Hva ville Issigonis sagt?

Sir Alexander Arnold Constantine Issigonis, CBE, FRS, ble født 16. november 1906. Da han døde i 1988 var Mini fremdeles et av de mest spennende produktene fra britisk bilindustri – den var verken blitt særlig tyngre, særlig mye større eller særlig tysk.

Allikevel vet jeg han hadde ønsket det annerledes. Flere ganger når vi besøkte ham viste han tegninger, eller tok oss med ned i garasjen for å vise oss prototyper. Tema var hele tiden minimale mål, lavest mulig vekt og smarte drivlinjer.

I alle retninger
Jeg har sett gassturbin-Mini, damp-Mini, el-Mini (den var ikke hans), girløs Mini («Kall den for all del ikke automat!»), jeg har sett en vesentlig kortere-enn-Mini Mini, men med samme benplass, og jeg har sett en kompakt-Mini med karosseriforslag fra Pininfarina.

Og det som gikk igjen ved alle besøk (noe burde fremdeles finnes i filmarkivet til NRK fra et Jon Herwig og meg-besøk, der vi var tildelt en snau halvtime og fikk omtrent hele dagen) var hans forakt for andre bilkonstruksjoner enn hans egne.

Andre biler var enten farlige, altfor dyre, de var ulogiske eller de var konstruert av idioter – eller komiteer.

Alec Issigonis var sin egen autokrate komité, supplert av en eller to ivrige hjelpere, som aldri sa ham i mot.

Bursdagsfeiring
Og nå skal altså BMW dra lakenet av en helt ny Mini-generasjon. Det skjer på Issigonis sin fødselsdag, bilen lanseres under slagordet «The new original» og vi har hørt at dette er «The best remake ever».

For riktig å knytte seg opp mot originalen har de også lagt ut en teaser på You Tube – og dersom du ikke synes du har hørt musikken før, er det fordi du ikke har sett originalen til The Italian Job.

Mini-filmen over dem alle. Ikke den tøvete remaken fra 2003, men 1969-originalen med Michael Caine i spissen.

Og her er det – hvis jeg ikke tar veldig feil – musikkglimt fra "Getta Bloomin' Move On" eller som regel kalt "The Self-Preservation Society" som ligger under den nye Mini Cooperen (eneste gang Michael Caine har sunget på film?).

Men å forbinde den originale Minien, i de fantastiske kjørescenene fra kloakkanlegget i Torino, med den nye Minien, er egentlig ganske frekt.

Egne ideer
For slik som Issigonis så for seg fremtidige Minier, går frem av de fem gammelbil-bildene jeg har hentet fra klubbsiden til de entusiastiske MiniMarcos-eierne.

9X het den prototypen han jobbet mest med. Nå er vi litt inne på 70-tallet. Issigonis var for lengst pensjonert, Lord Stokes og hans hoff hadde rykket inn hos British Leyland Motor Company, eller hva det var selskapet het da.

Men pensjonisten hadde sitt eget konstruksjonskontor, noen nære medarbeidere, full adgang til prototypeverkstedet og et ganske romslig budsjett.

Forenkling
9x var 15 cm kortere enn originalen, men litt bredere, og hadde samme innvendige plass. Den skulle bli nesten 150 kg lettere enn originalen – han regnet med rett over 500 kg!

Tegningene viste 40 prosent færre komponenter enn datidens Mini, og han hadde regnet seg frem til 90 minutters montasjetid på båndet, der produksjonsmodellen trengte 120.

Han planla lettvektsmotorer der det var viktigere å få ut høyt dreiemoment ved lavt turtall enn masse hester og høye turtall. Derfor kunne han tillate seg en girløs transmisjon der bare en effektiv momentomformer lå mellom motor og drivhjul.

Noen av hans mange prototyper er heldigvis bevart i samlingen ved Gaydon. Den mørke blå, fra 1969, er utstyrt med en av lettvekts-motorene.

Bilen skulle bli 5 prosent billigere enn den eksisterende. Den eplegrønne er den girløse utgave fra 1976, mens den uten panser er en «normal» ADO 30, en produksjonsmodell, med en 1500 ccm 9X motor, vertikale fjærben foran og torsjonsfjærer bak – alt for å spare plass.

Den himmelblå er en omarbeidet utgave av karosseriforslaget fra Pininfarina, utstyrt med den 9X motoren som vi ser på et eget bilde. Bilen stammer fra 1978, men så sent som i 1982 ble motoren erstattet med et nytt 9X-forslag på 970 ccm.

For sofistikert?
Selv om vi ikke har sett de nye Miniene ennå – det har imidlertid ikke vært noen mangel på tekniske detaljer eller spionbiler, eller Vision-forslag fra produsenten – er jeg temmelig sikker på at de vil ligge ganske langt unna de ideene Issigonis jobbet med.

Og la gå at han var en stabeis med ganske klare avvik i ide-verdenen sin, men også han forsto at verden gikk videre og at man måtte tilpasse seg nye behov og nye krav. Men jeg tror at han allikevel, ved hjelp av sitt typiske laterale tankesett, hadde funnet andre muligheter enn mer av alt – ikke minst av kompleksitet.

Jeg nekter å tro at han ville sett på automatisk nødbrems for å redde fotgjengere eller New Active Rotational Damping (for å fjerne momentpåvirkningen i rattet), eller et automatgir som får hjelp av en GPS med topografiinformasjon til å velge riktig utveksling (hentet fra Rolls Royce Wraith) som et vanvittig fremskritt.

Hans mantra var å gjøre det enkelt.

Jeg tror heller ikke han ville like å bli feiret på Mini-fabrikken i Oxford kl. 15 engelsk tid slik han blir i dag.

Hans by var Birmingham, hovedkvarteret hans i Longbridge ble forresten kalt Kreml. Og ved tre-tiden på ettermiddagen var han som regel hjemme og drakk te med sin mor, enkefruen, og fyrte kanskje opp sitt damplokomotiv i hagen.