E 18 blir stadig lengre

Ikke bare ble Riksvei 40 til E18 i 1965. Den så ganske annerledes ut også.

Kanskje ikke noen bombe akkurat det – men de som kjørte den gamle 40 husker nok ikke lenger hvordan den var, og de som ikke gjorde det har ikke peiling.

Ingen av gruppene har vondt av å bli minnet om hvordan det var. Spesielt ikke når disse minnene presenteres så bra som Tore H. Wiik gjør det.

Hans første veiminner mellom stive permer dreide seg om Riksvei 1, og var skrevet sammen med Per Johansen og var full av ekstremt sjarmerende tegninger signert Tom Arne Evensen.

Han neste bok var starten på E18 – fra Ørje til Drammen, med de samme to kollegaene i kolofonen.

Ny vri
Nå har det skjedd noe, for i den nye E18 boken, «fra Drammen til Larvik» opptrer ikke bare Wiik solo, men han har også innført en ny person: den fiktive handelsreisende Ansgar Borre som i sin 1937 Chevrolet skal være med og sette en slags 1949-koloritt på verket.

Unødvendig, syns jeg. Hans tidligere beskrivelser av veier og miljø og utvikling var så levende at det var ingen grunn i det hele tatt til å innføre kunstige kulisser.

Og for det andre savner jeg tegningene til Evensen. Der kan man snakke om tidskoloritt, på en helt annen måte enn på gamle fotografier. Den ene helsides tegningen fra Rølles-Hauen Kafe på side 32 forteller akkurat hva jeg savner i resten av boken.

Men når disse innvendingene er notert er det ikke mye mer å kicke på. Det må være minst 400 bilder på disse mer enn 120 sidene, alle relevante og svært mange av dem er av karakteren «ååå – husker du?». Det er fremdeles mange som husker køene på Sørlandske, og – ikke minst – alle kafeene som tok av for det verste stresset.

Og er det fremdeles noen som husker Holmestrand sentrum? Her minner boken oss på hvordan det ble enveis-regulering der, hvordan Riksvei 40 så ble lagt høyt oppå fjellet, og så kom endelig tunnelen i 1983 som riktignok bare varte til 2012 – men da var trafikken forsvunnet. Til E 18 motorveien langt unna.

Det er disse glimtene av de mange endringene, boken gir så gode bilder fra (både i tekst og fotos), men den sørger samtidig for å lede de av oss som er interessert i riktig retning mot de opprinnelige veiene. Restene av «Sørlandske» gjennom Re, for eksempel. (Det er forresten der omslagsfotografiet er fra). Den ligger der fremdeles som den var og er sågar merket Historisk Riksvei, eller Legendarisk Riksvei her og der.

Et veimuseum som faktisk er vei.

Men ingen vei uten bil, og de bilinteresserte har også mengder å glede seg over her. Nå skal man kanskje ikke glede seg over bilder av alle vrakene fra ulykker i nærheten av Sandefjord for eksempel – men hvor eller finner du en Vauxhall med panoramarute, en Triumph Herald og en Boble på samme bilde?

Ta for deg noen av de gamle bildene og begynn å jobbe med hvilke bilmerker du finner der.

Det er vanskelig å være glad i bil og ikke samtidig være glad i vei. Bøkene til Wiik hjelper oss til å få utløp for det behovet også.

Og han har heldigvis lovet oss flere.

Tittel: Riksveiene som ble til E 18. Fra Drammen til Larvik

Av Tore H. Wiik

Bok Circus Forlag

Veil: kr. 369,-

ISBN978-82-8219-120-3

www.bokcirkus.no