Magnum fra Canada

Lotus Seven skapte et helt eget segment som har overlevd siden 1957 og som har skapt – og fremdeles skaper – et utall imitatorer. Dessuten lever jo selve originalen fremdeles, under Caterham-navnet.

Så skjedde det ikke noe spennende i dette skrapa-til-beinet segmentet før i 1996. Da ble Ariel Atom lansert for en måpende og beundrende hår-på-brøstet fraksjon.

For dette var minst like magert som en Seven, men det så mye mer månerakett ut. Vi kunne faktisk snakke om skikkelig design – ikke bare funksjon.

Heldigvis så er det blitt litt smitte her også. VUHL som vi viste for ikke så lenge siden, BAC Mono, KTM X-Bow og mange andre.

Og i dag, altså: Magnum MK5.

Disse gutta gir jeg gratis adgang til denne delen av banen. De har nemlig røtter så det holder.

Jean-Pierre St-Jacques bygde sin egen Formel Vee (Boble-basis) hjemme i “papas garage” (vi er i den fransktalende delen av Canada nå). Det gikk så det dundret, så etter et par år bygget han en kraftigere Formel Ford enseter. Den ble døpt Magnum Mk. 1.

Derfra balla det på seg og tok virkelig av da Gilles Villeneuve, som allerede hadde et navn som villmann innen snowmobile racing, banket på døren og spurte om å få kjøpe en formel bil.

Villeneuve og St-Jacques ble tette venner, da han kom tilbake som Ferrari Formel 1-kjører besøkte Villeneuve alltid sine gamle kompiser når han var hjemme for å kjøre Canadas Grand Prix.

Men det viste seg at Magnum var minst like gode på å drifte andre folks biler, som å bygge sine egne ganske enkle ensetere, så den siste Magnumen som ble bygget er fra 1988 og var en Mk. IV.

Guttungen, Bruno, vokste opp ved siden av farens innsats på rørrammesveisingens område, og har vært en bilfyr hele sitt liv. I fjor våknet entreprenørskapet for alvor igjen, både hos sønn og far, så nå kan vi by på Magnum Mk. V.

En skikkelig trackday-bil, veier ikkeno’, en motor vi ikke vet noe om, men 250 hk gjennom en klikk-klakk boks, og 11.000 omdreininger høres ut som drivlinjen har motorsykkelaner.

460 hk/tonn, nulltilhundre på trekommato, 240 km/t og mer enn 2 g sideveis høres ut som en hyggelig søndag på din nærmeste racerbane.

391 x 188 cm høres ut som du skal kunne finne åpninger i køen rett etter start – dersom du er så uheldig at du ikke kommer ut først, og 107 cm i høyden høres ut som du vil se både høy og kjekk ut der du poserer ved siden av denne flate kruttpakken.

Karosseriplater i karbonfiber kompositer og front og hekk som er lette å demontere høres ut som brukbart i tett trafikk, og front splitter, flat bunn og diffusor bak høres ut som en og annen aerodynamisk ide.

Fete, flate dekk på 18 tommer (225/40 foran og 265/35 bak) er sikkert mer grep enn komfort, og man kan nok regne med at bremsene – du kan styre bremsekraftfordelingen fra rattet – er sikkert også klare for moro.

Alt i forbindelse med opphengning, inkl. demper og stabstag, er også justerbart.

Og selvfølgelig er den bygd slik at det skal være mulig å få skilter på den - lovlig. Egnet til vanlig melkerampe-kjøring er den kanskje ikke. Ingen frontrute, ikke noe over deg, og så kort vei ned til marken at du må passe på albuen din når du svinger.

Men det er tross alt et bagasjerom ombord. Plass til to styrthjelmer og en dokumentmappe. Det kan jeg ikke huske om Ariel Atom hadde.