På glattisen med fornyet GT86

Det er et hint av FT-1 i den nye snuten til Toyota GT86. Jeg liker det jeg ser. Endringene er små, men kraftfulle, og innebærer nye lykter foran og bak.

GT86 er en av mine favoritter på nybilmarkedet. En ærlig bil, en bil som ikke later som om den er noe annet enn et leketøy. Den har vist at det er hold i Toyota-toppsjef Akio Toyodas ord om at Toyotaer skal være morsomme å kjøre.

Og mest av alt: At det fortsatt er snert i Toyota – at ikke alt handler om isbjørner og Atkinson-sykluser.

Det var ikke bare meg som var bekymret da både Celica og MR2 forsvant stille uten noen etterfølgere, at overraskende perler som Corolla T-Sport og Yaris Turbo bare var et blaff, og i en periode var modellutvalget til Toyota så grått at vi som egentlig har et godt øye til den japanske giganten bare ble trist.

Nytt liv i Toyota
Så kommer plutselig meldinger om et sportsbilsamarbeid med Subaru, Toyotas designere begynner å snakke sammen om et felles designspråk for alle modeller og hydrogenmodellen Mirai kommer på banen og er så stygg at det nesten bikker over til å være kult igjen. Toyota har våknet.

Sportsbilsamarbeidet resulterte i nettopp GT86 fra Toyota og BRZ fra Subaru, lansert for fire år siden.

Men det var da, og nå er den lettere oppfriskede GT86 parkert foran meg på en parkeringsplass dypt i de finske skoger, noen mil fra julenissehovedstaden Rovaniemi.

Motoren står allerede og går for å få varmen. Den karakteristiske boxer-lyden strømmer ut gjennom to store rør i bakenden på bilen, og er uendret siden bilen først ble lansert. To liter, tohundre hester, ingen tvangsforing av luft.

Undermotorisert? For de som vil at bakenden skal slippe på tørr asfalt; ja. Her på snødekte vinterveier i Finland? Definitivt ikke.

Store sko
Jeg har bare tatt med meg ett par sko på turen hit; vintersko. Klok av skade droppet jeg småskoene på Finlandstur denne gangen, men angrer litt i begynnelsen. Det er ikke mye pedalfølelse gjennom de tjukke Ecco-sålene, så allerede ved andre igangsetting – i et lyskryss i Rovaniemi sentrum – kveler jeg bilen. Den første av til sammen tre utilsiktede motorstans denne dagen.

Det skal ikke rare provokasjonen til for å få ut bakenden på en GT86 på snøen, så det er greit å ta det rolig. I hvert fall den første meteren. Så kan man begynne å kjenne litt på balansen i åttisekseren. Toyota sier de har fiklet litt med understellet i denne oppdateringen, men det er vanskelig å få noen god følelse på forskjellen.

Sist jeg kjørte GT86 var på Rudskogen for over et år siden, på tørr baneasfalt, så sammenligningsgrunnlaget er ikke det beste.

Men jeg kan trygt konkludere med at grunnoppskriften er den samme. Med bakhjulsdrift og 200 hester kreves det god balanse for å ha det gøy på glatta, og det har utvilsomt GT86.

Kjøreturen på landeveiene er likevel bare transportetapper for å komme frem til den virkelige godsaken: Preparerte løyper i vinterskogen.

På et lukket område rett utenfor Rovaniemi ligger et stort testanlegg for vinterkjøring. Her er det garantert mange prototyper og testbiler innom i løpet av hver sesong – men akkurat nå er det bare oss her.

Kirsebær på kaka
Vi starter med noen kjegleøvelser (hvor instruktøren legger opp til de breieste breisladder mulig i hver ende), før selve kirsebæret på kaka er noen avsluttende runder rundt ei skogsløype med hårnålssvinger og lange slake kurver om hverandre.

Det starter med et lite langstrekke, akkurat nok til å kunne smelle inn fjerdegiret, går inn i en åpen venstresving i tredje og ender i en hårnål høyre i andregir. Tredjegirssvingen tar jeg i lett drift, og bruker kontrabevegelsen til å peke snuten riktig vei i hårnålssvingen.

I teorien lett – men det tar noen runder før jeg klarer å kombinere bevegelsene.

Deretter følger en slak høyre i tredjegir, en slak venstre i drift som i tur blir en lang sladd – fortsatt i tredjegir – inn mot en ny venstrekurve.

Her føler jeg meg som Fredric Aasbø, der jeg tar lange parti av banen med kontinuerlig vinkel på bilen. Så er det et lite parti med strak bil igjen – før en 90-graders høyresving innleder møtet med min nemesis: En ny hårnålssving mot høyre.

Teori og praksis
Jeg vet ikke hvor mange runder jeg fikk til slutt – instruktøren som satt på under hele kjøringen ville mye heller ut på banen enn å sitte inne i ei varm hytte med kaffekoppen i hånda, og takk for det – men denne svingen, den siste på hele løypa, fikk jeg aldri flyt på.

Teorien var den samme som for første hårnåler’n; bruk kontrasladden for å peke snuten mot utgangen av svingen tidlig.

Praksisen var tydeligvis ikke fullt så enkel. Enten kom bevegelsen for tidlig, eller så kom den for sent.

Jeg kan skylde på mye rart, skoene for eksempel, men er det én ting jeg ikke kan skylde på er det bilen.

GT86 er akkurat så leken og deilig som den var da den kom – bare med et litt penere utseende til å matche kjøreopplevelsen.

Og den beholder sin status som min favoritt-nybil til halvmillionen.