de siste nesten tjue innslagene har vært innom en som kan litt om dette.

Kjell Jørgensen, viser det seg, er blant annet forfatter av Norges eneste bok om mekaniske ur.

”Klokka og tiden” heter den (ISBN 82-92715-00-2(h)) utgitt i 2005. Det sikreste stedet å få tak i boken er hos Urmakermester Jon Lindstrøm, Kongstien 1, 1177, Oslo, Tlf. 22 29 39 73. Så viser det seg at han også har skrevet en bok, Jord, Ild og Tidmåling heter den.

En slags Sofies Verden der Karoline, hovedpersonen, kjemper for å lære seg urmakerfaget. Underveis lærer hun, og vi, masse klokkehistorie og fornyer vår respekt for håndverk i forhold til masseproduksjon.

Både Lindstrøm, Jørgensen og jeg deler – blant mye annet – interessen for håndverk som er i ferd med å forsvinne. Det finnes for eksempel ikke lenger noen videregående skole for ungdom som kunne tenke seg urmakeryrket i Norge.

Selvfølgelig burde Kjell Jørgensen hatt en belønning. På en måte blir den et slags omvendt Takk-for-hjelpen, men jeg spurte om han ville være så snill å velge sitt eget subjekt som vi kunne bruke som Julekalenderes nest siste innslag.

Dagens artikkel er dermed ikke mitt bidrag, men det min hyggelige støttekontakt har valgt frem fra sin enorme base.

Jon Winding-Sørensen – julekalenderskribent