Nye innovasjoner fra Mazda

Tenk hvis Mazda hadde kommet med en superkonsepthydrogenbil, som produserer hydrogenet selv og hadde en toppfart på 630 km/t, og dessuten automatisk kunne ta tempen på passasjerene.

Det hadde vært noe å fortelle allmuen – selv om Mazda også hadde lagt til at den var cirka 65 år unna.

I stedet gjør de forbrenningsmotoren enda litt glupere, og har funnet smartere konstruksjonsløsninger for chassis og førermiljø, og legger til at det er tilgjengelig i morgen – ikke fullt så lett å lage sensasjonelle overskrifter av, kanskje.

Men før jeg var kommet så langt i depresjonen var alt i orden. Fuglene sang, og solen skinte.

Det er lenge siden jeg har vært hos Mazdas utviklingsavdeling i Europa. Nydelig beliggende i en blindvei et lite stykke utenfor Frankfurt som heter Überursel. (Joda, det er noe som heter Unterursel også!)

Det drives forbausende mye utviklingsarbeid der, dessuten har de et av sine globale designstudioer på stedet, under ledelse av Kevin Rice. Mannen som kom tilbake etter bl.a. 13 år hos BMW.

Men stedet var egentlig bare ment for å gjøre de japanske produktene overensstemmende med europeiske regler og smak.

Nå var jeg der for å dypdykke i den siste versjonen av deres Zoom-Zoom, og noe av teorien hadde vi vært innom før vi var på vei ut for å prøve ut ting i praksis.

Nå er det ikke så enkelt å vurdere en flunkende ny forbrenningsmotor som jobber etter en helt ny oppskrift etter en halv time med manuell og en halv time med automat.

Og under ed ville jeg nok ha problemer med å fortelle at jeg opplevde den fire-hjuls diagonale stivheten som nå er forsterket med rammer som ikke bare er forbundet vertikalt og sidelengs, men også forover og bakover, og derved skaper en multi-ring struktur – som et av 2000-tallets virkelig store fremskritt.

Men – la meg ta dette en annen vei. Da jeg var på vei ut fra området, i mattgrå testbiler med Stealth-preg, og kom forbi de ansattes parkeringsplass der jeg først så en Daihatsu Copen med taket nede, deretter noe MX5 – av første generasjon og så to RX 7, med vinyl og rotasjonsmotor fra 80-årene, begynte jeg å føle meg hjemme.

Dette ville bli en bra dag.

Og da jeg spurte co-driveren min, som egentlig er stedets spesialist på Noise, Vibration og Harshness, om hva han kjørte til daglig, og han fortalte at han hadde kjøpt seg en Lada Niva rett før ferien, som han hadde kost-lakkert og reist til Romania med, skjønte jeg at dette ville bli bra.

Da han også la til historien om hvordan de mistet transmisjonen i Ungarn, men fant en brukbar en ikke så langt unna som de fikk på plass med spett og slegge, begynte det virkelig å bli problemer med å konsentrere seg om Dagens Tema.

Som altså var, for det første, en ny motor.

For ti år siden, da Daimler presenterte sin versjon, kalte de den DiesOtto – en blanding av dieselmotor (selvtenner) og en Otto-motor (tennplugg-avfyrer).

Det vi har her er en motor med ekstremt høyt kompresjonsforhold (14:1) som allikevel trenger hjelp av en tennplugg nå og da for å få den ekstremt magre blandingen til å tenne.

Mercedes-Benz sendte ut noen kilometer optimistiske pressemeldinger, så ga de opp. Nok et eksempel på en innovasjon som var i tidligste laget.

Dagens motorkontrollsystemer fikser slike oppgaver nesten uten problemer. Jeg opplevde en motor som var lydsvak, meget elastisk, hadde eksemplariske reaksjoner på gasspedalen.

Og vi ble fortalt at de startet utviklingen av sin for ti år siden – da Daimler ga opp sin.

Hvor mye den brukte og hvordan utslippet så ut, aner jeg selvfølgelig etter. Men Mazda påstår den har store fordeler.

Derfor kaller de den Skyactiv-X og har den med i sitt Sustainable Zoom-Zoom 2030-program. Det går i korthet ut at hele konsernets CO2 avtrykk (produksjon, raffinering av drivstoff, destruksjon – absolutt hele linjen, det de kaller Well to Wheel) skal være redusert til 50 % i forhold til 2010-nivået.

Og med 90 % innen 2050.

Ambisiøst så det holder – og her er det ikke noen elektrifisering i første rekke. Motebegrepet er med i oppskriften selvfølgelig, men Mazda-folket påstår at deres nye Skyactiv-X motor overgår elmotorene i mange sammenhenger.

«Selg den rene strømmen deres til kullfyrte nasjoner, og dropp elbilene foreløpig, hvis dere vil tenke globalt» var budskapet til norske myndigheter.

Samtidig med motoren presenterte de en ny plattform – eller plattform-filosofi.

Med utgangspunkt i hvordan mennesket beveger seg, hvordan pupillene jobber og hvordan balanse-funksjonene er innrettet, har de formulert noen nye sannheter som blant annet går på stivere feste av setene, for at bilens bevegelser raskere skal kunne overføres til pelvis.

Poenget er visstnok at raskere signaler til deg i førersetet, udempet og direkte, skal gjøre deg mindre stresset. «Og vi kan jo ikke la være å utvikle kunnskap i denne retningen», sier de flinke Mazda-folkene, «i påvente av at alle bilene skal kjøre seg selv en gang».

Ikke vær i tvil – Mazda har el-bil, og autonomi på veikartet sitt som alle andre, men fremdeles har mennesket en sentral plass i det de jobber med.

Og dermed viste de oss jommen også hvordan de har jobbet med lyd fra bilen i det siste, og hvordan de har klart å bedre det vi oppfatter som «stillhetens kvaliteter».

Problemet er selvfølgelig at dette for det første blir vanskelig å erfare selv. Trinnene på fremskritt-trappen er små. Og for det andre vil de som skal skrive brosjyrer og annonsetekster ha en nesten umulig oppgave.

«Balanse-evnen din forbedres med 8,7 prosent. Derfor vil du være 7 prosent mindre sliten når du har kjørt fra Oslo til Trondheim non stop».

Ikke akkurat slik man lager overskrifter eller selger biler.

Men jeg tror på disse folkene. De er hyperdedikerte, jeg har hatt masse gode erfaringer med dem helt siden jeg hadde nesten daglig omgang med Kenichi Yamamoto da han utviklet sin utgave av den tyske Wankelmotoren (han ble senere Mazdas toppsjef).

Jeg husker dem da de vant Le Mans, og jeg beundrer hvordan de er nesten som maur og sliter og sliter for å bli enda bitte litte grann bedre – uten å skrike høyt om det.

Og – dette høres kanskje flåsete ut, men er ikke ment sånn – jeg syns de er fantastiske med hensyn til is i maven.

Uansett trender og politiske vinkler – de følger sin planlagte sti. Man ser det ikke bedre enn i deres slagord Zoom-Zoom.

Kanskje ikke alle er enige med meg i at dette er tidenes dølleste, men selv om det hadde vært genialt, er det ganske lang tid å holde på det samme, slitte begrepet helt siden det ble lansert for 17 år siden.

Men med det nye programmet, Sustainable Zoom-Zoom 2030, virker det hjælpemeg som de skal holde på det i nesten 17 år til.

Det alene, spør du meg, viser hvor sta og målbevisste disse folkene er.