Stil og substans - del 2

- Innledning

Forskjell på veien
Ute på veien er det veldig fort å kjenne hvor forskjellige disse bilene er. Jeg sitter lavt og sportslig i X2-en, og hver gang jeg klatrer inn i Volvoen, er det som å sitte på stylter. Den følelsen går riktignok over etter et minutt eller to, og er på ingen måte feil. Det er bare slik Volvoen er designet.

Mange liker å sitte høyt – og det gjelder Mari også. Jeg er glad det er elektriske seter med minnefunksjon i begge bilene, for særlig i BMW er det vesensforskjell på høydejusteringen mellom oss to. Men strengt tatt hadde jeg klart meg fint uten el-justering på setene til hverdagsbruk. Penger spart.

Den tunge – nesten litt for tunge – styringen til BMW skal gi en følelse av kontakt med veien. Men hvorfor de har polstret rattet så tjukt, skjønner jeg ikke. Det er litt i overkant. Omtrent som å kjøre med slikt pelstrekk man i tidligere tider kunne se eldre damer kle sitt Nissan Micra-ratt i.

Men BMW-en skuffer ikke på veien. 2-liters-dieselen med 190 hestekrefter kjenner vi fra de fleste andre BMW-modeller. Den er sterk, beskjeden i matfatet og nå ganske godt støy- og vibrasjonsdempet også.

Jeg hadde nok foretrukket bilen med bensinmotor, men dette fungerer veldig bra. I kombinasjon med xDrive (som riktignok trekker hovedsakelig på forhjulene, siden X2 kjører på Mini-plattform) og 8-trinns automat, gir det både fremkommelighet og kjøreegenskaper på den riktige siden av gledesskalaen.

Ikke stump
Den stumpe følelsen min kollega Ringen opplevde på lanseringen av X2 i utlandet, kjenner jeg ikke igjen her. Kanskje fordi vi kjører på 18-tommere, ikke 19.

- Men den er litt stiv i sportsmodus, kommer det fra min søster.

Hun er riktignok enig i at BMW-en er best å kjøre. Volvoen får hun ikke helt grep på.

- Det er akkurat som om den holder på å velte i svingene, kommenterer hun etter noen mil på skikkelig slaps- og snøføre.

- Og den gikk rett frem i rundkjøringen der borte.

Men det gjorde BMW-en også – for der var det såpeglatt, så det skal ikke Volvoen trekkes for.

Den usedvanlig lette styringen i Volvoen er en herlig kontrast til X2-styringen, og gjør bymanøvrering til barnemat. Med 360-graders kamera vist over hele den portrettorienterte skjermen, vinner også XC40 oversiktsprisen, men begge bilene sliter med tykke C-stolper.

I XC40 er det et problem for baksetepassasjerene også. Knekken på bakdørene stjeler lys og utsikt.

God plass
Apropos bakseter: Volvoen har desidert best plass, men også i X2 sitter jeg godt der bak. Men takhøyden er ikke særlig høy – litt må man ofre for de lekre linjene. Bagasjerommet er av kurant størrelse, og baksetene kan legges ned 40/20/40, men også her vinner Volvoen.

Ikke bare er lasterommet større, det er også mer praktisk. Særlig gulvet som kan løftes opp og brettes, slik at man kan henge bæreposer i gummikantene på toppen, er en fin detalj.

- Hva skal du med skoene mine? spør Mari når jeg skal fotografere den lille detaljen – for hun har faktisk med seg egne kjøresko for anledningen. Ingen skal si at jeg ikke har lært henne opp godt.

Avslutningsvis kan jeg ikke la prisnivået på disse bilene gå unevnt. Volvoen er ufattelig dyr. Joda, den har stor motor (avgiftene alene utgjør 250.000 kroner), men selv om du går ned et hakk til T4, sparer du «bare» 36.000 kroner. 719.600 kroner er for stivt.

Når det er sagt: BMW-en er ikke noe bedre prismessig, men totalt oppleves den som en litt dyrere bil også.

- Hvilken ville du hatt, egentlig? spør Mari meg etter endt testdag.

- Jeg heller nok mot BMW-en. Ja, det blir BMW for meg, svarer jeg.

- Enig, konkluderer hun.

LES VIDERE:

- Innledning

- Del 1

- Del 2

- Testdata

Tekst og foto: Odd Erik Skavold Lystad