Det var fordi James Dyson nå var på toppen av Rikinglisten til The Sunday Times, (for første gang forresten, de skriver at han er verdt £ 16,2 milliarder) at vi fikk historien om hvorfor.

At han hadde droppet prosjektet fortalte han i fjor høst. Nå forteller han at dette hadde kostet ham 500 millioner pund av egen lomme så langt og at med den forretningsmodellen de hadde ville han måtte ta £ 150.000 for hver bil.

Andre bilprodusenter har som regel en annen produktlinje som kan subsidiere både utvikling og bygging av en ny modell.

Sammen med intervjuet slapp Dyson noen biler av bilen, både eksteriøret – som ikke var spesielt oppsiktsvekkende eller interessant, og interiøret som så litt mer spennende ut.

To motorer, hver på 200 kW, nesten 1000 km rekkevidde ble det påstått – hvilket nok forklarer noe av de 2,6 tonn bilen veide. Dimensjonene er også iøynefallende, fem meter lang, to meter bred og en meter og sytti høy.

Merkelig nok hører vi ikke noe om spesielt avanserte eller eksklusive finesser – det er jo det som har gjort Dyson så rik at produktene hans gjør akkurat det en rekke andre produkter gjør, men de gjør det med overlegen ytelse eller suverene egenskaper.

Det eneste var antydningen av faststoff-batterier.

500 konstruktører var engasjert i dette prosjektet. Først på et hemmelig utviklingssenter på en tidligere britisk flybase som heter Hullavington. Det er nok også der prototypene ble bygd og prøvekjøring foretatt.

Men det ble nytt oppstuss rundt bilen da det i januar i fjor ble kjent at Dyson tok med seg hele hovedkvarteret og flyttet det fra Storbritannia til Singapore.

Seg selv også, forresten. Han hadde, ble det fortalt, kjøpt den dyreste leiligheten der – tre etasjer i det høyeste huset i bystaten. Prisen var på 108 millioner Singapore dollars tilsvarende US $ 79 mill., men etterpå ble det sagt at han fikk den for S$ 73,8. 

Om ikke det er en måte å bli rik på, så er det i hvert fall en måte å bli mindre fattig på.

Men samtidig fortalte han at en av grunnene til at denne klare Brexit-tilhengeren flyttet utenlands, var at elbilfabrikken han skulle bygge skulle ligge i Singapore.

Allikevel hadde han gått til den engelske regjeringen og bedt om å få kjøpe mer av arealet rundt Hullavington, slik at de kunne investere £ 350 mill. i nye test-fasiliteter, blant annet for autonome biler.

Det ble verken fabrikk eller nye testbaner.

Helt ferdig med bil er han imidlertid ikke. Han sier at han gjerne vil støtte andre bilprodusenter hvis de finner noen av de ideene han la ned i sin N526 – som prosjektet het – nyttige.