Norsk Jaguar Klubb er noe av det mer aktive som finnes i den enden av bilhobby-skalaen. De har en rekke bra lokalavdelinger, de har et gjennomført proft medlemsblad, de er innpå 1000 (!) medlemmer, du finner dem på alle sosial-media-plattformer, og de er glimrende på selskapelighet.

Det er derfor alle disse bilene var samlet i dag, for å selskapelige 40-års dagen. 

Men tror ikke bare at det er selskap og slips med disse folkene. Her er det en og annen E-Type som er tatt fra bunnen, hjemme i garasjen ja. Finurlig mekanisk kompetanse er også et av særpregene ved denne medlemsmassen.

Pluss veldig lojale partnere – ser det ut som.

Nå har det seg slik at jeg har snakket til denne forsamlingen før – jeg er ikke sikker på med hvilket resultat. Noen husker det – men jeg er ikke uten videre overbevist om at det er positivt.

Men jeg skulle visstnok ha talt til dem i dag også – et lett lite middagskåseri. På grunn av inntrufne …… o.s.v.  er jeg forhindret…. o.s.v. men her er en kortversjon av det jeg kunne tenkt meg å si hvis jeg skulle ha sagt noe.

Muligens kan noen bli fornærmet over enkelte av utsagnene her, men hadde jeg stått der, hadde jeg selvfølgelig formidlet det på en sjarmerende, slentrende måte, med små sidekommentarer, slik at salen var utelukkende smil og latter.

Det får jeg ikke til nå, men skitt au – slik går den:

Gratulerer med dagen. Jeg vet ikke om dere har tenkt på at dette objektet dere alle er så glad i, denne myten dere er med på å holde liv i – i virkeligheten er det mest gjennomført, konsekvente  sosial-demokratiske fenomen i bilens historie.

Bill, senere Sir William, Lyons, hadde bare en ting i hodet i hele sin skaperkarriere: bringe luksus og tilsynelatende prestasjoner til folket. Bygge det uoppnåelige til en pris slik at massene kan ha en viss mulighet.

Jeg vet at det er vanskelig for dere å fatte denne påstanden uten videre – dere som feirer 1. mai – ikke ved å gå i solidaritetstog, men ved å dyrke denne lidenskapen ute på Holmen Fjordhotell. (Dere fikk virkelig kjenne solidaritetsgudens vrede over den slags i år. Våtere har det vel aldri vært – en eneste bil ute på moloen. Til gjengjeld er dere velsignet med været i dag, en dag der det ikke er mulig å håne noen sosialdemokratiske verdier – det er kanskje noe å lære her?)

Men hør på det jeg påstår, og tenk etter.

Det startet med at han bygde sidevogner – motorsykler var for den store, uvaskede hopen, men han ga dem en følelse av litt ekstra med sine Swallow Sidecars.

Det fortsatte da han begynte samarbeidet med Standard. Kan dere tenke dere et mer passende navn på en samarbeidspartner for en som virkelig ville folket vel?

Standard. 

Går det an å bli mindre pretensiøs? 

Dere kjenner jo bilene han lagde den gangen. Det er selvfølgelig farlig å si at de ikke var veldig spesielle – men de hadde enorme panser, de så ut som fem ganger så mange hestekrefter, og de hadde linjer som så ut som dobbelt så høy fart. Og de hadde en pris som bare var pluss ti prosent. 

Kan det aspirerende folket som sliter på gulvet eller jobber i fabrikker ha noe bedre å strekke seg etter enn disse?

Og da SS 100 kom – jeg påstår fremdeles at den ikke var noe å slenge gamla i taket for, bortsett fra at den så ut som en million dollar og ikke var i nærheten av det i pris.

Så døpte han om fra SS (av naturlige årsaker) til Jaguar.

Han lagde to-seters sportsbiler som USA lå flate etter, fikk bygget sin egen tein camp motor som er vakrere enn noen Alfa Romeo-maskin, greide å skaffe nødvendig metall og ble en eksportsuksess av dimensjoner som var med på å løfte det engelske proletariatet fortere enn noen kunne tenkt seg.

Modell på modell fulgte, utviklingen i Browns Lane hvilte aldri – to-seters sportsbiler med utrolige marginer og allikevel akseptable priser, og SCH svære limousiner til priser en tidel av tilsvarende Rolls, og allikevel biler som løste alle oppgaver ti ganger bedre enn den ti ganger dyrere Rollsen. 

Kanskje farlig å si at dette var en typisk sosialdemokratisk bil, men jeg er sikker på at dersom du hadde spurt Einar Gerhardsen, ville han heller blitt kjørt i en Mark VII enn i en eller annen Phantom.

Og tenkt på E-Jagen. Enzo Ferrari holdt på å pisse i buksa – han begrep overhodet ikke hvordan noen kunne bygge noe så potent og vakkert til en slik pris. Den dag i dag er den en utrolig juvel. Og du kan selvfølgelig påstå at juvelen ikke akkurat er tilgjengelig for allmuen, men det skal bli mitt siste poeng i denne avhandlingen.

Jeg skal ikke nevne alle bilene som fulgte, og sakte og sikkert ble deler av den ekte Jaguar-filosofien vannet ut. Nye eiere, nye økonomiske realiteter, nytt publikum, nye medarbeidere, alt har satt sitt preg på de siste årenes utvikling.

Men jeg er glad for å kunne føre klare bevis på at nå er fabrikken igjen tilbake til den gamle oppskriften. «Stopp profittjegerne. Drep kapitalmakta. Få de vanvittige innbilte verdiene ne’ppå jorda igjen».

I januar var en praktfull rød D-Type stjerneobjektet på Goodings auksjon i Scottsdale. Ex-Bernie Ecclestone – den burde ha solgt for 15 millioner dollars, minst.  Den flyttet seg ikke. Ingen ville ha den til den prisen.

Den samme uken hadde Sothesby’s OKV2 til salgs, en D-Type med massiv Le Mans historie.  Prisantydning: 12-15 millioner dollars. Også den ble stående.

Det som har skjedd – takk og pris (det er vel bare dere som følger med på auksjonsverdier i Finansavisen Motor som ikke syns dette er gøy) er at Jaguar har begynt å bygge opp korte serier av sine klassiske biler.

Med originale materialer, etter originale tegninger og ofte av de samme folkene. Og til en pris som underkutter de vanvittige auksjonsprisene så det holder.

Hvis ikke det er en tydelig demokratisering – sosial- eller ikke – av klassisk-scenen, så vet ikke jeg.

Med andre ord: Jeg føler at dagens Jaguar-ledelse igjen nærmer seg den samme sosialdemokratiske holdning og vilje som gamle William Lyons demonstrerte hele sin levetid.

Til sist: gratulerer også til Henrik Hagen. Bursdag. Til min overraskelse: 10 år yngre enn meg.  Jeg har alltid sett opp til ham som Jaguars Grand Old Man i Norge. Mannen som satte Jaguar på kartet vårt for alvor.

Et lite personlig minne: hvert nyttår hadde vi importørdirektør-intervjuer i et av våre blader som heter MotorBransjen. Henrik var var med første gang, og mens de andre kom og gikk var han der som en fast påla.

Da Thomas overtok hadde Henrik vært det eneste intervju-objektet som tilhørte den opprinnelige grunnstammen i seks år!

Det tyder på stabilitet og holdbarhet. Og av og til når du har sett de oljete nevene hans har det også vært tilløp til sosialdemokratiske vibber. 

Nå skal jeg ikke be dere reise dere og synge Internasjonalen for Henrik. Men jeg ville foreslå at 1. mai kanskje fikk et litt mer sosialdemokratisk anslag fra nå av. 

I tråd med grunnleggerens åpenbare livssyn slik dere klart har fått demonstrert her i kveld.