Pikant for tredje gang

Siden det norske markedet er snudd helt på hodet og ikke har noe som helst med det virkelige livet å gjøre lenger, er det kanskje lett å overse en A-segment bil som bare går på rester av døde dyr uten spor av elektrisk hjelp – som den nye småbilen fra Kia.

Men da glemmer du blant annet at denne Picanto-generasjonen har solgt mer enn 1,4 millioner siden lanseringen i 2011 – nesten en firedel av disse i Europa. Og selv om alle visste det skulle komme ny gikk det 55.000 av dem i Europa i fjor også – en vekst faktisk, på 3 prosent.

Poenget mitt er at også en modell som denne er viktig for ganske mange, både på produsent- og konsument-siden – selv om Norge bare tok imot snaue 300 i fjor. En halvering av 2015-volumet.

Bedre innvendig plass
I fornyet versjon – og dette er altså tredje generasjon – vil kanskje noen nordmenn også gjenoppdage den (Det har tross alt vært nesten 5.000 norske nybilkunder innom siden den første Picanto i 2004 – nr. 3 på listen over populære Kiaer).

Den nye byr på marginalt forlenget akselavstand (pluss 15 mm.) men proporsjonene er sterkt endret (kortere overheng foran, lengre bak) hvilket åpenbart har medført en bedre innvendig plass.

Men det eneste konkrete målet jeg har er at bagasjerommet har økt fra 200 til 255 liter. Som kan økes til 1.010 liter når man slår ned det man kan velge mellom der bak. Baksetet tilbys nemlig med plass for to eller tre akterspeil. Men man kan ikke velge mellom tre eller fem dører. Tredørs-tilbudet finnes ikke lenger.

Men felles med den gamle versjonen er faktisk de ytre målene, selv om bilen gir et helt annet optisk inntrykk. Den måler fremdeles 3.595 mm i lengden, 1.595 mm i bredden og 1.485 mm oppover.

På tross av et karosseri som i rå-versjon veier 23 kilo mindre enn det gamle, veier den nye bilen cirka 100 kilo mer enn forgjengeren – men er fremdeles godt under 1.000 kilo. Dobbelt så mye høyfast stål som før, åtte ganger så lange limskjøter (67 meter nå) og en økning i karosseriets stivhet på 32 prosent, er verdier som blir formidlet.

Modig gjort
Og det skal Kia ha – de er ikke redd for å gå i detaljer. 13 prosent raskere styring, karosseriet krenger en grad mindre, stab-staget er to prosent stivere (og montert lavere) foran, mens det bak er fem prosent stivere (og montert høyere).

Nå betyr ikke slike verdier mye hvis man ikke har noe annet å forholde seg til – 13 prosent i forhold til hva? – men det Kia viser er at de er ikke redd for å bruke begreper som i dag vanligvis får en motorjournalist til å miste grepet.

Modig gjort. Applaus.

Vi får selvfølgelig også den vanlige listen over assistentsystemet (Automatisk nedbremsing? Check. Lademuligheter for mobiltelefonen? Check.) og «flytende» berøringsskjermer og infotainment.

Det høres ut som bilen er bra utstyrt.

Morsomme fargenavn
Det ser også ut som om bilen ser bra ut, men akkurat slike detaljer skal jeg komme tilbake til. For når du leser dette står jeg i Frankfurt og ser på en virkelig utgave av bilen, så vi skal snart komme tilbake med noe hands-on info.

Men uten å ha sett dem: liker jeg navnet på fargene: Lime Light, Skinnende Rødt og Pop Oransje er et par eksempler. Høres litt morsomt ut.

Men jeg bør kanskje føye til: Tre motoralternativer: 1 liter T-DGI på 100 hk/172 Nm. 1 Liter MPI motor på 67 hk og 96 Nm (den motoren vi kjenner i dag) og en 1,25 liter MPI motor på 84 hk og 122 Nm – ikke en diesel så langt nesen kan lukte.

Alle koblet til en fem-trinns kasse, selv om det visst finnes en fire trinns automat for den største et eller annet sted også.

Jo – og de ekstreme verdiene dere lengter etter: opptil 180 km/t og ned til 89 g CO2/km.

Bilen kommer i salg før sommerferien.

LANSERINGSKALENDER: Norges mest komplette oversikt over store og små bilnyheter i 2017