Tata inviterer til nytt segment

EVision het konseptbilen som Tata kunne vise et måpende publikum i Genève i fjor. De fleste visste vel ikke en gang om Tata.

Bilen var 4,8 meter lang, selv på Land Rovers Omega-arkitektur er det vanskelig å bygge noe som er lenger.

I år har de gått en helt annen vei.

B-segment SUV-ene, av den typen som Nissan Juke sto i spissen for, selger bedre og bedre. Så hvem sier at vi ikke vil oppleve noe tilsvarende med dem som er enda litt mindre?

Det er Pratap Bose som spør retorisk. For dette har de sikkert diskutert mye internt, slik at han allerede kan svaret.

Han er sjef for design for hele Tata, og overlater mange av slike nye oppgaver til det velutstyrte og velbemannede studioet han har i Coventry. (Fjernt fra Jaguar og Land Rover, som han liker å presisere).

Der er det Martin Uhlarik som regjerer, og han vet at skal noe se bra ut i India, må det se bra ut på gatene i Milano også. Og den kvaliteten den indiske kunden venter i dag, er på høyde med det den europeiske kunden krever.

Det er med andre ord ikke noen nasjonalistiske ideer bak det som kommer derfra, dette er globale produkter.

Dermed dukker de opp med noe ganske tøft som ser ut som den når som helst er villig til å gå løs på en G-Klasse (selv om den innerst inne har en følelse av at den kanskje vil tape). Tøff på en helt annen måte enn en Suzuki Jimny.

Mens B-segment SUV-ene ligger i overkant av fire meter, firetjue kanskje, er denne redusert ned til 385 cm, men hadde du ikke hatt noe å sammenlikne med hadde du ikke ant det. Dette er svært vellykket i proporsjonsavdelingen.

– Segmentet finnes ikke i dag, sier Bose. Men han er ganske klar på at denne – eller noe i tett nærhet – vil være et solid bidrag i den ene enden av en rekke på fem Tata SUV-er når den kommer neste år.

Med lansering av noe veldig produksjonsklart i Genève kan vi kanskje håpe at denne også snart vil dukke opp på Via Montenapoleone eller andre representative europeiske trafikkårer, stort sett benyttet av stilig kvinnelighet på elegant shopping.

Budskapet bilen sender er sundt utendørs liv kombinert med stil og tech-følelse. De siste elementene blant annet ved hjelp av en rekke avanserte tech-stoffer. Du store verden hva sportsbransjen har gjort for moderne tekstiler og moderne bilinteriører.

Utvendig vil du også merke at dersom du tar for deg et og et designelement, er det gitt mye mer en tech-følelse enn en følelse av teddybjørn.

Og fronten, ganske frekk, den er jo av typen: Kom og ta meg – hvis du tør. Med ganske sinte øyne, og uten antydning til smil.

H2X heter den her. Gøyalt navn. En slags vannblanding der oksygeninnholdet er litt usikkert? Men ifølge indiske fagblader skal den navnes Hornbill!

Ikke spør meg.

Uten at jeg vet noe særlig om Tatas modellrekke (om noens modellrekker når det kommer til skarpen, forresten) tar jeg sjansen på å nevne et par andre premierer også.

H7X er et syv-seters konsept som egentlig er en litt større versjon av fem-seteren Harrier. Som til gjengjeld er så ny at den bare har vært til salgs et par uker (er jeg blitt fortalt). Litt lenger overheng bak, for å få plass til den siste seteraden. Ingen var i tvil om at det var produksjonsbilen som ble vist.

Så hadde de visst en hatchback som skal rett i strupen på i20 og Suzukia Baleno (jeg vet ikke noe om dette heller, men jeg vet at jeg tror at akkurat den overså jeg).

Men jeg så den 100 % batteri-elektriske bilen basert på 45X – hatchbacken – som visstnok bare var der for å demonstrere hvordan Omega-plattformen også kan brukes til rent batterielektriske løsninger.

Med andre ord: vi nærmer oss en produksjonsversjon av fjorårets EVision.

Akkurat som i fjor hadde Tata en av utstillingens mest smakfulle stands, selv om det var litt flere biler der i år.

Noe av det som imponerer meg mest er måten de bruker det «varemerket» som var nytt for meg i fjor. En slags figur med tre pilspisser, eller en misforstått Y, som får et helt tredimensjonalt preg når de settes sammen.

Jeg ble fortalt at dette var noen indiske greier, for meg kunne det like godt vært 20-tallets Art Deco, eller 70-tallets pop-art. Men dette mønsteret greier de altså å få blandet inn overalt, uten at det blir klamt eller påtrengende.

Du finner det som mønster i soltaket, i grillen og lyktene, i speilene – nesten overalt hvor man gidder å se etter. Gjennomført, og allikevel ikke overdrevet.

Men en Hornbill vil jeg ikke ha. Det høres ut som noe jeg må på Legevakten for å få fjernet.

Derimot kan en H2X bli veldig interessant.