En ny Jukeboks

Det er alltid morsomt å se en flunkende ny bil for første gang. Og da den nye B/C-segmentbilen fra Nissan, Juke, åpenbarte seg sendte den ut litt kickass-følelse. Egentlig er dette en slags Cross-Polo, men uten å være falsk.

Den er virkelig tøff, den er ikke jekket opp med kunstig plastikk-padding på sidene, og underlig høyde over veibanen.

Juke er designet som en maskulin småbil fra bånn’av. Nederste halvpart ser ut som en muskuløs off-roader – den øverste ser ut som en sports coupé. Hadde jeg sagt at jeg likte den med en gang hadde den pr. definisjon vært kjedelig.

Her må jeg derimot si at trenger noen dager på å forsøke å forstå den. Jeg tror resultatet vil være veldig positivt, men jeg er ennå ikke helt sikker.

En Clio, en 207, en Polo, en Fiesta er veldig sikre og trygge design. Denne her overrasker hele veien. Hjulbuer som vi ikke har sett maken til siden femti-årene. Hovedlys som er løftet rett ut av Citroën Cactus-konsept, som Citroën selv ikke tør bruke.

Resten av lysene, der to bak, og posisjons- og blink-lysene foran ser ut som om noen har sluppet flytende glass ned på karosserioverflaten, og latt dem stivne der de falt. Med et meget heldig, men ikke akkurat konvensjonelt, resultat.

Det er klart at dette er en bil som vil bringe masse trafikk til utstillingslokalene, egentlig har vi vel ikke sett maken – dette kunne være en Alfa Romeo og plutselig tenker jeg at dersom Arna-samarabeidet, Alfa og Nissan lagde jo en bil sammen en gang, hadde fortsatt kunne dette være det logiske 2010-resultatet.

Nissan hadde samlet noen pressefolk til en statisk presentasjon i en av de eldste vindtunnelene i Frankrike. På et forskningssentrum for romfart rett utenfor Paris møtte vi bilen, og de som hadde vært sentrale i utviklingen.

Det var Nissans designtopp, Shiro Nakamura som presenterte bilen, som han slo fast i all hovedsak kom fra det europeiske designstudio i London. Derfra var den lokale sjefen der, Alfonso Albaisa, hentet og han hadde med seg de to som var ansvarlige for henholdsvis eksteriør, japanske Astushi Maeda og tyske Patrick Reimer.

Vi kan trygt slå fast at det de har gjort her er ganske radikalt. I hvert fall hvis vi sammenligner med det som vel vil bli de nærmeste konkurrentene.

Men samtidig er det jo åpenbart at denne bilen er såpass flamboyant i linjeføringen at det er vanskelig å sette den i samme bås som de ”vanlige” tyske og franske kollegene. Den ser jo virkelig ut som et kompakt, svært muskuløs liten fjellklatrer som samtidig har masse urban fashion-kred.

Det skal bli virkelig spennende å se hvordan Nissan velger å markedsføre denne, når den kommer til Norge i begynnelsen av oktober.

Det skal også bli veldig spennende å se hvilket volum de satser på. 500 biler pr. år er pysete, 1000 begynner å ligne noe. Dersom vi forutsetter at den får de samme relative prisfordelene som Qashqai har.

Jeg skal ikke her gå inn på spesifikasjonene – det skal ikke ta lang tid før jeg kommer tilbake med dem, men la oss foreløpig si at dette dreier seg om rundt fire meter, motorer rundt 1,5 liter og et valg av interiør-materialer som jeg virkelig håper blir oppgradert før lanseringen.

Selv i de mindre klassene begynner kjøperne å sette krav etter at for eksempel VW og Opel har vist hva en småbil kan tilby av opplevd kvalitet. Der ligger lille Juke fremdeles litt akter. Men den nye Qashqai har vist at også Nissan begynner å forstå det.

PS:

På slike presentasjoner opptrer det alltid noe forholdsvis kuriøst. Denne gang gjaldt det ikke bilen, men cateringen. Tenk deg: avsluttende, glitrende middag i noe som en gang hadde vært et privat herskapshus, omtrent midt ute i Seinen. Hvitvinen serveres. Den er fra SørAfrika, og ikke bare det, på flasken står det stemplet, på tysk: ”Enthält Sulfite”. Vi snakker om globale biler, som denne Juke. Jeg er ikke sikker på at jeg synes global catering er like festlig.