DEN FØRSTESTE OG STØRSTESTE

Dette portrettet av Jon ble først publisert i bladet BILs store 40-års jubileumsutgave i fjor sommer (Bil nr 8/9 – 2015).

Portrettet er i dag like aktuelt på Jons 75-årsdag, som det var på Bils 40-årsjubileum:

ADVARSEL:

I anledning bladet Bils 40-års-jubileum har jeg fått i oppdrag å skrive et portrett av grunnlegger og legendarisk bidragsyter Jon Winding-Sørensen. For det første har fyren levd 100 liv, så det er uansett ikke mulig mer enn å lage en ripe i lakken. For det andre er det å forvente at man skal ha noen påvirkning på retningen en samtale med Winding-Sørensen tar, like realistisk som å sette seg på flytoget fra Oslo til Gardermoen og forvente at det skal kjøre innom Enebakk, bare fordi man spør konduktøren. Jeg var til stede. Jeg tok notater. Og her er resultatet:
Tekst: Ole-Martin Lundefaret

Han har kjørt Ferrari uten karosseri, formet bilmediet i Norge, er den førsteste og størsteste av norske biljournalister - etter krigen. Like mye “A legend in his own time” som “a legend in his own mind.” Møt deres egen Jon Winding-Sørensen: Bølla i Bil.

- Trikset på toget var å vente til folk gikk på dass!

- Men det var jo ikke det jeg spurte om?

- Åh’ så…?

Ferrari-tolveren på høyt turtall høres knapt i vindsuset idet nok en Fiat 500 passeres i dobbel hastighet. Fiat-fyren holder seg fast i rattet, som holder han fast i livet. Han skal rope på mamma og Mia, men har svælja tunga. Ferrari-føreren har svælja en flue, og holder seg fast i rattet som holder han fast i den bilen de aerodynamiske motkreftene prøver å rive han vekk fra. Det æ’kke no’ frontvindu. Ikkeno’ karosseri. Knapt en vingmutter. Med hvite knoker, klampen i bånn, og ræva plassert på en trekasse merket «arancione», er det studente norvegese Jon Winding-Sørensen som har fått jobben med å transportere en Ferrari-ramme langs landeveien fra fabrikken i Maranello til Torino - der det automobile mesterstykket skal bli partert og dissekert av klåfingra, overmodige ingeniørstudenter med høyt koffeininntak og lav moral.

- Jeg venta til folk gikk på dass!

- Hæ?!

- Jeg haika og sneik nedover i Europa.

- Ok!?!

- Banka hardt på dassdøra, og krevde å få se billetten. Folk trudde det var kontroll, og sklei billetten ut under døra. Den tok jeg, og returnerte’n ikke.

Det er 1961. Jon Winding-Sørensen, han som skal bli Norges mest legendariske motorjournalist etter krigen, og som skal grunnlegge bladet du nå leser, er på interrail. En slags. Og det går bra en stund. En god stund. Månedsvis. Han har kommet helt til Torino. Men nå er det tomt for lommepenger, og hjem vil’n ikke.

Like fortvila som man kan bli når man aktivt sklir rundt i livet på et bananskall etter innfallsmetoden, tar Jon Winding-Sørensen én telefon. Fiat har hovedkontor i Torino, og hjemme i Norge sitter en intetanende direktør hos Norsk Auto, den norske Fiat-importøren, Rolf Husem.

- Jeg ringt’n og spørte om han kunne fikse no’ opplegg for meg.

MEN FØRST: FØRSTEN:

Jon Winding-Sørensen ble unnfanget av Ingeborg (klassisk sopran) og Dag (legendarisk musikkanmelder i Aftenposten - som motsetningsfylt var konservativ i smaken, men bestevenn med pling-plong-komponist Arne Norheim.)

Han sleit ut sine barnesko på Sagene/Bjølsen i Oslo. Satt oppe til fem om natta og tjuvlytta til høytravende samtaler om takt og tone mellom pappa, mamma og de utøvende artistene far tok med hjem etter å ha anmeldt konsertene deres samme kveld - og har siden likt nattlig selskap.

Steinerskolen var for mye på skråss selv for en diagonal sjel. «Jens Bjørneboe pleide å rappe matpakkene våre, og spise dem opp imens han siterte Goethe.» Men blei delvis den akademiske redningen idet han ble kvoteflykting på Katta (Oslo Katedralskole red. anm.) som hadde eget opplegg for å redde Steinerelevene, «Rota der i fem år, men skjønte ikke en dritt,» der han var så bøllete, «det var sånn, gå på langrennski i skolegården om sommer’n-greier,» at han ble skrevet ut av skolens 900-års historie.

Jon måtte ta opp artium på Bjørknes Privatgymnas, dytta russebilen utafor kaia da de ikke fikk den til å starte «en luftkjølt Franklin jeg hadde fått 10 mill for i dag» og med sin selektive fotografiske hukommelse har’n ikke sjans til å erindre hvor bilinteressen kom fra. Men det starta tidlig.

- Utrulig at de kom fram!

- Hæ, hva snakker du om?!

- Jeg sendte brev til fabrikkene, type «To Rolls-Royce United Kingdom», og fikk svar i form av håndskrevne brev og store konvolutter med forseggjorte bilbrosjyrer. Jeg var vel sju.

- Ok?!

Biljournalistkarrieren starta påfølgende øyeblikk i det brosjyrene ble sakset opp og sendt som redaksjonelt materiale til guttemagasinet Vill Vest. Noe han tjente, sitat «dritbra» på.

- Det er jo helt fantastisk!

- Hva?!

- At han var eieren og valgte å være biljournalist!

- Hvem? Hvor?

- Tinius Nagel-Erichsen. I Tanta!

Bare 16-17 år hadde Jon Winding-Sørensen egen plass i bilredaksjonen i Aftenposten. Det var han og Aftenposten-eier(!) Nagel-Erichsen. I Tanta intervjua de «pol’tisjefer og sånt», og skreiv om nye biler, og ga ut et «jævlig bra» motorbillag to ganger i året.

- Trur det måtte ha vært fatteren og Tanta!?

- Hæ, tanta di?!

- Nei slutt opp a! Men at det ikke nødvendigvis var bil i seg sjæl, men det redaksjonelle miljøet og det journalistiske som tiltrakk.

- Å ja?!

Jon Herwig Carlsen (venstre), Martin Schanche (høyre) - og som vanlig; Jon i midten.

TILBAKE I TORINO. BLAKK.

- Jeg fikk et nummer jeg skulle ringe 10 min etter at jeg la på med han. Fiat-sjefen. Henger’ru me’?

- Ved et hårstrå!

Da hadde Direktør Rolf Husem i mellomtia godsnakka med Maria Rubiolo, hun var PR-sjef i Fiat og hadde mer makt enn Agnelliene. (Sorry ass, men hvis «Agnelliene» ikke sier deg noe må du lese deg opp på italiensk bilhistorie.)

- Omfangsrik dame av typen, der du måtte holde pusten før du fikk den obligatoriske klemmen.

- Hvorfor det?

- For du forsvant inn i kroppen på’a. Hu var fantastisk!

- Fantastiskt velstappa asså?! Og du fikk penger?

- Jeg fikk jobb på utstillinga.

- Utstillinga?

- Italia 61. Internasjonale utstillinga som ble avholdt i Torino.

- Åja…?!?

Det kan virke enkelt å leve i Jons verden, der man bare ringer opp folk fra det store intet og spør dem om å fikse ting for en. Og det er enkelt. Hvis du er Jon Winding-Sørensen. For det han unnlater å fortelle at det går begge veier. Minst. Smått legendariske Vigdis Dahlseide forteller en historie fra hennes tid som PR-direktør i Citroën. Det var tidlig 1990-tall. Citroën hadde en ny teknologi på trappene, såkalt Hydraktiv fjæring:

- Min franske direktør fortalte meg at jeg skulle presentere dette for cirka 100 personer i Paris, inkludert forhandlere og sjefer fra hovedkontoret, men det var ingen på teknisk avdeling som kunne forklare meg hvordan dette virket – det var for nytt. Da kom jeg på å ringe Jon, og ridderlig som han er kom han opp på kontoret og brukte timevis på å sette meg inn i dette. Den påfølgende presentasjonen gikk strålende.

Karl Eirik Haug, bilskribent i D2, gir ut Carls Cars, har laget TV-programmer om bil, er stadig å høre på radio’n med sine skråblikk, en av oss heldige Jon har tatt under vingene, bifaller Vigdis.

- Jon er sjenerøs i det uendelige, og har ikke annet valg enn å tidvis opptre som brumlebasse for å holde noe av fansen en smule på avstand, ellers ville han bli mentalt invadert.

For det kommer ingen ting inn i en lukket hånd, og Jons hender har vært åpne for mange.

CAR MAGAZINE
Italia ble samlet i 1861, Torino var den første hovedstaden, og i 1961 var det byens 100-års jubileum. Italia var på industriell frammarsj, og gjorde nesten hva som helst for å eksportere nyhetene. Jon satt i smørøyet, med direkte tilgang til alle som var noe i Italiensk bilindustri. Han leverte stoff til 12 forskjellige bilmedier verden rundt.

- Skreiv på blåpapir. De som betarte’ dårligst fikk de bakerste kopiene.

Den aller bakerste blei sendt til et Tsjekkiske Motor Revue.

- De betalte med valuta ikke gangbar til annet å betale øl med – i Tsjekkia.

Den aller fremste kopien fikk engelske Car Magazine. Det som en gang var verdens mest prestisjetunge bilpublikasjon.

Fakta: Fra Doug Blain «Insane» i 1964 tar over som redaktør i Car Magazine former han det som blir malen og målet for motorjournalistikk i de utviklede land. Skribenter som George Bishop som starta som redaktør og blei reisespaltist, Laurence Pomeroy (Pom), ingeniørsønn med høyutviklet penn som dessverre døde altfor tidlig, Henry Manney III, en ung amerikaner som bodde i Paris og brukte livet sitt på å kjøre Europa rundt i superbiler og skrive om Formel 1, og den mest legendariske av dem alle... Fakta tar en ørliten pause.

- Han siterte Virgil og Kipling, og det hendte han leverte artiklene på latin.

- Nå veit jeg faktisk hvem du snakker om!

- Og så…?

Fakta fortsetter: Iført monokkel, kashmirfrakk, stokk, og et strøkent langt hvitt skjegg (etter å ha gjennoppdaget jødedommen); LJK Setright. Like elegant i utseende, stil og penn som han var blakk.

- Også kjørt´n fra alle i bil, og selv proffene fra Motorcycle News folka på motorsykkel.

- Vi er fortsatt på LJK Setright?!

- Ja?!

Og midt opp i dette, som han er midt oppi stort sett alt som skjer på interessante fronter. Jon Winding-Sørensen. Fra Norge. Bjølsen, Sagene. Steinerskolen. Katta. 10 millioners Franklin i vannet. Bjørknes. «Interrail», og pengelens i Torino.

Og nå rant penga inn.

Og de rant rett ut igjen.

På trattoriane. I form av det beste Italia hadde å by på av vin, mat og kvinnelig akkompagnement. (Han får fortsatt rykninger av å ha mindre enn 20 Campari-flasker i hus.) Men «Pompino Bolognese» bestilt’n bare én gang. Blåklokka han blei kvittert med fikk fart på suget etter å lære seg italiensk. En uke eller to etterpå satt det flytende.

2 X 2= CIRKA 4.
- Jon Winding-Sørensen inspirerte meg til å bli biljournalist, forteller Tore Bendiksen, som selv ble en markant skikkelse innen faget, med fartstid både i TV, bla’ og avis, Finansavisens Motor-bilag og Norges Lastebileier-Forbund.

Bendiksen siterer fritt etter hukommelsen, men med dyp respekt, fra Bladet Bil anno 1982:

- «Peugeot 205 er så fin å kjøre at jeg glemte å skru på radioen.» Det er ikke mulig å beskrive en bils egenskaper på en mer perfekt måte.

I Torino levde Jon så bra at det gikk på helsa løs. Derfor heiv han seg på «no´studier.»

JoWiSø ble innrullert ved den Polytekniske Høyskolen i Torino. Der de begynte bredt, men smalnet inn helt til han satt og studerte aerodynamikk i en vindtunnel i skala 1:10. Det var så mye legater og stipendier for utenlandsstudenter at man kunne leve fett på bare dem.

- Vakke´ fornøyd før alle var like lange.

- ?!?

- Stikkflammene. Vi stod i et bekmørkt rom og justerte forgassere.

- Ok?

På Høyskolen fikk de deler og biler fabrikkene ikke hadde bruk for. Maserati, Ferrari, (en fransk medstudent kjørte bakkeløp med en da avleggs Ferrari GTO, en bil som i dag går for 100-vis av millioner på auksjon), Ferrari, Fiat og Alfa Romeo, og de trimma og holdt på.

- Men den eneste som kalte meg det var frisøren min.

- Hæ?

- Ingegnere! Tittelen jeg fikk.

- Å ja?!

Det var fire måneder skole, fire måneder praksis og fire måneder fri (som de blant annet brukte til å delta i Targa Florio under pseudonym.) Det var én computer i hele Italia, og den stod i Roma. Hadde man særs vanskelige ligninger sendte man de ned dit. I konvolutt. Og fikk store regneark tilbake. Man kunne ikke gjøre det med hvert spørsmål. Så Sørensen tilhører den ingeniør-generasjonen der man regner med regnestav, og 2 ganger 2 = cirka 4.

- Og i dag driver’n jo The Automobile, en jævlig kul publikasjon der han har innført Oily Rag-filosofien, en motreaksjon til de overstrøkne restaureringsobjektene på Pebble Beach.

- Frisøren din i Torino?!?!

- Nei… Doug Blain…

- Hmrphhh?!?!?!

Jon har gått på ski på fjellet to ganger: Første og siste gang. På en og samme dag.

TYNN TRÅD - ELLER RØD?

Tilbake i Norge uten å snike på toget fikk den fortsatt like skrivetrengte Ingegnere Jon Winding-Sørensen jobb i Ingeniørnytt utgitt av Teknisk Presse. «En jævlig smart, tabloid blekke» for å sitere Sørensen selv. Teknisk Presse ga også ut publikasjonen Moderne Transport, der Jon Winding ble redaktør. «Alltid likt tunge kjøretøy, de er som arbeidshestene.» Men fartstiden i Car Magazine, oppholdet i Italia, opplevelsene i bil og biler boblet til overflaten.

- Vi blei egentlig sponsa av Teknisk Presse.

- Hvor er du nå?

- Starten av bladet Bil.

- Ja, selvfølgelig…!

Trygve Tuverud og Jon gikk til ledelsen og spurte om ikke de skulle gi ut et bilmagasin. De fikk et nei, men fikk bifall når det gjaldt å lage det på «fritia’». Øivind Støten ble første og eneste ansatte i starten.

- Det er jo en fantastisk bransje!

- Bladbransjen?!

- Bilbransjen… Går fra å selge 170.000 biler til 70.000 på et år, og klarer å omstille seg. Interessante og kule folk, det er det som er drivkraften.

- Ikke bare bilene?

- Nettopp! Også hadde jeg jo en trang til å formidle det samme som jeg hadde fått lov til i Europa.

- Nå er vi på bladet Bil igjen?

- Ja…?

Etter middager der de enkelte bilimportørene lovte å se med velvilje mot den planlagte publikasjonen, og samtidig lovet at de ville anmode markedsavdelingene om å gjøre det samme, en del runder om redaksjonelt innhold, og litt sånn eierskap og sånn, oppstod det som i skulle bli det viktigste bilmediet i Norge i etterkrigstiden. Navnet? Sånn som Doug Blain i Car, gjorde de det enkelt: Bil.

Som du skjønner: alt henger i en tråd. Noen ganger tynn. Ofte er den rød.

Jon har stor interesse og kunnskap for norsk bilbransje, her intervjuer han Tore Steen og Jan Møller.

DET HAN IKKE KAN, FINNERN´N PÅ.
Det tok rundt et år før gutta så at dette var liv laga. Bladet Bil. Eller avisa, som det egentlig startet som. Med prøvekjøringer, innspill, analyser, stoff om dekk, og mye «utdriting av makta.»

- Vi slo i øst og vest, først og fremst mot de som ikke kunne slå tilbake, som staten og sånn.

- Jeg er imponert!

- Av bladet?

- Av at du svarte på et spørsmål jeg faktisk stilte!

Jon tar oss med gjennom de første utgavene, og mener de er en refleksjon av Winding-Sørensen selv. Og hvordan ser en slik refleksjon ut? Hanne Hattrem, tidligere biljournalist i Motor, nå VG, beskriver ham treffende:

Plusser: Ekstremt orientert og dyktig Har et enormt kildenettverk. Allsidig (kunst, mote, interiør, trender, politikk, trolleybusser) Hans sans for det italienske – mat og vin. Omsorgsfull. Smittende latter. En ekstrem energi og kapasitet.

Minuser: Kan oppfattes som svært uhøflig.

Og bladet Bil var til dels uhøflig i starten. Men også orientert, allsidig, omsorgsfullt, og med en smittende latter.

Men la oss ta det med det uhøflige. Hanne Hattrem fortsetter:

- Av og til kan man nesten bli litt flau over Jon. Han kan være litt barnslig for eksempel på pressekonferanser når han med sin relativt direkte måte argumenterer mot en «sannhet» fra podiet. Og han kan være nådeløst direkte mot kollegaer og det man har skrevet.

For å utdype. Jon kan ALT om bilhistorien, og det han ikke kan resonerer han seg fram til, eller finner på. Så er du representant for en bilfabrikk, stående på et podie der du deklamerer rørt at denne bilen er den første eller største - eller enda verre: Den første og største - i noe som helst, så vil Jon rimelig kjapt vingeklippe deg med fakta om at akkurat det samme ble gjort av en eller annen obskur liten bilfabrikk i en låve i Paris i 1925. Bare enda førstere. Og enda størstere.

Jeg har personlig sett mang en høytravende bilpersonlighet ta til tåteflaska og rope etter mamma etter en sånn behandling. (Og stort sett, så har Jon rett. Sånn faktamessig asså. Kanskje ikke alltid i måten å overbringe budskapet på. Men han får’n i fleisen også.)

Stein Pettersen, tidligere redaktør i bladet Bil, som mener han aldri var redaktør over Jon «for han er sin egen redaktør», og derfor håndterte han «med slakk line», forteller om en sånn i-fleisen-opplevelse:

- Jon er anarkist, generelt tvilende til Makta, og i så høy grad opptatt av ikke å bli overvåka at han nekter å bruke nøkkelkort på jobben. Han låser seg inn på gamlemåten.

- Det var lansering av Peugeot 1007 i Frankrike, og alle journalistene ble utstyrt med en GPS-tracker, slik at arrangøren visste hvor de hadde oss. Det første Jon gjorde var selvfølgelig å knuse denne.

- Da han senere på dagen, i fotoøyemed, kjørte seg fast med 1007´n på en avsidesliggende strand, uten at verken han eller Peugeot visste hvor han var, så måtte det settes i gang en redningsaksjon, og de fant han ikke før seint på kvelden. Den eneste som virkelig trengte denne trackeren var den eneste som destruert´n.

- Jon leverer stoff som kan rangere fra himmel til helvete, og er en helt unik ressurs. Han er rett og slett enestående.

DRITHELDIG.
Etter fire og et halvt år med avis, ble bladet Bil profesjonalisert med A4-format, fargetrykk, og ny redaktør. Jon utdyper.

- Jan Johansson henta vi fra Vi Menn. Han hadde orn’tli’ bla’-erfaring.

Avisa Bil blei til Bladet Bil, slik vi kjenner det i dag. Og ikke bare var det Jon Winding-Sørensen selv som formet bladet.

- Nei, erru gæern. Vi var dritheldige, og møtte mange bra og kreative folk.

Og i noe som begynner å ligne et intervju forteller Winding-Sørensen om Jon Herwig Carlsen og ødelagte lysekroner på Dorchester Hotel. «Gøyale fotografer» som Oddgeir Antonsen, egentlig slakter, spesialist i å reise verden rundt råbillig «Han fløy Oslo til Tokyo med 18 mellomlandinger, og fikk tilbake 16 kroner, og sånn.» Og som på billøp alltid stod «der noen dævva.» Lån av BMWer i München til å gjennomføre legendariske reportasjereiser med Finn Ryhl. Til Targa Florio «der vi kjørte av eksosanlegget, og fikk fiksa det i et høl i veggen.» Den «helt rå» sekretæren Aud Slemmen, som dekka opp for Jon da han hadde en freelance-periode på damefronten, og ordna med «fire-fem samtidig», men som ga han skjennepreken etterpå. Knut Moberg som brukte sin tidligere jobb som PR-sjef i Viking Dekk som skjold når det samme firmaet trua med å dra de for retten etter en negativ dekktest. Jarle Berg, «Norges Beste bilmekaniker», som under pressevisning oppdaga en konstruksjonsfeil i et nytt Mercedes-Benz chassis, «konstruktørene blei hvite i tryne, og unnskyldte seg med at dette bare var en utstillingsmodell.» (og han fortsetter om mange av bladet Bils bidragsytere opp i gjennom.)

Gjennom 40 år har Jon Winding-Sørensen og bladet Bil gått fra diagonal til radial. Fra forgasser til injection. Det har blitt ABS, ESP og radarstyrt cruisecontrol. Jon Winding-Sørensen er fortsatt den første og største når det gjelder å viderebringe disse nyhetene til deg som leser. Karl Eirik Haug utdyper:- Jon er den yngste av oss (biljournalistene. Red.anm.) når det gjelder å se gøyale muligheter. Hans kunnskap og arbeidskapasitet savner sidestykke innen journalistikken.

Og vi lar samme mann få brenne av avslutningsreplikken:

- Karrieren til Jon Winding-Sørensen, den har så vidt begynt.