Den siste av arten?

Selvfølgelig er det helt tilfeldig, men omtrent samtidig som jeg satte meg inn i en kabriolet-versjon av den nye Bentley Continental fikk Mandarin Oriental endelig åpnet sin penthouse-suite til £ 42.000 pr. natt. Det er minst 100.000 kroner mer enn nærmeste konkurrent, og det i seg selv er kanskje et salgsargument?

Det hele måtte utsettes i nesten et år, for første åpningen ble avbrutt av en brann under oppussingen. Men nå er tilbudet der – utsikten over Hyde Park er åpenbart bedre fra frokostrommet enn fra suiten i tiende, og dersom du skal ha en frokost koster det deg £34 per person i tillegg til de innpå 500.000 for å sove.

Nå får du riktignok både tre bad pluss to ekstra potter og egen hovmester på kjøpet, men Lucy Kellaway i Financial Times beskriver det hele som Oligark-smak i en av de morsomste teater- (sorry, hotell – men hva er egentlig forskjellen?) anmeldelser seg noensinne har lest.

The Great Gatsby
Den fikk meg til å tenke på rike folk, og dermed begynte jeg å tenke på The Great Gatsby, det er ikke så lenge siden den gikk, så du husker den kanskje? (Og glem at den er full av feil: de skrev med kulepenner 30 år før slike var funnet opp. Selv om filmen var satt til 1922 kjørte Leonardo DiCaprio rundt i en 1929 Duesenberg, og en av de nyrike kompisene hadde en 1933 Auburn.

Dessuten sang Frank Ocean om en Rolls-Royce Corniche i JAY-Z/Kanye West-låten “No Church in the Wild". Den bilen kom ikke før i 1971.

Poenget mitt er at filmen handlet om de rike. Griserike, vanlig rike, nyrike – og at de også levde i en verden av galskap og usikkerhet og bekymring og tragedier og med et syn på virkeligheten som ofte var ganske underlig.

Akkurat som vi andre – egentlig.

Så derfor begynte jeg å tenke på de rikes bekymringer – dersom du kunne boltre deg som folkene i Scott Fitzgeralds Long Island gjorde på 20-tallet, behøvde du vel i hvert fall ikke bekymre deg om penger.

Og i hvert fall ikke hvis du tok inn på Mandarin Oriental noen netter, for å handle på Harrods.

Du burde kanskje bekymre deg for dårlig smak – men det er jo noe helt annet.

Haldimann
Det vil si, folk som betaler 150.000 sveitsiske francs for en Haldimann H9 Reduction har nok også bekymringer, men det kan til en viss grad kompenseres siden de både har en god (pervers vil noen si) smak og (en ganske spesiell vil nok også noen si) humor.

Haldimann lager vidunderlige, håndbygde klokker. Reduksjonstankegangen startet han med H8.

Den var fullstendig uten visere, men du kunne bruke resten av livet til å beundre den nydelige balletten utført av triple-barrel flying tourbillonen langt der nede under krystallglasset.

Men i H9 tok han den helt ut. Nå ser man ingenting – alt er skjult under matt svart krystall. Men du må fremdeles trekke den med hånd for å sikre at det er liv i den luksusen, den presisjonen og den pasjonen som er skjult for absolutt alle, også for deg.

Absurd vil de fleste si. En logisk avslutning på noe helt sprøtt sier jeg – men muligens også et klart signal på en bekymring eller tre?

Bekymringer
Så jeg gikk til Rachel Sherman som skrev The Anxieties of Affluence for et par år siden. Hun skriver om en-prosenterne, de som virkelig HAR. Hun hadde slett ikke problemer med å finne bekymrede rikinger. De har 100 ganger din og min inntekt, men har også pengeproblemer.

Ganske enkelt fordi de omgir seg med andre pengefolk og plasserer seg i midten av gruppen, og da vil det alltid være noen som er rikere enn deg, sier hun.

Jeg kjenner folk i London med inntekter på 5-6 millioner kroner som ikke har «råd» til å flytte ut av en av verdens dyreste byer. For da måtte de sende ungene på kostskoler, og det er tross alt billigere å bo dyrt i London og la soppen blande seg med vanlige folk. Bekymring.

Går du til Chapman Universitetets «Survey of American Fears» er dessverre ikke svarene delt inn på velstand, men når du deler dem opp på part-tilhørighet kan man kanskje få en indikasjon?

For det første er flere amerikanere engstelige for mange flere ting enn før. Men pengeproblemer ligger tross alt bare på femteplassen på bekymringslisten.

På spørsmålet om de er engstelige for ikke å ha nok penger til å vare dem livet ut, svarer 57 prosent at dette er en bekymring. Uten noen åpenbar indikasjon på at det er forskjell på rik og ikke-rik her heller.

Men de som er virkelig bekymret og rike kan jo gjøre noe med det. Som de engstelige milliardærene i Silicon Valley som bygger seg private post-apokalyptiske tilfluktsrom på New Zealand. Det kan ikke du og jeg – SÅ bekymret er vi ikke.

Komfort-cruiser
Alt dette med bakgrunn i at jeg lot meg sveve bortover av 12 sylindre i en W-form som sveipet over 6 liter, isolert fra resten av verden av noen svære luftputer som assisteres av et 48 Volt system som aktiverer krengningsdemperne.

Det finnes sikkert samme grad av komfort og skikkelig karosserikontroll andre steder også, men akkurat nå husker jeg ikke hvor.

Det var faktisk sånn at noe av det eneste jeg savnet her var krengning. Alle store, åpne biler i Bentley- (og Roller-) familien jeg husker har oppført seg som (tror jeg) badekar på urolig hav.

Jeg husker da jeg så Grand Convertible første gang, en konseptbil som debuterte i LA, november 2014. Så bra tenkte jeg, nå er de tilbake med litt gammel Bentley – knirk-i-karosseriet oppskrift igjen. De Continental-utgavene som ble solgt den gang hadde litt mer klinisk Audi-karakter over seg.

Usynlig skjønnhet
Det var forresten mye av dagens nye Continental GTC i GranCon med Brett Boydell som interiørsjef, Sang Yup Lee på eksteriør og Luc Donckerwolke som designsjef.

Jeg lot meg særlig imponere av håndteringen av karosseriet rundt bakhjulene (nesten det samme som vi ser på dagens), av håndarbeidet i interiøret og av de intrikate små detaljene. Det riflede mønsteret på baksiden av dørhåndtakene, for eksempel, eller det samme riflene bak girvelgeren.

Akkurat det finner du på dagens også – nydelige finter der hvor intet øye når. Du må kjenne det, og vite det, for å virkelig kunne sette pris på det.

Akkurat som Haldimanns ikke-klokke.

Rett etter kabrioleten kom en ny konseptbil til Geneve. EXP 10 Speed Six. Den interesserte meg ikke. For det første fordi jeg syntes det var litt retroaktig å klone en Aston, men mest fordi jeg ikke likte at de (mis)brukte Speed Six navnet uten at det egentlig var noen grunn til det på den bilen.

Continental
Bentleys 100 års historie er ganske fargerik – ikke minst alle konkurser og overtakelser, men akkurat nå burde jeg konsentrert meg om Continental-historien som startet noen år etter krigen. De første ble produsert i den nye (ex-flymotor shadow-works) fabrikken i Crewe, der de er fremdeles.

Continental-navnet ble begravd i 20 år fra 1956 før det dukket opp igjen – men lenge før det, slutten av 50-tallet, var det en nordmann som hadde dratt Rolls-Royce / Bentley hylende, sparkende og skrikende inn i en moderne etterkrigstid ved å designe et ekstremt avansert todørs kupe-karosseri på et Continental S2 chassis.

Ikke veldig begeistret lot Vilhelm Koren seg ansette på designavdelingen i Crewe, men han fikk snart andre interesser, så da hans Continental endelig ble lansert, i 1963, hadde han for lengst funnet møbler slik som andre finner Jesus.

Han døde for to og et halvt år siden, 95 år gammel. Ikke veldig interessert i biler.

Jeg nevnte Audi. Jeg skal garantere at etter den Bentley-kula vi har hatt i Asker utenfor Oslo de siste dagene, vil du få en og annen Audi / Porsche / Volkswagen-referanse i de Bentley-omtalene som vil komme.

På norsk jord
Interessen skyldes nemlig at en ny importør, delvis eid av velkjente Nils Tronrud, setter i gang i disse dager. Akkurat nå fra delte lokaler, men det skal bygges et helt eget anlegg på Billingstad-sletta for dette merket.

Anlegget blir garantert for stort for bare ett agentur, men hvis jeg forteller at hans kompanjong også selger både McLaren og Lamborghini i Riga, kan vi jo bare vente på godsaker som sikkert vil dukke opp.

Her kommer Bentleys virkelige hjem om ikke så lenge.

Audi-spor
Det er antakelig ganske festlig å fortelle verden at man klarer å se at dashbordet ikke er HELT ulikt Audis der sat-nav kartet kan trylles inn mellom speedometer og turteller, eller dekke turtelleren helt.

Og hvis du samtidig klarer å avsløre, eksklusivt, at karosseriet formes i Tyskland (en ny prosess uten presser som gir muligheter for mye skarpere linjer enn tidligere) eller at hele bilen sitter på samme MSB-plattform som Panamera, så bør dere andre få vite at dette er ikke argumenter for noe annet enn at biler som disse fremdeles heldigvis finnes.

Uten større serier av kritiske komponenter hadde det ikke vært mulig å servere forholdsvis fornuftige produkter som denne bilen, i dag. Hvorfor det skulle være noe nedverdigende i en og annen VW-komponent om bord begriper jeg ikke.

Hadeland Glassverk har en bra serie som het Continental. Det går godt an å drikke springvann av glasset. Og det går også an å drikke en ganske praktfull rosa fra Bruno Paillard. Glasset gjorde jobben sin, like kompetent i begge tilfeller, men det som etterlot inntrykket var innholdet, opplevelsen.

Bentley spesialiteter
Det Audi-aktige dashbordet fungerte glimrende, og med mange nok Bentley-innslag i grafikken kunne man jo fort tro det var ekte. Og ta en titt lenger til høyre, så er du overhodet ikke i tvil om hvor du har landet.

Deres roterende display var teater på et høyt nivå. Før motoren var aktivert var det bare en del av et høyklasse-møbel som het dashbord. Motor i gang, og en Toblerone-aktig komponent roterte en tredels omdreining og avslørte en infotainment-skjerm.

Jeg kastet ikke bort for mye tid på den (jeg visste nøyaktig hvor jeg ikke skulle i løpet av de 18 timene jeg hadde bilen) men trykket på en bryter og fikk en ny bevegelse på vidunderet, og frem kom et nytt møbel, men denne gangen med tre runde klokker på.

De ga meg ingen informasjoner av betydning, men at de var der gjorde meg fornøyd. Ferdig med det.

En analog klokke rett under gjorde meg forresten enda mer fornøyd.

Hardt og brått
Alle de glatte bryterne gjorde meg derimot ikke så fornøyd, og spesielt misfornøyd ble jeg av varsellyset i speilene. Særlig det i høyre speil som var så fintfølende at det slo til når jeg kjørte forbi en bil som ventet på tur i en rundkjøring. Lyset var så hardt og brått at det var som en blanding av rett høyre og – HEY – fotoboks her?

Hardt og brått var imidlertid ikke bevegelsen på Tobleronen – James Bonds nummerskilt flyttet inn – den bevegelsen og den farten innbiller jeg meg kan sammenliknes med Butleren på Mandarin Oriental når han serverer oligarken te. Og presisjonen (0,5 mm klaring hele veien her) er sikkert også lik.

Kjøreinntrykk
Burde jeg si noe om kjøringen? Etter bare 18 timer? Omtrent like smart og velbegrunnet som å vurdere en restaurant etter bare ett måltid.

Men la gå. Litt:

Jeg kjørte ikke fort, men det er opplagt at bilen kan være svært rask. Motoren virker som den kunne dra et godstog over Dovre. Krefter i bøtter og spann tilgjengelige hele tiden. Maskinen er sammensatt av Bentleys egne folk i Crewe – dette er ikke noen VW-motor!

Meget kjapp reaksjon på gasspedalen, og hvis du merket turbolag’et har du en bedre lag-detektor enn meg. Girkasse tror jeg ikke fantes, i hvert merket jeg ikke til noen og kunne derfor også la manualene under rattet i fred.

Det vil si, jeg kjælte med dem nå og da, for å kjenne på juvel-overflaten.

Mest bakhjulsdrift
Du merker selvfølgelig at bilen er tung og at det er mye motor – hvis du leker deg litt for mye – men (er det jeg som er blitt ufølsom, eller heter det følelsesløs?) jeg merket ikke engang overgangen fra bakhjulsdrift til litt momentoverføring i retning av forhjulene.

De gamle Contiene (første modellen som kom, faktisk, etter at Volkswagen var blitt enehersker) hadde en 40/60 splitt – nå er bilen bakhjulsdrevet inntil forholdene antyder behovet for en forsiktig endring. (Men hvis du vil ha en ren bakhjulsdrift, kan du kjøpe GT3-versjonen med hårete utseende på kjøpet!)

Og jeg nekter å tro at bremsene er keramiske som noen påstår. Dette er ikke bremser man lener seg hardt på, man tenker bremsepedal og hastigheten avtar akkurat slik man hadde bedt om – kalde eller varme skiver spilte ingen rolle.

Eneste beefen i nedre-avdeling-sammenheng: 21-tommerne var ikke direkte lydløse. Til tider var de ikke en gang lydsvake.

Brukskunst
Man kan sikkert si mye om interiøret. Jeg har ofte sagt at jeg blir litt flirete av tørr flis og dau kalv. Men fagfolk, ikke bilfolk, men folk med smak som fag, var ikke nedlatende. De sa det var stil og at stilen var konsekvent. Dessuten var det en som fortalte meg at dette kunne fort ha tippet, men her holdt det – så vidt.

Selv kan jeg tilføye at setene var glimrende (som sengetøyet hos Mandarinen ifølge Kellaway) og hele kjøreposisjonen gjorde at bilen krympet, nesten med en gang motoren startet, til noe som ble veldig håndterlig.

Applaus til John Paul Gregory og Darren Day – henholdsvis eksteriør og interiør, pluss designsjefen Stefan Sielaff – et helt annet crew enn de som gjorde Grand Convertible.

Og for (nesten) å avslutte med en detalj igjen. Selv batteriladeren i bagasjerommet er Bentley-navnet (selv om den er produsert av CTEK i Sverige. Hører dere Defa? Her har dere en jobb å gjøre).

Bare nok et eksempel på at de virkelig rike ikke behøver bekymre seg om hvorvidt detaljene er konsekvent utført.

Og så er vi tilbake til dem igjen, de rike.

Eller kanskje heller til leketøyet deres.

Overlevninger
For mens du og jeg kjører slitne 1,6-litere som for lengst har sluppet ut 90 % av sitt totale forurensingspotensiale, er jo biler som dette – like det eller ei – eksempler på dekadente overlevninger fra forrige århundre.

Det er ikke langt fra The Great Gatsby til dette.

Og ikke fortell meg at det vil bli bedre fordi Continental-modellene også snart blir like hybridiserte som Bentayga.

Realiteten er jo at en Continental kan ikke hjelpe meg til å bli nyttigere eller mer effektiv (eller et bedre menneske) enn det en vanlig sliter av en bil kan.

Men oppsiden er jo at den gjøre det på en helt annen måte. Og dersom ikke omgivelsene er utrolig indignerte, kan slike biler også sette farge på miljøet.

Og ikke minst kan den strekke grenser, vise oss hva som er mulig uten at det mulige nødvendigvis MÅ være fornuftig.

Kunst
Det blir kanskje pompøst å kalle slike biler kunst – og hvem trenger egentlig kunst?

Michael Bensity heter han som har laget en fantastisk kjempeskulptur (som en Jeff Koons i ballongsnor på 17. mai) som nå står i midten av det nye store anlegget til Orkla på Skøyen i Oslo.

Trenger vi Bensity? Trenger vi skulpturen hans?

Sikkert ikke, men kanskje vi blir litt fattigere, litt mindre glade uten.

Store spørsmål dette her. Meningen med livet, og slikt.

Hva vi imidlertid kan slå fast som helt sikkert er at om ikke markedet reagerer (og det er det absolutt ingen tegn som tyder på, snarere motsatt) vil myndighetene i økende tempo utrydde denne rasen.

Og hva i all verden skal en-prosenterne gjøre da?

Akkurat den bekymringen behøver ikke vi andre ha. Ikke i samme grad i hvert fall.

Likte: Musikksporet når man valgte den sportslige modusen. Sammen med lydsporet fra anlegget – hvem trenger massasjeseter når man har 2200 Watt fra Naim?

Likte ikke: Reklamelyset sendt ned på bakken når man åpner døren. Jeg hadde glemt at Bentley-B’en var så bollete og schtøgg. Og det blå stemningslyset innvendig fikk meg stadig til å lure på om jeg kjørte på langlys. Ble ikke erstattet av annen farge, ble skrudd helt av.

Konkurrenter: Leveres ikke både DB11, 8-Serien og LC500 Sport + med taket av?

Demokratiseringsfaktoren:

Bentleyen er full av Diamonds. Diamond Quilting kalles sømmen – her finner vi ca. 3.200 sting i hver «diamant». Og Diamant-formen går igjen overalt. Til og med inne i lyktene. Da er det herlig å være demokratisk norsk. Vaffelmønster heter det hos oss. Det har riktignok et underliggende preg av After Ski på Geilo og litt nasal språkføring, men vaffel MÅ jo ikke ha rømme og meierismør i oppskriften. Du kan få norsk stein som dekorasjonselement i bilen, tenk så mye mer neppå jorda det er med – «jeg har norsk vaffel i den nye Bentleyen min».