Rekorden som sto i 80 år

Rett før andre verdenskrig var de årlige rekordukene en del av Tyskland propaganda-innsats.

De stengte av en eller annen velegnet motorveistrekning og slapp rekord-forsøkene løs.

I ettertid kan det virke som om dette bare var høyprofil-oppgjør mellom Mercedes-Benz og Auto-Union, men i virkelighetene deltok nesten «alle» der, en slags den tidens Bonneville Speed Week.

Engelskmennene var der i hopetall, MG satte stadig nye klasserekorder, italienerne tittet innom – men de holdt seg helst hjemme (det var jo de som hadde funnet opp motorveiene), franskmennene ville ikke ha noe med «les Boches» å gjøre uansett – men i tillegg til de to Titanene, dukket en rekke mindre fabrikker opp. Hanomag for eksempel, med sin dieselrekordbil som man fremdeles driver og fullfører restaureringen av.

Men i dag er det først og fremst W125 og Rudolf Caracciola som skal minnes. Den 28. januar 1938 fant han noen brukbare minutter mellom vindkastene og klarte et snitt på 432,7 km/t – målt i to retninger over en flyvende kilometer.

Daimler feirer dette ved å invitere designstudenter ved en høyskole i München til å tenke seg frem til Project High Speed.

En rekke av utkastene er allerede bygget til 1:4 skalamodeller, og vil bli vist frem på Techno Classica i mars. De er forresten gitt ut i bokform allerede også (Electric High Speed på Shaker Media til den typiske Mercedes-design-sjef Gorden Wagener-pris av 119,80 euro!).

Her har man tenkt seg en hastighet på 800 km/t, og det sies at studentene i stor grad lot seg inspirere av de mange rekordbilene de i dag fremdeles kan beskue på Mercedes-museet i Stuttgart.

Du kan se W125 der også, og følge den fascinerende historien. Ved rekordforsøkene i 1937 var Mercedes-Benz på skikkelig bærtur og besluttet å trekke seg. Auto-Union er knusende overlegen.

Rask beslutning
Men like før den nye rekorduken i 1938 ombestemmer Daimler-styret seg, så utviklingssjefen, Max Sialer, og sjefen for løpsavdelingen, Rudolf Uhlenhaut, rydder unna møllkulene, henter 5,6-liters V12-motoren ned fra loftet, triller bilen ut, og i løpet av åtte uker har de den oppfriskede rekordbilen klar.

Den viktigste forbedringen var et kortere og rundere overheng foran. Dette var etter råd fra Willy Messerschmitt og Ernst Heinkel – navn ikke akkurat ukjente fra flyindustrien. Det gamle karosseriet hadde en kjedelig tendens til å løfte foran, og fjerne det meste av styring.

Heldigvis ble det også gjort mye med sidevindsfølsomheten, og føreren, Rudolf Caracciola fikk et helt nytt, dråpeformet cockpitlokk som garanterte ham optimal sikt.

Måling i ettertid forteller om en strømlinjekoeffisient på 0,170.

Da de målte motoren i desember var den på 714 hk, men frem til 28. januar hadde de funnet enda 29 hester til. Blant annet ved et bedre kjølesystem som nå brukte 48 liter vann med fem kg. tørris for å holde kjølevannet kjølig nok.

Du finner vidunderbilen i «Mythosraum 7» på Mercedes-museet, der den har æresplass blant de mange rekordbilene.

Fatalt
Men dessverre er det et annet minne også fra denne dagen. Da Mercedes hadde sikret rekorden dro Bernd Rosemeyer ut på enda en tur for å ta rekorden tilbake til Auto Union.

En kastevind feide ham av motorveien. Han døde momentant. Tysk nasjonalhelt, gift med et annet idol. Nasjonen var virkelig i sorg.

Jeg gir meg aldri med å minne om hvor dårlig det er av Audi, dagens Auto Union, ikke å sørge for at det puslete minnesmerket over tragedien ikke holdes i bedre stand.

Det så litt lyst en stund, men de siste gangene jeg har vært der har det lite med alt det andre storartede Audi Tradition gjør.

Som en liten hale til Caracciola-rekorden. Den 4. november 2017 ble den slettet av en Königsegg. Den hadde dobbelt så mange hester som Mercedesen, men til gjengjeld hadde den dobbelt så mange seter også.

Vi kan vel kanskje kalle det et fremskritt, selv om den type rekorder vel begynner å bli komplett irrelevante.