Torino-stil fra Japan

Utrolig hva man lærer på en amputert bilutstilling, på vei fra ZFs to-trinns girkasse for elbiler til noen nye sensorer som det tyske forsvaret hadde installert på noen biler bråstoppet jeg.

Noe flatt og hvitt med innslag av blått og enorme luftåpninger og et hyperrent interiør – uten tak forresten, en skikkelig barchetta – jeg kunne ikke skjønne hva det var.

Hadde jeg sett den på Genève-utstillingen?

Men nei – den var liksom litt tilbakeholden i designen i forhold til de mange ville superbilforslagene som dukket opp der.

Så jeg måtte jo spørre da.

Jeg hadde ikke hørt om Sekisui Chemical Co før.

Men nå har jeg det, og selv om jeg nok ikke er kunde, oppnådde de allikevel noe av det de hadde håpet på.

– Når vi nå først hadde bestemt oss for å presentere oss på IAA for første gang, var det helt klart at vi skulle gjøre det slik at det ble lagt merke til, sa Masayuki Suda, CEO for foretakendet.

Som, viste det seg, gjør mye mer enn kjemikalier.

13.000 produkter – og for bil er det et enormt utvalg. Klebefolier, farget karbon, head-up displays, thermo-styring av batterier i elbiler, lysømfintlige materialer – listen er imponerende, ikke bare fordi den er enorm, men også fordi den inneholder mengder av innovasjoner.

Head-up displayet er for eksempel noe av det mest omfattende, men samtidig mest brukbare, jeg har vært med på.

Og så dukker den historien jeg er interessert i opp.

– For da ville jeg ha en bil som både kunne brukes til å demonstrere en del av aktivitetene våre, men den måtte også se ut slik at folk stoppet, forklarte Suda.

Jeg ville ikke visst hva jeg skulle gjort hvis jeg bodde i Japan og skulle ha fått en bil designet og bygget.

I Europa hadde jeg funnet en eller annen i Torino. Selv etter at Stola har gitt seg er det nok av firmaer som gjør slike jobber der. Bare på Genève-utstillingen for et halvt år siden var vel 11 av konseptene bygget der.

I Japan ringer man åpenbart til ARRK – et selskap der de har egne designere – Jun Arase het han som hadde tegnet denne (han har blant annet vært borti Mitsubishi EVO-er, men han holdt seg hjemme, så det fikk vi heller ikke snakket mere om), der de gjør konstruksjonsarbeid, der de jobber med prototyping og modellering – enten med hånd eller med hjelp av meget moderne utstyr, og der de til og med driver småskala-produksjon.

Og her hadde de levert en ferdig elektrisk to-seters sportsbil.

Det eneste estetiske problemet var at jeg fikk ikke lagt ned dekslet over batteripakken med de to tydelige nakkestøttene.

Det sto permanent åpnet for å vise hvordan man bestyrte kulde og varme for batteripakken.

Men jeg har i hvert fall lært et nytt navn når jeg skal briljere med mine kunnskaper om prototyp-bygging. Og jeg har hørt om en designer som det skal bli spennende å lære litt mere om.