Prøvekjørt: Nye Kia Ceed

Den første Kia Ceed – den gang med navnet cee’d – var bilen som for alvor viste at Kia ønsket å ta store jafs av det europeiske bilmarkedet. Designet, utviklet og bygget i Europa – og også solgt bare her.

Da generasjon to dukket opp var Ceed godt etablert. Med et førerorientert dashbord, en egen 200-hesters GT-variant og tilbakeholden, men likevel tydelig design, var det tydelig at Kia var i støtet.

Nå er tredje generasjon her, og spør du meg har Kia tatt et lite steg tilbake hva gjelder selvtillit og egenart. Kia selv mener at bilen låner designelementer fra den heftige Stinger, men jeg sliter litt med å se det. Innvendig har designen blitt langt mer forsiktig, og hele bilen virker langt mer «komité-designet» enn den forrige.

Det forgjengeren ikke vakte stor begeistring over var derimot kjøreegenskapene. De kunne best beskrives som aldeles anonyme, og det er her – i tillegg til generell teknologi som førerstøttesystemer, naturligvis – Kia har tatt de største stegene.

Biermann-basert
For det Ceed har til felles med Stinger er Albert Biermann, mannen Kia snappet opp fra BMWs M-divisjon. Chassis-utviklingen på Ceed er gjort på europeiske veier. Landeveiene i Eifel-området kombinert med ekstra testing på britiske ruskeveier har sørget for en bil som har overraskende god naturlig balanse i chassiset.

Ved å skyve karosseriet lengre bak på akslene (bilens lengde og akselavstand er identisk med forgjengeren, men overhengene er flyttet to centimeter bakover) har bilen gått fra å være dvask til mildt inspirerende.

Styringen bobler ikke av følelse akkurat, men er direkte nok til at det fint går an å kjøre moro-løypa hjem.

Kjøreegenskapene er ikke helt på Ford Focus-nivå, men det er godt over snittet i denne klassen.

Minst er best
Motorutvalget består av to bensinmotorer og to dieselmotorer. Dieselmotorene er begge helt nye 1,6-litere, med enten 115 eller 136 hestekrefter. 136-hesteren er helt ålreit i Ceed. Bråker lite, drar greit og er generelt trivelig, men for meg er det faktisk den minste bensinmotoren som gir den mest inspirerte kjøreturen.

Den 3-sylindrede 1-literen med 120 hestekrefter er ikke like artig som Fords tilsvarende motor, men går veldig stille og drar jevnt gjennom hele turtallsregisteret, med mye mindre turbo-forsinkelse enn Ford-maskinen. Med sekstrinns manuell girkasse har den fornuftig motorvei-utveksling også.

Det er ikke noe gærent med den 140 hester sterke 1,4-literen heller, altså. Vi kjørte den kun med automat – en trivelig dobbelclutch-kasse – men den oppleves ikke som spesielt mye sprekere enn 1-literen. Også denne drar jevnt oppover turtallsregisteret.

Alternative drivlinjer, spør du kanskje? Ja, i første rekke kommer en mild-hybrid (neste år). Den bruker et 48V-system som assisterer dieselmotoren. En eventuell ladbar hybrid eller ren elbil er ikke avgjort.

Det som derimot er bestemt er at bilen kommer i en egen Shooting Brake-utgave som skal speile Ceed-konseptet Kia viste i fjor høst. Denne vil debutere på høstens Paris-utstilling.

Mørkerom
Jeg nevnte interiøret, og for å gå litt mer i detalj kan jeg nevne at det nå er muligheter for kjekke detaljer som kjøling i setene og trådløs lading av mobiltelefonen. Men hvorfor må alt være så mørkt og grått? Skinnsetene – de eneste som kan kombineres med kjøling – er kun å få i svart. Da er interiøret i praksis svart på svart på svart.

Materialkvaliteten er godkjent, men løfter ikke nivået i kompaktklassen. Golf regjerer fortsatt på dette feltet.

Instrumentene er analoge og særdeles lettlest, men de som forventer en tekno-tynget opplevelse bak rattet bør kanskje kikke i andre retninger.

Mye takket være Ceed har Kia løftet sin markedsandel i Europa fra 1,5 prosent i 2008 til 3,0 prosent i 2017, men jeg får litt følelse av at Kia har vært så livredd for å gjøre noen sprell som kan skremme en kunde eller to, at de har tatt en altfor sikker linje – en linje som har gjort Ceed mindre spennende enn den fortjener å være.

En kompetent bil, for all del, men som gjerne kunne sprudlet litt mer design- og interiørmessig.