Bugatti : 40 dråper i Bugatti-sitronen - BilNorge.no
img
img
img
img
img
img
img
def bilnytt biljobb Bil FirmaBil YrkesBil Motorbransjen Default forside meny
bilde
img img img img img img
35 bilder i galleri
40 dråper i Bugatti-sitronen
Er det noen som kan presse sitronen til siste dråper, er det Bugatti. Men fremdele må de presse ut 40 til.
Biltester:
bsgif Biltester
Norges største samling biltester fra bladet Bil (1996-2019).

Twitter RSS
bsgif

Det begynner nesten å bli patetisk. «Ukens tilbud: Rembrandt» ser man for seg på store reklameplakater utenfor super’n.

Skjønt, det er ikke hvilket som helst supermarked vi snakker om. Rembrandt Special koster 2,18 millioner euro.

Bakgrunnen er at det begynte å stoppe opp.

Lang prosess
Bugatti Veyron under Volkswagen-regimet ble først annonsert her i Genève i 2000. Ingen ble særlig overrasket, dette konseptet hadde sprettet rundt i systemet mange år allerede.

Ikke før i 2003 ble den første bilen levert ut, med løfte om at det ikke skulle bygges mer enn 300 av den.

Eksklusivt.

Det var sant, for det var jo ikke samme bilen da de tok taket av den. Og skulle bygge 150 eksemplarer til.

Ikke fullt så eksklusivt.

«Etter et veldig godt 2013 har vi solgt ut 90 prosent av produksjonen», kunne dr. Wolfgang Schreiber, Bugatti president, fortelle ved fjorårets utgang.

Det sitter med andre ord et sted mellom 40 og 50 usolgte biler på tomta. Gang opp det med snaue to millioner euro – det blir penger av sånt.

Spesialserier
En metode for å bli kvitt noen var å introdusere «Legende-serien». Tre og tre biler skulle utstyres spesielt, og navnes etter en kjent, historisk Bugatti-personlighet.

Vi har allerede vært gjennom Jean-Pierre Wimille – meget bedre racerkjører enn Pierre Veyron, Meo Costantini, leder av Bugattis racingavdeling i 20-årene, og Jean Bugatti, den geniale designsønnen til Ettore Bugatti.

Så kom det en melding fra Bugatti like før Genève skulle åpne, med streng sperrefrist.  Hemmeligheten som ikke kunne røpes før klokken åtte en kveld, var at den fjerde serien av legender skulle males i kakaobrune toner og oppkalles etter Rembrandt Bugatti.

Overraskelse
Som nå plutselig er blitt en billedhogger av verdensklasse – en overraskelse for de fleste kunsthistorikere, og som tok sitt eget liv deprimert og uten særlig suksess, i Paris i 1916.

Da satt broren også i den samme byen, han var hevet ut fra fabrikken i Alsace, som da var tysk. Bugatti var italiener og Italia var på England/Frankrike-siden. Og han jobbet med de 4-sylindrede, 1369 ccm store motorene med fire ventiler per sylinder som han skulle montere i blant annet den lille juvelen, Type 13, som han fikk lurt inn på Paris-utstillingen i 1919.

Så da han endelig brukte en av brorens skulpturer, elefanten, på kjøleren til Royale-modellen, behøvde han i hvert fall ikke betale noen lisens til broren.

At det er Volkswagen-Bugatti som endelig skal «hedre» Rembrandt for å få solgt enda tre Veyroner, til overpris, er nesten litt kvalmt. De har hatt 15 år å gjøre det på hvis de virkelig ville.

Men jeg er spent på hva den store Rembrandt Bugatti-utstillingen som snart åpner i Det Gamle Nasjonalgalleriet i Berlin kommer til å vise. Kanskje han var ganske bra med sine dyreskulpturer allikevel. Jeg skal i hvert fall se den.

Men foreløpig er min oppfatning av Rembrandt Bugatti at det nærmeste han kom berømt, var at han fikk støpt sine bronsestatuer hos Adrien-Aurélien Hébrard i Paris. Også Degas og Rodin fikk mangfoldiggjort sine verk der, men de solgte nok meget bedre. 

toolbar_print.gif Printervennlig versjon   toolbar_mail.gif Tips en venn   Del på facebook   twitter   tilbake.gif  Tilbake til forside
annonse
logotest
Påmelding til daglig nyhetsbrev.
  
   
pix pix pix
pix pix pix pix
pix     pix
 
pix     pix
pix     pix
   
pix     pix
pix     pix
pix   pix

 
Annonse: