Teknologi møter natur - del 2

Til og med girpadlene har sin funksjon. De justerer hvor mye «motorbrems» man får når man slipper gasspedalen i fem trinn – fra «bare så vidt» til «oisann!». Fem trinn er kanskje litt i overkant, tre hadde nok holdt, men det viktigste er at det fungerer. Og det gjør det.

Men infotainmentløsningen er fortsatt krise. Grunnleggende ting, som å koble opp mobiltelefoner via Bluetooth, er en selsom affære, grensesnittet er generelt rotete og lite intuitivt, og attpåtil reagerer touch-skjermen tregt.

Jeg undres virkelig på hvem som i alle dager har konstruert noe så tungrodd, tatt et steg tilbake, sett på sitt eget arbeid og tenkt: «Ja, dette er jeg virkelig fornøyd med!».

Musepeker er ut
Da er det en fryd å navigere seg rundt i Lexusen. NX300h har fått en touchpad som erstatning for «musepekeren» Lexus i mange år har sverget til. Etter dårlig erfaring med tilsvarende løsning i Opel Insignia, var det positivt å oppleve Lexusens pekeplate som langt smidigere å bruke. Grafikken i hovedskjermen er litt gammeldags nå – men det er i hvert fall intuitivt nok.

Men det skurrer når Lexus gjør sånt et stort nummer ut av at de har «et øye for detaljer», all den tid de ikke har klart å samkjøre språket på de to skjermene. Skjermen i instrumentpanelet er på engelsk (unntatt for radio- og mediainformasjon!), og hovedskjermen i dashbordet er på norsk. Pussig.

Men i øyeblikket er det ikke det som opptar meg mest. Det lekre skinninteriøret blir bare en koselig salong å nyte utsikten i. På vei opp mot Valdresflya igjen forsvinner trærne sakte, men sikkert. Bensinmotoren i Lexusen durer på, men roer seg så fort terrenget flater ut. Snøen har smeltet en del siden vi kjørte oppover bare få dager tidligere, men idet vi nærmer oss fjellovergangens høyeste punkt (1389 meter over havet) sniker været seg innpå oss igjen.

Snøføyken gir bare ti-tolv meter sikt, og det er nesten som å oppleve en surrealistisk filmscene. Alt er hvitt, før det eneste som bryter er noe som minner om et svakt blinkende oransje lys der fremme. Plutselig sveiper brøytebilen forbi, og forsvinner i speilet nesten umiddelbart. Dette er noe annet enn å kjøre i tett tåke. Litt mer spooky, på en måte.

Plugg eller ei
Men Lexusen lar seg ikke affisere, ei heller Outlanderen. Beitostølen er «rett rundt hjørnet» (avstander er relativt), været roer seg, og begge bilene har vist seg å være solide turkamerater. Outlanderen pakker mest, og baksetepassasjerene har nærmest danseplass. Den er særdeles stillegående, og bensinmotoren suser langt roligere enn i Lexusen.

NX på sin side har et langt mer komfortabelt interiør, fantastiske seter og sitteposisjon, og selve hybridløsningen virker mer helstøpt og raffinert enn noen gang før – motorstøy til tross. Det går faktisk an å kjøre ganske mye på ren el-drift, men hvorfor Lexus (og moderselskap Toyota) ikke satser mer på plugg-inn har jeg litt vanskelig for å forstå.

For Outlander beviser at det går an å pakke en fornuftig plugg-inn-løsning inn i en bil som ikke koster skjorta.

LES VIDERE:
- Del 1
- Konklusjon
- Testdata