Dagen reddet – to ganger

Les også: VILLA D'ESTE - DEL 1

Lørdag er egentlig den første, og den største dagen på det store BMW-arrangementet som heter Concorso d’Eleganza Villa d’Este.

Og det har vært navnet siden 1929.

Det tok 70 år før BMW kom inn i bildet, men da de gjorde det, gjorde de det til gangs.

Ikke minst merkes det på at arrangementet er så knirkefritt at et knirk ville være like utrolig som at det skulle gå an i spise iskrem i dagens temperatur inne i en Pininfarinakarossert Alfa Romeo Superflow (verdens mest transparente glasscoupé og i dag vippet den 30 grader) uten at det dryppet. (Sorry, metaforene begynner å bli ganske kompliserte.)

Men en helt annen ting er at det begynner å bli fullt. BMW har klart å gjøre det hele litt mer tilgjengelig for folk, men det er på både godt og vondt.

Godt fordi det er viktig å spre bilkultur – selv i Italia er bil ikke førstevalget på interessetoppen lenger. Ikke så godt fordi det blir fullt. De som kjenner veiene rundt nord-Italienske sjøer vet at trangt er bare antydning av hvordan det er i virkeligheten.

Og i småbyene rundt var det tegn til regelrett kaos.

På den annen side, å mene at stevnet har vokst ut av disse lokasjonene er jo bare tøv. Stevnet ER jo Villa d’Este og omgivelsene. Det går ikke an engang, å tenke på å flyttet det til – kanskje – Milano. Eller et annet sted med passende infrastruktur.

Upassende infrastruktur er jo nettopp noe av det som er så sjarmerende (sier en som stor sett blir fraktet med båt fra sted til sted).

Nå skulle du tro at 51 biler var lett match. Det er jo mange flere parkert i gata der jeg bor.

Men det er kanskje biler av en litt annen karakter, litt annen lukt og med litt andre historier. Og ikke minst – litt andre folk til å fortelle om dem.

Jeg skal ikke gå inn på alt for mange, se ikke bort fra at det kan komme adskillig mer i neste utgave av BIL. Men hva med en Rolls-Royce stasjonsvogn, nå på italienske hender, der bagasjerommet inneholder et nydelig sett med fire hagler – tre av dem er identiske. Purdey selvfølgelig.

Eller hva med Villa d’Este selv, hotellet. Det har nå fått seg en 1951 Alfa Romeo 6C 2500 SS med Touring karosseri. Hva modellen het da den ble født? Villa d’Este. Litt stiligere enn om et eller annet Golf-hotell hadde kjøpt seg en Golf.

To ting, sa jeg, har virkelig vært skikkelig oppoverturer. Den første var da jeg fikk være med på å pumpe trykk i tanken på den mest hårete Maserati noensinne. Den ser aldeles nydelig ut med sitt to-seters Zagato-karosseri fra 1929.

Men den låter enda nydeligere.

Det tok imidlertid tid før den startet, litt kronglete var det, og føreren, det er han som steller med disse greiene for Auriana Lawrence som eier dem, hadde bare to hender, der han trengte tre. Så jeg fikk pumpe trykk i tanken mens starteren dro og dro.

Og så tente det og det var feilslag med enorme smell i potta i fem-seks minutter etterpå – den mest fantastiske symfonien i dag – og da inkluderer jeg en to-liters Abarth med megafon.

Vakrere lyd fra blå røyk finnes ikke.

Jeg hørte to forskjellige tyske TV-team fortelle at denne oppsiktsvekkende, tidlige Maseratien hadde en V4 motor.

Jeg hadde ikke hjerte til å fortelle dem at V4 var typenavnet. Motoren hadde ikke færre enn 16. Men de ville vel ikke trodd meg.

Den andre høydaren var at førstepremien (det er en rekke forskjellige priser i de forskjellige klassene, - en rekke høytidelige jurymedlemmer med stråhatt spaserer omkring med clip-boards og seriøs samtale, men bare en førstepremie er Coppa Doro!) gikk til en fantastisk bil (som sannsynligvis egentlig ikke fortjente prisen) med en fantastisk designer som nesten ingen kjenner til, og fra et karosseriverksted som enda færre ante fantes.

Men akkurat den historien er så bra at den skal jeg ta separat.

Dagen ble avsluttet med at hele flokken dro til Flyklubben i Como – det betyr sjøfly – der hangaren med verkstedet var gjort om til luksus-lounge. Egentlig et passende sted for BMW, logoen deres er jo avledet av et flypropellbilde.

Men designsjef Adrian Van Hooydonk hadde ikke noe fly med i velkomsttalen sin. Han nøyde seg med bil og motorsykkel.

For nå er det nemlig på’n igjen. En annen plen, med nesten like mange biler og – ikke minst – 35 spennende motorsykler.

Jeg vet det er en Rumi der. Hvis jeg får eieren til å kicke liv i den har jeg garantert en ny kjempeopptur i vente da også.

PS: La oss så se hvor flink du er til å sette navn på biler. På denne PDF-linken finner du deltakerlisten. Og her har jeg med bilder av nesten hver eneste bil. Sett i gang og navn dem. Premien er en vanvittig følelse av lykke ved å lykkes.

Les også: VILLA D'ESTE - DEL 1