Maraton? Aldri mer.

Jeg ante ikke hvor lang en maraton egentlig var. Jeg ante heller ikke hvor mye plass den tar, den i Oslo i hvert fall.

Ikke så veldig mye forresten, bare gamle Oljehavna på Sjursøya i øst, oppom Munch-museet, og så den nye byen på Skøyen i vest. Og en av sløyfene skulle hjælpemeg kjøres – jeg mener løpes – med små endringer i traseen tre ganger!

Ser du allerede problemet?

Jeg gjorde det ikke.

Nær-døden

«Her er det hjertesvikt og heteslag og nesegrus og snørr / Og menisken henger utenpå, og alt er bare gørr. / Folk stryker nesten med i kampen for mosjon. / Det er så god en "nære-døden-opplevelse" som no`n.»

Og de løp ikke så fort. Og den løypa som var definert med betongmur på den ene siden og plastbånd på den andre, var bare så vidt bred nok til bilen. Og her kom en vesentlig del av problemene.

Dilemma

Ikke kunne jeg kjøre over de foran, og ikke måtte jeg hindre de bakfra i å holde farten.

Jeg husker en gang jeg reiste til Le Mans med en 2 CV som en slags botsøvelse. Jeg kjørte jo så mange sterke, raske og dyre biler at nå måtte jeg forsøke noe i den enklere enden.

Det ble en praktfull tur. Den gode følelsen av mestring etter at jeg hadde planlagt forbikjøringer i mange kilometer, og holdt utkikk i alle retninger, og tatt hensyn til alle 2 CVens manglende farts- og aks-egenskaper, og så foretatt en mesterlig forbikjøring der alt klaffet og marginene var marginale – glemmer jeg aldri.

Jeg hadde nesten en tilsvarende følelse av glede og mestring da jeg med millimeterpresisjon kom meg forbi store løpergrupper med ca. halvannen meter å gå på bakover til det som skulle vise seg å bli seierherren.

Litt forklaring:

BMW var en av hovedsponsorene for Oslo Maraton (som av en eller annen fantastisk grunn – i hvert fall hvis du tenker på geografien – het Danske Bank Oslo - og så Maraton) og hadde fått fabrikken til å gå med på å sende en flunkende ny i3 rundt banen som lederbil.

Selv ikke til maratonløpet i hjembyen München, der BMW selvsagt også er storsponsor, skal de bruke en i3, men en sliten, gammel, elektrisk 1-serie. Og, glem ikke det, den første prøvekjøringen for pressen er fremdeles noen uker unna.

LES OM: Da vi fikk en forsmak

For ikke bare fikk de løs en i3, de fikk også lov til å bruke en journalist til å kjøre den. Derved er jeg blitt verdens første i3-Maraton-fører, riktignok uten medalje og uten særlig ære, men med enda et enestående bak-rattet minne.

Som sagt, dette var imidlertid ingen spøk. Det hele startet med at jeg fikk høre om løpet i 1992 eller no’ – da hadde lederbilen kjørt feil vei, folk fikk gærne tider og det hele måtte avlyses.

Uten navigasjon

Hvorfor jeg hadde bonded med ham, vet jeg ikke riktig. Det startet nemlig litt ugreit. Allerede 500 meter fra start kunne min venn i uniform fortelle at «klokka hadde stoppet».

På taket var det nemlig festet et svært digitalt display som skulle vise tid. («Skal den telle oppover eller nedover» spurte ur-ansvarlige jeg da vi sto på Rådhusplassen, ett minutt før start. Hva i all verden vet vel jeg om slikt?)

Kollaps

Etter en fortauskant nede ved Operaen som ikke var asfaltert, og som derfor var ganske brå, ramlet like godt hele klokkestativet sammen. Sugekoppene holdt, mens displayet, som altså ikke viste noe som helst, viste plutselig ikkenoesomhelst rett til himmels.

Da satte løpsansvarlig, som ellers befant seg i passasjersetet, seg på dørkarmen, med overkroppen ut av sidevinduet, og forsøkte å mekke sammen konstruksjonen.

Vår nye venn på sykkelen antydet, uten muligheter for særlig misforståelser, at nå kunne vi begynne å oppføre oss litt etter den del av veitrafikkloven som omhandlet passasjerer, uansvarlig fortøyd, ut av sideruter.

Løperne klarte seg godt uten klokka. Publikum også tror jeg.

Bybil

Hodet, derimot, var det verre med. Jeg hadde sett i 17 retninger samtidig og forsøkt å holde avstand både til de foran (kompliment til politiet, de hadde vært høviske nok til å ta ut BMW’ene og latt japanerne stå) og til de bak - uten, som sagt, å skremme vannet av de litt etternølende deltakerne.

En bragd

«Folk løper dissende mens alle muskler skjelver som gelè, / Helt til alt de før har spist er ristet meget lenger ned. / Og for å vise at de kan svette og fråde som et dyr, / Så besvimer de på trappen her og gjør på seg og spyr.»

Jeg kjørte i mål på litt under 2.25 – synd jeg ikke sa fra til Guinness på forhånd, for dette må være rekord. Nesten 17,5 km/t representerer det. Vi ladet ikke en eneste gang. Hvor ofte vinneren ladet, Andreas Myhre Sjurseth het han, aner jeg ikke. Beste dame, Marianne Johansen, gikk i mål på 2:47:57.

Det er også et av de innebygde handicapene ved å være lederbil. Damene fikk vi aldri kontakt med.