Imponerende sykkel-samling

På Vegmuseet, som ligger ved Hunderfossen, litt nord for Lillehammer, har jeg latt meg begeistre av mye. Ikke minst et par spesialutstillinger de har hatt. Om rånere for eksempel, eller om tråbiler.

Nå har de en «Spessial» som heter Trill Rundt. Det hadde selvfølgelig vært morsomt om den hadde handlet om å kjøre i grøfta – jeg kunne identifisert meg med den også, men denne gangen dreier det seg om sykler.

Så dermed kan jeg jo starte med en advarsel. I det følgende får du ikke bare stoff om sykler, det blir også litt kulturhistorie, og litt om spesialarrangementer ved museet i vinterferieuken, og litt om, og en del av, Einar Støp-Bowitz, sykkelhistoriker par excellence.

Hvis dette høres for tungt ut kan du like godt melde deg ut her. På den annen side er det et par gulrøtter innimellom, et nydelig Karosseri fra Heffermehl i Møllergata (Oslo) for eksempel, en praktfull Buick, en ganske norsk Chevrolet, en Trollbil og en virkelig veteran Wanderer. På to hjul.

LES OM: Tråbiler på høyt nivå

Egentlig er det ingen grunn til å gå i detalj når det gjelder selve utstillingen. Museet har lånt så mange sykler som de fikk plass til, har stilt dem opp forholdsvis tematisk, har pyntet på med fotografier, rekvisita og utstyr, og greie tekster.

Det er montert opp en egen «veltepetter» som du får lov til å prøve å komme opp på – absolutt ingen spøk, og det er et par eksempler på de virkelig gamle forløperne til sykkelen.

Synd, imidlertid, at de ikke lånte den som står på gammelbilmuseet litt lenger ned i gaten (en omtale fra Kjøretøyhistorisk Museum kommer senere) – en sykkelaktig greie som kan se ut som Norges eldste av den slags.

LES OGSÅ: Wunderbaum får kulturstatus

Men – og her kommer kulturhistorien inn – de kunne i hvert fall spandert en reproduksjon av den skissen Thomas Fearnley gjorde fra Ledaal, en lystgård i Stavanger som fremdeles står.

På en av tre skisser derfra har Fearnley tegnet inn en mann på en «Draisienne». 1826 er den sannsynlige datoen – starten på norsk sykkelhistorie. Tegningen finnes for øvrig på Nasjonalgalleriet i Oslo, men klikker du her får du en førsteklasses innføring i denne historien.

Men som sagt, noen nøye beskrivelse er vel ikke nødvendig her – og den nydelige katalogen kjøper du med deg hjem for bare 30 kroner.

Men et par detaljer bør jeg føye til. For eksempel er det et foto av en ung racersyklist på veggen. Det er Wilhelm Henie. Han ble blant annet verdensmester i banesykling, 100 km, i 1896.

Senere ble han en av våre store KNA- og bilsportsmenn, med skikkelig sans for skikkelige biler. Han med Packarden og Sonja med Corden ved starten på Norgesløpet i 1930 må være den beste far/datter-forestillingen noensinne.

Og så er det de motoriserte sakene som står fast i museet. En nydelig urestaurert, remdrevet Wanderer motorsykkel, ca. 1912-modell som har hatt tre eiere før den ble forært museet av Venneforeningen for ti år siden. La oss håpe den aldri blir rørt av noen restauratør – denne er autentisk.

Så er det en nydelig 1925 Buick der, sekssylindret, 4,1 liter. På døren står det nydelig malt O-G-S Auto. Bilen er en av de typiske 7-seters turistbilene som vi først og fremst fant på Vestlandet. Denne gikk Ottadalen – Geiranger – Stryn.

El Chevrolet lastebil med norsk karosseri av det mer primitive slaget står også der. 1927 modell, den veier 1400 kg og kan ta en last på 1000. Denne har en historie som gir den et selvsagt navn på et museum som driftes av Statens Vegvesen – bilen har gått som leievogn for Vegvesenet i Skjåk.

En godt restaurert Troll er også på plass – i Lillehammer-området står faktisk tre av de fem Troll som ble ferdigstilt – de to andre skal du møte når vi endelig får rotet oss ned på gammelbilmuseet.

Dessuten vil du finne en firehjulsvogn uten motor der – en nydelig landauer som ble bygget i Carl Heffermehls Vognmakeri i Møllergata i Oslo rundt forrige århundreskiftet. Fjæringen er såpass morsom at jeg har lagt inn en liten fjæringsskole i teksten til bildene.

Det er verdt å fortelle at i uke 7, vinterferieuken, skal Vegmuseet har spesielle aktiviteter. Hver eneste dag blir det friluftsøvelser med skøytebane og aking og smeden står i smia og smir. Maskeverksted, og gamle brettspill og rebuser og åpen butikk i gamle Blindheimsvik landhandleri.

Gjestgiveriet vil også holde åpent, med skikkelig mat. Og dessuten vil det være veteranmaskinaktiviteter og omvisning i magasinene på hverdagene.

Det blir med andre ord ikke noe problem å finne alternativer til nedoverbakkene.

Men tilbake til syklene, før vi avslutter dette besøket. Jeg sa jeg skulle komme tilbake til litt om, og litt av Einar Støp-Bowitz. Antakelig Norges største sykkelfanatiker og sykkelkultur-arbeider. Du vil se det når du besøker siden hans her http://www.denrustneeike.no/

Nesten alle syklene på utstillingen kommer fra hans samling, men å låne bort 100 sykler gjør nesten ikke noe inntrykk på samlingen hans. Den består av over 500 objekter.

Han har imidlertid ikke bare sykler – han også sterke meninger om dem (som du også vil se på hjemmesidene hans) – og han har gjort et så eminent forord i utstillingskatalogen at det gjengir vi her fullt ut:

«Norske myndigheter tror ikke at sykkelen som persontransportmiddel eksisterer. For hvordan kan det ellers ha seg at det ikke finnes noen plass til sykkel på veier og gater? På allment ferdselsareal?

Hvordan kan det ha seg at sykkel ikke finnes i lovgivning og statistikk? Veitrafikkloven av 1965 gjelder kun trafikk med motorvogn. Statistisk sentralbyrå har ingenting om sykkel.

Norske myndigheter tror ikke på eventyr heller. Eventyret om et persontransportsystem uten utslipp, forbruk eller støy, som er allemannseie. Det norske industrieventyret som produserte 20 millioner norske sykler i 200 norske fabrikker gjennom 100 år. Kultureventyret om et folk som reiste seg etter krigen og gjenoppbygde nasjonen… på to hjul.

Industrieventyret er riktignok over, men kultur er definert som det vi mennesker gjør. Og er det noe vi gjør, så er det å sykle, på tross av myndighetenes fornektelse. Politikerne «venter på ny teknologi». I ventetiden bruker befolkningen den gode gamle, perfekte konstruksjonen, sykkel.

Norske myndigheter har ikke samlet inn eller bevart noe som helst av disse 100 års industri- og kulturhistorie. Derfor har jeg gjort det. Gjennom et kvart århundre har jeg bygget opp Den Rustne Eike sykkelsamling som i dag består av 500 historiske sykler (verdens største?) og sykkelhistorie.

Askeladdens kamp mot myndighetstrollet, sykkelens kamp mot bilen. Uten en krone i støtte fra noen som helst. Norges eneste sykkelmuseum er gravet ut for hånd under en boligblokk i Oslo.

Innsamling og forskning har tatt all fritid og økonomi. Fremtiden for samlingen er usikker, den er blitt kastet ut av museum etter museum, når den ikke lenger hadde nyhetens interesse.

Takk til Statens Vegmuseum for at de midlertidig stiller ut en liten del av samlingen, riktignok uten vederlag. Nå gjenstår det at museets overordnede instans tar ansvar, og tildeler sykkelen sin rettmessige andel av allment ferdselsareal.

Og at Den Rustne Eike sykkelsamling får permanente lokaler som norsk sykkelmuseum, og blir bevart for ettertiden.

Uten historien er vi ingenting.»