Fifty-fifty i duellen

Først publisert i Bil 6-2016.

Jeg kan ikke styre været, men forhåpentligvis skinner sola akkurat nå når du leser dette. Våren har kommet, fuglene synger og på tre sekunder forvandles en hodetrang kupé til en bil med uendelig takhøyde.

Tre sekunder, ja. Det er omtrent så lang – eller kort – tid det tar for Mazda MX-5 fra å være coupé til kabriolet. En hempe løsnes, så dyttes taket opp- og bakover i en enkel bevegelse, før et raskt trykk på taket «klikker» det fast i nedre posisjon. Operasjonen er like enkel tilbake igjen.

Det er vel knapt mulig å gjøre det smidigere og raskere, selv om det krever noen runder øvelse før hele bevegelsen sitter naturlig i muskelminnet.

Muskelminnet i helt nye Mini Cabrio er enda enklere, men fellingsøvelsen tar adskillig lengre tid. Det er fordi taket er elektrisk. Men 18 sekunder er heller ikke rare ventetiden, og operasjonen har en fiffig funksjon innebygd. For første trinn er å skli taket tilbake i en «soltak-løsning», som fungerer overraskende godt.

Og med Union Jack-mønster i stofftaket er Mini absolutt en bil å vise seg frem i, enten taket er oppe eller nede.

Her begynner allerede forskjellene på Mazda MX-5 og Mini Cabrio å melde seg.

Ekte roadster
Mazda MX-5 har alle de riktige roadster-ingrediensene, slik den første MX-5-en hadde tilbake i 1989: Kompakte dimensjoner, to seter, bakhjulsdrift, bensinmotor og manuell girkasse – og et tak som enkelt kastes ned, naturligvis.

Mazdaen er en kjørebil. Joda, du kan få den i den lekre rødfargen som vår testbil har (og jeg kunne ikke tenkt meg noen annen farge på en MX-5), men bortsett fra det er det ikke mye fyrverkeri og show-off fra Mazda sin side.

Mini, derimot, er et litt annet prospekt. Egentlig er det jo «bare» en vanlig Mini som har fått klippet taket, og som Minier ellers er mulighetene for personalisering og pynting nærmest uendelig. Fargepaletten er svær, striper her og Union Jacks der – alt er mulig.

Vi i Bil er egentlig ikke så opptatt av sånt. For oss er det langt viktigere hvordan bilene er å kjøre, og hvordan de er å leve med til hverdags. Og her dukker det som kanskje er MX-5s største ankepunkt opp: Størrelsen.

Jeg, med mine 172 centimeter på strømpelesten, er ekstremt fornøyd bak rattet på den lille Mazdaen. Jeg har ikke stolen helt baki veggen engang. Men begynner man å nærme seg 180 centimeter, da er det trangt i Mazdaen. Co-pilot Skar melder at motorveistrekninger i Mazdaen ble slitsomt, blant annet fordi han mangler støtte for lårene. Jeg, derimot, sitter som støpt.

Praktisk Mini
Sånn sett er livet mye enklere i en Mini cabrio. Setene har mye mer justering, og selv om man sitter mye høyere i en Mini enn i en MX-5, sitter man likevel godt. Spesielt i skinnsetene med ekstra justeringsmuligheter.

Etter en halvtime i MX-5 er det veldig rart å hoppe over i Minien. Den føles virkelig svær til sammenligning. Mye av det kan nok tilskrives den komparativt høye skulderlinja, og at frontruta er mye lengre unna ansiktet enn hva tilfellet er i japaneren.

Mens man i MX-5 sitter med bakspeilet nærmest i panna, må jeg strekke meg så lang armen er for å justere det i Minien.

Nåvel. Detaljer. Det er på tide å komme seg ut på veien.

OBS!
Prisene i testen var gyldige da bladet ble produsert. Du finner alltid oppdaterte priser i vår nybildatabase.

LES VIDERE:

- Del 2

- Konklusjon

- Testdata og poeng