Daihatsu små nyheter

D-X (uttalles De-Cross og ikke De Exx) er et eksempel på noe av det Daihatsu virkelig kan. En smart liten toseters sportsvogn.Pico er til gjengjeld den etterhånden ganske kjente mellomtingen mellom motorsykkel og bil. Ultrakompakt uten ambisjoner om noensinne å kysse en landevei. Men la oss starte med den tredje Tokyo-utstillings-nyheten fra Daihatsu.FC ShoCase heter den. Hvorfor? Aner ikke, og det hadde egentlig vært morsomt å få beskjed om det, for dette er virkelig noe for seg selv.Daihatsu legger vekt på at dette er noe de har utviklet som en zero-utslipp bil med en ny slags brenselcelle uten verdifulle metaller.De snakker om lave omkostninger for drivlinjen, og bilen er bygget på en plattform som gir designerne mange muligheter, særlig fordi all teknikk kan legges under gulvet. Slik den ser ut på måler den 340 x 148 x 190 cm på 245 cm akselavstand. For meg er det et poeng at dette ser ut som lillebroren til Citroëns Tubik – den tjukke, svære grisen som de presenterte i Frankfurt.SE DEN HEREr det noen som husker Donald i Firkantlandet? Langt oppi Andesfjellene, Peru, fant de et land der alt var så firkantet at de innfødte til og med snakket nynorsk. En klassisk Carl Banks stripe.Sho Case er Tubik oppvokst i Firkantland. Beviset kommer vi å få til på standen når vi oppdager at de høflige unge menneskene svarer Jau på spørsmålet om det ikke er slik det er.Men vi bør vel legge til at dette er boksen med det rare i. Alt uttapå kan foldes ut – omtrent som en strandstue. Og alt det innvendige kan felles opp. Fleksiboks, med andre ord. Ikke første gang japanerne byr på noe slikt.Lille Mira er en underlig greie, fordi den bruker et navn som er velkjent fra Daihatsus produksjonsseriebiler. Cuore het Mira i Japan allerede i 1976. Kanskje de mener denne konseptbilen på ramme alvor?Stadig flere fabrikker antyder nå at de kan tenke seg å bygge slike mikrobiler, enten ved-siden-av-hverandre eller tandem-setede, som her.Flatt gulv, enkelt ut og inn – er det kanskje derfor Daihatsu presiserer at denne er beregnet for den sølvgrå generasjonen (som begynner å bli virkelig betydningsfull i Japan) og uten ambisjoner om lenger reise.Det er kanskje også viktig for sølvgenerasjonen at her er det mengder av radarstøttede hjelpemidler som tar deg frem gjennom komplisert urbant terreng.La oss ta D-X til sist. Det er nok ikke komplett ukjent at jeg er meget glad i min høyrerattede 660 ccm Daihatsu Copen. Små, åpne tosetere med chassis av papirmaché – det kan de.Det kan se ut som om D-X (hvor den skal hete Cross skjønner jeg ikke), er en fortsettelse av denne linjen.På en måte er den fullstendig ulik Copen. Man kan godt, uten å bli motsagt, antyde at Copen er lettere inspirert av den første Audi TT.D-X ligner ikke på noe som helst. Der har designerne stått helt på egne ben. Jeg liker denne overdrevne bruk av grafikk og kontrastfarger, det er ikke lett å få såpass små flater til å leve.Spartansk interiør, som produsenten antyder, sier jeg ja til, og jeg forstår hva de mener. Det kunne flere jobbet for. Men hva de mener med en ny type sportsbil som kan brukes på vanlige og uvanlige måter, det aner jeg dessverre ikke. Kanskje vi skjønner mer når vi ser den.Det finnes heller ikke tekniske data. De sier bare at den bruker en ny to-sylindret turbomotor ”som gir en helt ny følelse bak rattet”. Det eneste jeg tyder ut fra dette er at vi har en ny 660 kubikk motor, med andre ord, enda en bil i den lille japanske ”kei”-mikrobilklassen.