Astons 100-års fest

Det som er litt trist med Aston Martins 100-års jubileum er at når fabrikken håndterer den, virker det som om historien starter med DB-serien og James Bond for 100 år siden, og at historien bare dreier seg om sleipe penger og tilsvarende high society.

Høydepunktene i meldingen fra hagefesten i Kensington Gardens, London, sist helg, var 550 biler verdt anslagsvis 1 milliard pund, 50.000 tilskuere og 1000 gjester til en glitrende smoking-middag, at 1200 gjester hadde kunnet spise Michelin-stjerne-kvalitets mat og at samarbeidspartnerne bl.a. har vært Jaeger-Le Coultre, Louis Roederer, Zurich Private og Jumeirah Hotels & Resorts.

Jeg kan ikke huske at de har feiret Lionel Martin og Robert Bamford, som vel aldri hadde tenkt at det skulle bli noen butikk av deres veldig hjemmelagde Singer-baserte Specials. Det ble det da heller ikke – den første så-godt-som-konkursen kom i 1925.

Traktor-penger
Neste gang var i 1931, så på nytt et par år senere. I 1947 overtok traktorkongen David Brown (derfor modellserien DB), men han holdt på å gå under i 1972, så da ble selskapet solgt for 100 pund.

Ny krise med betalingsstopp i 1974. Da kom en kanadisk restaurantmann inn i bildet (ikke helt alene riktignok).

De prøvde å kjøpe MG i 1980, men to måneder senere var de klare for å stanse alt som het produksjon. Da kom imidlertid oljemannen Victor Gauntlett inn i bildet, men også olje viste seg å være i snaueste laget, så en ny redningsmann dukket opp.

Peter Livanos, gresk shipping, hadde åpenbart penger og dessuten brakte han inn en norsk vinkel.

Til Ford
Petter Sundt, Bergersen-sjef, var en god venn av Livanos, og Petter ble etter hvert en av de mer betydningsfulle Aston Martin-eiere i Europa. Akkurat det var en morsom Aston-periode – for meg også.

Men nye problemer gjorde at eierne fikk pratet Ford inn i sluket, den første parten kjøpte amerikanerne i 1987, og i 1990 var Aston Martin et fullverdig medlem av Fords Premier Automotive Group.

I 2006 hadde Ford endelig fått nok og sendte firmaet ut på auksjon. En samling investorer, Kuwait, amerikanske privatbanker, Prodrive-sjefen Dave Richards – kjøpte selskapet for under halvparten av den verdien som visstnok var samlet i Kensington Gardens sist helg.

Og jeg har vel mine tvil om at noen av dem som har vært innom i løpet av denne perioden noen gang har tjent penger på sin nisjebil-interesse.

Historisk slør
Ikke noe av denne egentlig så spennende historien («Hvordan overleve uten egentlig å ha muligheter til det») kommer spesielt godt frem når dagens Aston Martin snakker om sine 100 år.

Men det skal de ha, de viser i hvert fall frem gamle A3, den eldste (1921) Aston Martin (eller Lionel Martin som bilene het den gang) som finnes.

Aston Martin Heritage har stått for den nesten 10 år lange restaureringen/rekreasjonen av denne spesielle modellen. Et nydelig arbeid, den historien kan du lese mer om her.

Zagato
Men vi kan ikke avslutte denne 100-års-gjennomgangen uten også å nevne Zagato. Karosserifirma i Milano som også har en historie der de har sjanglet fra katastrofe til katastrofe, men der det også er en rekke høydepunkter.

Et av de største er DB4 GT Zagato fra begynnelsen av 60-tallet. En av tidenes mest vellykkede aksjemagneter – og starten på et veldig tett forhold mellom de to. Såpass tett at Aston Martin faktisk eide deler av Zagato i 80-årene.

LES OM: Zagato / Aston 50 år

Det var i 1984 Victor Gauntlett kjøpte seg inn der, samtidig som han måtte si opp 60 mann hjemme – og fabrikken produserte sin bil nummer 10.000. (I dag er produksjonstallet faktisk oppe i 65.000).

LES OGSÅ: Zagato-drømmen lever

Selv om det er andre interesser bak Zagato i dag kunne jo heller ikke de la 100-års feiringen passere uten noen egne innslag. DBS Coupé Zagato Centennial er den ene modellen de kom med, DB9 Spyder Zagato Centennial er den andre.

Skreddersøm
Begge bilene er egentlig kanskje fint gjort. Du må se to ganger på dem før du oppdager at dette jommen er litt mer enn «bare» en Aston, men når du ser på detaljene kan det virke som det egentlig bare er dørhåndtakene som er hentet fra delebingen i Gaydon.

Coupeen har selvfølgelig den karakteristiske double bubble på taket og de har også gjort ting med hekken som jeg skulle ønske Aston Martin kunne ta etter, mens Spyderen er en slags fortsettelse av DB7 Zagato som de solgte 99 eksemplarer av på Paris-utstillingen i 2002.

Mens Coupéen skal gå til en japansk samler som ikke vil ha bildet sitt i avisen, går Spyderen til USA.

Peter Read heter den heldige eieren av Spyderen. Han er en seriøs Aston-samler og har finansiert andre av Zagatos flipper. Han kjører sin DB4 så det spruter i alvorlig racing og er sikkert en av de få Aston-fansen som har peiling på skyggesidene av merkets historie også.

PS!

Og så, ut av Aston Martin-delen av arkivet mitt, falt det plutselig ut en huskelapp som minnet meg på at jeg en gang hadde snakket med en fyr som het noe med Hunt (elendig håndskrift den gangen også) på slutten av 60-tallet.

Han hadde vært med på å bygge det han påsto var den første Aston Martinen i 1919. Den bilen ble sterkt modifisert etter hvert og ble med tiden en ganske kjent racerbil som gikk under navnet Bunny.

Men poenget mitt den gang var en krangel med datidens Aston Martin Owner’s Club som var i ferd med å gjennomføre femtiårsjubileet for dette bilmerket.

I 1970!

Og jommen feiret de det ikke med en viss pomp og noe prakt. Men hva skal vi da tro på? Er 100-års dagen nå, som Aston Martin selv hevder, eller er det i 2019 – eller skal det være, slik eierne i sin tid kjempet for, i 2020.

Som jeg alltid har sagt – Aston Martin historien er ikke helt transparent.