Dronningen av Lillestrøm

Det var helt utrolig hva folk klarte å snekre sammen etter krigen. Nye biler fantes i realiteten ikke, men ønsket om å kjøre fort levde den gang også, og det fantes folk med initiativ og kunnskap og sikkert litt penger også, som klarte å få sammen den ene spessialen mer imponerende enn den andre.

De fleste benyttet nok Fords V-åttere, de var lett tilgjengelige og svært så trimmevillige. Eirik Bøhle har flere av dem nå, nydelig restaurert eller gjenoppbygget, og det er ikke så få spor av legendariske Greger Strøm i dem.

Ingen var vel borti så mange av etterkrigsracerne i Norge som han.

Men debutanten på Lillestrøm har ikke spor av verken Greger Strøm eller Ford – og den eies forresten ikke av Bøhle heller. Her er det Sven Erik Bjørnrud som endelig har fått gjort noe med de sørgelige restene han kjøpte en gang i 1977.

- Jeg fant den i Valdres, kjørbar, men moden for restaurering. Den ble plukket fra hverandre og lå der i 30 år mens jeg spekulerte på hva jeg skulle gjøre med den, forteller han.

Heldigvis bestemte han seg for å ta den tilbake til originalstand. Et alternativ hadde for eksempel vært å bygge den tilbake til en kvasi-328, eller han kunne gjort den litt tettere opp mot utgangspunktet, men gjort den mer «attraktiv» for million-euro auksjonene, eller han kunne restaurert den så originalt som absolutt mulig, slik at den hadde blitt fullstendig ubrukelig.

De lettmetallhusene for girkassene sprakk bare du så på dem.

Så du finner for eksempel en girkasse fra Volvo her (fabrikken gjør det samme på sine historiske biler som skal ut å kjøre).

Du finner et skikkelig spin-off oljefilter, som sikrer litt levetid på den gamle motoren. Du finner Michelin radialdekk – et godt stykke unna de originale diagonaldekkene.

Men du finner også – og det er det viktigste – en bil som, i hvert fall hvis vi skal dømme etter de gamle fotografiene, ligger så tett opp til den ganske primitive originalen som overhodet mulig.

Peter von Tangen het mannen som i 1954 ønsket seg noe han kunne kjøre konkurranse med. Kjøpetillatelse hadde han ikke, så det ble å samle sammen gamle deler, tegne en skisse til et lett karosseri og så gå til Cato Eriksen som drev bilverkstedet Erko Bil med oppdraget.

Cato Eriksen hadde kjørt Velocette på travbaner før krigen, og jeg husker ham som Fiat-verksted i Brenneriveien noen år etter dette.

De bitene han fikk var en ramme og understell som stammet fra en BMW 329, opprinnelig levert ny i Berlin i 1939. Men von Tangen hadde også en ekte 328-motor, 2-liters juvel som etter krigen ble grunnlaget for Bristol og en rekke klassiske engelske racer- og sportsbiler.

Karosseriet ble bygget hos N. Jacobsens Karosserifabrikk som da hadde flyttet fra Lindemannsgate til Nedre gate i Oslo.

Gamle Jacobsen døde på midten av 30-tallet, etter blant annet å ha bygget en serie spesielle sidevogner til politiets Harley Davidsons - litt av en «Svartemarje» - og driften ble overtatt av ingeniør Leif H. Eriksen som hadde en fortid fra tyske karosseribyggere.

Han var sikkert brukbar til mer kompliserte oppdrag enn dette, for vi kan vel være enige om at stort enklere kan det vanskelig gjøres.

Karosseriet ble bygget av aluminium på en stamme av treverk. Slik bilen står i dag er skjermene, dørene, panseret, seter, dashbord og frontstykket de originale, men alt treverk er nytt.

- Når det gjelder fargevalg kan dette sikkert diskuteres, sier Bjørnrud, - men bilen var hvit de første år, deretter rød, brun og lys grønn.

Fargevalget passer, gråfargen er akkurat like lite dramatisk som selve bilen – man må se nærmere etter for virkelig kunne begripe hva det er man står overfor. Men da begynner det å gå opp for tilskueren at dette er en perle.

På banen ble bilen aldri noen suksess. Den hadde premiere på Østensjøvannet i 1955, men allerede året etter hadde bilen ny eier og ny sjåfør. 21 løp og 4 forskjellige førere er oppført på bilens merittliste, siste gang den kjørte var på Drammen Travbane i 1960.

Von Tangen forsøkte seg etterpå med en Veritas, en virkelig hardcore utgave på 328-basis, men heller ikke den oppnådde han de store resultatene med - den bilen er dessverre tilbake i Tyskland nå.

Men denne bilen vi nå kan nyte her hjemme, sto vel også i fare for å forsvinne helt. Bjørnrud har klart å finne 12 eiere - og det har sikkert vært flere. Det var vel ikke alltid ny eier sa ifra til relevante myndigheter. En slik skjebne ender ofte med at deler og historie spres for alle vinder.

Ikke denne gang heldigvis. Et par uker før messen på Lillestrøm åpnet sto bilen endelig klar. Til sommeren skal vi nok få høre låten av den også.

PS! Bjørnrund er også styremedlem i Norsk Veteranvognklubb. Han dro oss med bort til standen for å fortelle at fremdeles har klubben noen eksemplarer av 60-årsjubileumsboken tilbake. En av dem kan bli din for 250 kroner.