Nobel til elbilbatteriets far

Kanskje ikke så interessert i Nobels kjemi-pris? Akkurat denne burde du stoppe opp ved – her finner du bakgrunnen til ca. 50 % av norske bilkjøp.

Jon Winding-Sørensen

Publisert mandag 14.10.2019 - 11:04 Sist oppdatert mandag 14.10.2019 - 11:06

Navnet har vel så vidt stått i noen norske aviser: John Goodenough.

Jeg ble litt interessert i mannen for et par år siden da jeg oppdaget omtaler om et flunkende nytt faststoff-batteriopplegg de hadde utviklet ved University of Texas.

Selve forskningsartikkelen var skrevet av tre kolleger – han var en av dem.

Men da ante jeg ikke noe om mannen selv – det dukket opp nå da jeg så navnet igjen, og begrunnelsen for at han, som en av fire, delte årets Kjemipris.

Plutselig så jeg ham da han ble intervjuet om prisen på BBC, han var nemlig i London da nyheten sprakk – der skulle han ta i mot en annen stor forskningspris.

Men til selve saken:

På 70-tallet forsket Stanley Whittingham på Lithium-batterier for Exxon. Men oljeselskapet Exxon la ned prosjektet (konspirasjon, konspirasjon…).

John Goodenough var da professor ved Oxford universitet og fortsatte dette arbeidet og kom så langt med arbeidet at det ble en stor kommersiell faktor.

Ingen mobiltelefoner, ingen moderne elbiler uten Whittinghams pionerarbeider og Goodenoughs perfeksjoneringsinnsats. Pluss industrialiseringen, som Akiro Yoshino ved Mejo-univesitetet sto for.

Det er disse tre som skal dele årets Kjemipris.

Men av dem er det Goodenough som er helten min.

På midten av 80-tallet returnerte han til USA (egentlig født i Jena, Tyskland av amerikanske foreldre) der han ble professor på University of Texas.

Da var han en ungdommelig 64-åring, med masse skaperkraft. Let ham opp på Wiki og finn en solid rekke innovasjoner og tilhørende applaus og priser.

Men så kom altså noe som kan se ut som et slags gjennombrudd for faststoff-batterier med egenskaper som han elegant og konsist beskriver slik «Resultatet er et sikkert, billig ladbart litium eller natrium batteri med høy energitetthet og langt lade-liv.» (Det han kaller «høy energitetthet» betyr i realiteten tre ganger så høy – og med potensiale for enda mer.)

Akkurat som nå skrøt han også da av at University of Texas lar folk holde på så lenge de vil. «Så der sitter jeg midt blant folk som gjør den virkelige jobben, og gleder meg over alle de interessante eksperimentene», sa han.

Omtalene etter faststoffbattereriet antyder at vi har en ny viktig batterirevolusjon på gang.

Og med den formen 97-åringen viste i London forrige uke skal du ikke se bort fra at han personlig kommer til å motta enda en Kjemipris om noen år.