Gamlinger på IAA

Det er klart at en bilutstilling som er en tredel IAA, en tredel Automechanika og en tredel Techno Classica må bli en hybrid – en bastard.

Nybilavdelingen ble selvfølgelig så som så, siden så mye ikke vare der. Den tekniske delen ble litt halvhjertet – det virket som om ganske mange av de mange tyske underleverandørene som var til stede var kommet med armen vridd opp på ryggen i et skikkelig power-grep.

Og det var ikke SÅ mye å slå gamla i taket for på gammelbil-salongen heller.

Men det skal de ha: Kienle, som er best kjent for å bringe gamle Mercedes tilbake til en bedre-enn-ny stand, hadde fått til en skikkelig Bugatti-parade. Fra en Type 13 til en sliten Veyron.

Til og med en Royal hadde de lånt, og de hadde funnet både en av de sjeldne Tank (Strømlinjer var aldri Bugattis sterke side) og vinnerbilen (eller replica?) fra Le Mans 1937 pluss en 57 med et nydelig Gangloff-karosseri.

Ikke akkurat tidenes Bugatti-parade, men en førsteklasses improvisert innsats.

En del av Volkswagens original-del-divisjon var der med den pakken de selger, som elektrifiserer gamle Bobler. Men det var jommen mer enn en batteripakke der gitt.

For det første elementer som gjorde at en Boble så litt mer i-dag ut, de viste et plastikk-skall som skulle imitere en 356 Speedster – jeg har absolutt ikke noe imot slikt så lenge folk har det moro, og de viste et chassis som er så fjernt fra den opprinnelige Bobla du kan tenke deg, med triangelarmer og skikkelige skrufjærer og nydelig arbeid.

Er dette virkelig originale Volkswagen-deler? Respekten, i så fall, øker.

Om jeg syns Porsche-imitasjoner er helt i orden er det blant annet fordi de aldri kan bli til noe annet. Men når en eller annen tysker imiterer en Touring-Alfa, 8C 2900, Mille Miglia- og Ralph Lauren-kjent, da snur jeg i døra. Uansett hvor nydelig håndverk det er i karosseriet, og selv om den er bygget på en ganske gammel (nesten klassisk den også) 1967 Alfa Romeo Sprint, med rekkesekser.

Det blir for pretensiøst. Spesielt med en pris på 200.000 euro.

Men der skaffet jeg meg selv et problem også, for en nydelig gul coupé vakte også litt interesse. Jeg så jo med en gang at det ikke var noe ekte Figoni et Falaschi karosseri, men helt tydelig en Phony and Flashy.

Det viste seg at denne også var ment som et blikk tilbake, men navnet alene, Yello’ Talbo’, viste at her var det litt humor med i bildet.

Og da jeg oppdaget at dette var en av Frank M. Rinderknechts mange skapninger – hvert eneste år gleder han oss med noe nytt fra Rinspeed – ble jeg enda mer beroliget. Men at denne virkelig sto i Genève i 1996 er jeg usikker på, i så fall hadde jeg glemt den helt bort.

Også denne til salgs hos en bruktbilhandler nå. For € 125.000 med en 5-liters V-åtter.

Svært mange av bilene var skaffet av MotorWorld, denne tyske kjeden som har blanding av bruktsjapper, lager, restaureringsverksteder og restauranter – med fri adgang for dem som bare vil titte – over store deler av Tyskland.

Derfor er mange av de utstilte bilene i daglig bruk, hvilket gjør at bling-faktoren synker, men feel-good følelsen stiger.

Folkevogner Type 2 i mange varianter var det der, men også noe såpass edelt som en Adler som ble levert til Tysklands sendemann i Wien i 1906. Under siste krig var den murt inne og har overlevd i nydelig, lettrestaurert, men allikevel patinert stand.

En favoritt i den helt andre enden av skalaen var det lille plastbadekaret fra motorsykkelfabrikken Victoria. De var blant dem som hev seg på mikrobilbølgen etter krigen.

250 kubikk, fire hjul (som regel) og så primitiv som det var mulig å få det til. Victoria kalte sin bil for Spatz – Spurven. Pris på mer enn 30.000 euro bekrefter at mikrobiler er i skuddet.

Hva vi ellers fant? En hjemmebygget midget racer eller en brannbil med plass til 20 barn, bygget for et tivoli i USA med basis i USAs eneste etterkrigs småbil, 750-kubikks Crossley. En svensk konkurranse-Borgward vekker alltid begeistring, akkurat som mellomkrigs-Mercedeser med eksosrørene ut av panseret.

Men hvem i all verden er det som betaler en 250.000 kroner for en lukket (54-modell) eller åpen (61-modell) 300 SL rett fra snekkerverkstedet? To slike sto det der, med mange lag klarlakk oppå – for sikkerhets skyld – teak!

Ikke bare det, kunstneren lagde gjerne en en-til-en versjon av din bil også. Men litt dyrere, for da måtte han bygge opp nytt spantesett.

Som sagt – dette var en avveksling, men jeg vil heller ha en ekte Retromobile.