Il Tempo Gigante
Ermanno Martinuzzi lagde karosseriet basert på grove skisser

Arkivfoto: Bladet Bil
Il Tempo Gigante
Ermanno Martinuzzi lagde karosseriet basert på grove skisser

Arkivfoto: Bladet Bil
Il Tempo Gigante
Ermanno Martinuzzi lagde karosseriet basert på grove skisser

Arkivfoto: Bladet Bil
Il Tempo Gigante
Ute på tidlig testtur

Arkivfoto: Bladet Bil
Il Tempo Gigante
Ermanno Martinuzzi lagde karosseriet basert på grove skisser
Arkivfoto: Bladet Bil

40 år og like god

I dag er det 40 år siden premieren på det som kanskje er Norges beste film.

Publisert Sist oppdatert

«Jasså, døkk sit og glor?»

Den udødelige replikken fra Jostein Kroksleiven til TV-seerne i Flåklypa har brent seg fast i hjernen min. Fomlingen med notatarkene, og den lette kremtingen, før en av de mest usannsynlige punchliner i en av tidenes beste norske filmer.

Om ikke tidenes beste norske film, punktum.

I dag er det 40 år siden Flåklypa Grand Prix hadde premiere på norske kinoer.

Selv har jeg ikke sett filmen på kino, og jeg vet ikke helt når jeg så den første gang, men det må ha vært en gang midt på 90-tallet.

Deretter har jeg sett den mange ganger. På VHS og på TV.

For Flåklypa klarer noe spesielt. Det er ikke bare en god film, det er også en god bilfilm. Mange bilfilmer er omvendt; de er bilfilmer først, og deretter generelle filmer. Slik er ikke Flåklypa. Det er rett ut en knallfilm for hvem som helst, men for oss med bensin i blodet (blod godt nok til å henge i reagensrør på Il Tempo Gigante) er det også en fryd rent bilmessig.

Svidd gummi på asfalten? Hva med igangsetting så brutalt at asfalten snurrer seg? Nydelig.

Løpsbilene brukt i filmen er modifiserte Can-Am-modellbiler, og selve Il Tempo Gigante ble bygget i en ekstra stor utgave for maksimal detaljrikdom.

Il Tempo Gigante er i seg selv verdt en artikkel (i mellomtiden kan jeg anbefale denne).

Radar på taket for kjøring i tåke? Dette er jo et frampek til den selvkjørende bilen vi enda ikke har fått.

To speedometer, hvor det ene går til 250, og det andre tar over derfra til 400.

Detaljene er fantastiske, ikke minst takket være karrosserisjef Ermanno Martinuzzi, som lagde karosseriet basert på grove skisser og ideer i hodet på Aukrust og Caprino.

Men Flåklypa byr på mer enn bare bil.

Utenlandske oljeinvestorer som bruker ferien sin på billøp (om enn litt tilfeldig). Sleipe skurker som først gjennomfører industrisabotasje i nattens mørke, for deretter å bruke skitne biltriks James Bond er misunnelig på. En kjærlighetshistorie mellom to unge håpefulle. En nevrotisk bifigur som viser sitt mot når det mest gjelder. Og en mesterhjerne som, med litt hjelp fra den unge håpefulle og den nevrotiske, klarer den utroligste bragd.

Dette er elementer norsk filmbransje fortsatt baserer seg på. Hvor mange nevrotiske hoved- og bifigurer er det ikke i norsk film? En hel haug.

Flåklypa har angivelig solgt mer enn fem millioner kinobilletter bare i Norge. Og antall visninger i juletider på både NRK og TV2 tør jeg ikke tenke på. Mangedobbelt av kinotilskuerne.

Det er fullt fortjent.

De 112.320 enkeltbildene filmen er satt sammen av er ikke bare norsk filmhistorie, det er filmkunst.

At filmen har hatt heldige bivirkninger som at Christian von Königsegg ble inspirert til å starte bilmerket bærende hans eget etternavn er én ting.

At filmen har et av Norges mest kjente melodiriff, og det på munnspill (takket være munnspillvirtuos Tommy Reilly, og komponist Bent Fabricius-Bjerre), er heller ikke til å komme unna.

I senere tid er det kommet flere filmer basert på Kjell Aukrusts Flåklypa-univers, men det vil alltid være Flåklypa Grand Prix som står igjen som en av de absolutt beste filmene jeg vet om.

Og den beste norske.

Powered by Labrador CMS