Bli med på mc-show

Det tristeste eksemplet på å stå opp fra de døde så vi nok på motorsykkelutstillingen i Køln i oktober.

Et tradisjonsrikt tysk kvalitetsmerke, Horex, som egentlig hadde sin opprinnelse i en glassvareprodusent, men som begynte med to hjul midt på 20-tallet. Etter krigen ble bilene billigere og mindre og motorsykkelproduksjonen led til de grader under det.

I 1960 tok Daimler over det hele, og motorsykkelproduksjonen ble terminert – som det heter.

Opp av asken
Så, for fire år siden, ble vi fortalt at merket skulle gjenopplives med en sekssylindret 200-hesters kompressormotor.

De vi så i Køln var uten kompressor og nøyde seg med 161 hk, men var noen nydelige maskiner. Standen sto der imidlertid på nåde – den 28. august hadde Horex meldt oppbud og hadde tre måneder på seg til å finne en løsning.

Hvordan det går aner vi ikke, la oss håpe det beste.

Så kan vi dra rett til Milano. Noen av de med skikkelig bypass og flunkende nye pace-makere fant vi begge steder, men de fleste av de nye sto i Milano. Dessuten har Milano en enda morsommere motorsykkelutstilling enn Køln.

Eierskifter
La oss bare først nevne alle motorsykkelmerkene som er blitt kjøpt opp av bilprodusenter i det siste.

Ducati, selvfølgelig, som er en Audi-filial. Peugeots såkalte scooter-seksjon (selv om de bygger motorsykler også) er nylig overtatt av Indiske Mahindra. Og Daimler har nettopp kjøpt opp en stor bit av tradisjonsrike MV Agusta. BMW behøver vi vel ikke minne om, de bygde motorsykler før de begynte å bygge biler.

Men det er altså åpenbart at firehjulerne begynner å få smaken på tohjulinger. Akkurat som de aller fleste ivrige bilister har en liten wanna-be motorsyklist inne i seg.

Men vi snakket om de døde.

På hugget
Det er ikke helt riktig å si at Benelli har vært død, men fraværende har den vært. Mer enn 100 år gammel, den har satt navn på en verdensberømt produsent av hagler (som nå er en separat bedrift), har vunnet Tourist Trophy på Isle of Man mange ganger og var eide av de Tomaso i hans Maserati-periode – så fadet det hele sakte ut.

De ble kjøpt opp av en kinesisk gruppe, som beholdt deler av produksjonen i Italia, men det var bare sykler og slapp moped-scootere en periode. Inntil de nå er tilbake med nye, skikkelige konstruksjoner igjen.

Mens Benelli vel er et kjent navn blant mc-folket, er nok SWM bare kjent av de ivrigste nerdene. De bygget noe små scramblere i femten år fra 1970 omtrent.

Nå er merket gjenoppstått i form av noen ganske lekre crossovere (ny motebetegnelse blant motorsyklene også) med kinesisk kapital og med produksjon i de gamle Husqvarna-lokalene nær Varese.

Berg- og dalbane
Husqvarna er jo også et kasus her. Selv om de vel aldri har vært helt døde, har de hatt en nær-døden opplevelse nesten like ofte som Aston Martin.

Først ble svensken kjøpt av Cagiva i 1987, så steppet MV Agusta inn da Cagiva sovnet. I 2007 overtok BMW det hele, betalte masse penger og fortalte at de skulle gjøre Husky til noe tilsvarende det Mini var for BMW.

Det var vel ikke akkurat det som skjedde, så for halvannet år siden overtok KTM-eieren, Stefan Pierer, det hele og flyttet produksjonen til Østerrike.

Men det var ikke bare produksjonen han flyttet, viser det seg. Han flyttet også en vital produktutviklingsgruppe som i Milano fikk masse applaus for sine konseptsykler «Svartpilen» og «Vitpilen».

(Fremdeles er Silverpilen et ikonisk begrep blant mange av oss som jukset med kubikken i 16-årsalderen). Sammen med andre nye modeller virker det som om KTM og Husqvarna kommer til å leve godt fremover.

Italienere
Men før vi forlater Italia helt må det nevnes at Innocenti-navnet dukket opp igjen. Det var derfra den opprinnelige Lambrettaen dukket opp, og de levde høyt på å bygge Mini og Morris 1100 for britene i mange år. Nå var de på plass igjen – med gammel logo og ikke verdens mest vellykkede scooter.

Italjet er også et gammelt motorsykkelnavn. De hadde hevet seg på elsykkel-bølgen med en del design som var så retro at de var virkelig morsomme de fleste av dem.

Og så var det SPA da. Av alle navn i historieboken, hvorfor velge et merke som har vært dødt så lenge og som vel egentlig bare er kjent for å bygge tunge lastebiler for Fiat.

De påstår de skal komme med noen eksklusive bilmodeller, men akkurat nå nøyde de seg med en elsykkel. Det er ikke alt som er futuristisk som er vellykket, for å si det sånn.

Harley-utfordrer
USA må også med her. Indian den klassiske Harley-konkurrenten, er tilbake for alvor. De har vel egentlig ikke bygget noe på ramme alvor siden 50-årene.

Etter mange forsøk på gjenoppliving var det Polaris Industries som klarte kunststykket i 2011. Skal man dømme etter presentasjon og modellutvalg blomstrer merket som aldri før.

V2-konkurrenten fra USA, Harley Davidson, kom forresten til Milano med sin elektriske prototype. Den hang bak et transparent, svart forheng, for å hindre fotografering. Derfor tok vi et ganske bra bilde av den. Vaktene ble mugne – for å si det mildt.

Klassiske briter
Men så må vi over på øya, der de fleste klassiske motorsykkelnavnene kommer fra. I Milano møtte vi fire av dem.

Nå skal jeg ikke si at Royal Enfield var død, men de var definitivt fraværende lenge. Mye av produksjonen ble overført til India i 50-årene, mens de hjemme i England lakkerte syklene røde og solgte dem til USA som Indian.

Det gikk selvfølgelig ikke, så etterhvert skrumpet Royal Enfield inn til å bli en indisk kuriositet med tromler foran og selskapsreise-arrangement der du leide syklene og kjørte India rundt på et RE-arrangert opplegg.

Liv laga
Nå er de kommet lenger. Fremdeles har syklene et designmessig nostalgi-preg, men se på detaljene – de er moderne.

Akkurat som Triumph. De var jo del av en gruppe der man også fant BSA, men det hele gikk under på 80-tallet. Rettighetene til merkevaren ble kjøpt opp der og da, og produksjonen harket seg i gang igjen.

I dag er det en blomstrende produsent som selger 50.000 sykler per år og med skikkelig produksjonsutvikling både på design og teknikk. Noen av syklene er skamløst retro med for eksempel enorme forgasserinntak på innsprøytningsmotorene sine.

Klart de gjør noe som er veldig riktig.

Muligens gjør også Brough Superior noe som er veldig riktig. I hvert fall finnes de fremdeles etter at de debuterte i Milano i fjor.

Rolls på to
Nå var de på plass igjen med flere produksjonssykler, med et par av de gamle (på listen over de ti dyreste historiske motorsyklenes auksjonspriser finner vi fire Brough Superior) og en nobel utstillingsstand som Rolls-Royce ikke kunne gjort bedre.

Syklene har ramme av titan og gafler av magnesium, koster 50.000 pund og blir nok enda mer eksklusive enn originalen. Frem til den siste ble bygget i 1940, produserte Brough bare 3000 sykler. Laurence of Arabia døde på en.

Og da var det Matchless til sist. Frontet med en Kampanje der Kate Moss har hovedrollen er de tilbake igjen. Matchless er også et av tradisjonsmerkene fra slutten av 1800-tallet som etterhånden visnet hen sammen med resten av den engelske motorsykkelindustrien.

Mener alvor
Noen opplivningshikk har det vært underveis, siste gang med en Rotax-motor på 90-tallet. I fjor begynte det å dukke opp moteklær med en tydelig motorsykkelvinkling, og i Milano nå sto det en glinsende X-modell på standen. Oppkalt etter en av original-Matchless mest ikoniske modeller fra 1929.

Reloaded X kalles den nye, og ganske korrekt. Blant annet med den samme V2-motoren fra S&S som sitter i Morgans trehjuling. Og med en skikkelig 50-talls design. Den bygges i Italia, hadde nydelige detaljer, og de mener alvor påstår de som står bak Matchless London, som selskapet nå heter.

Pris? Planlagt produksjonsvolum? Når på markedet?

Aner ikke.

Men det viser bare at motorsykkelbransjen er like opptatt av å se bakover og fremover samtidig, som bilindustrien er.