Fords 100 år, i år også

Arrow hadde ingen gearkasse, ingen fjærer bak og ingen diff, bare en åpen aksel direkte til vinkelutvekslingen på bakakselen. Karosseriet var også totalt fraværende, bare et bøttesete var montert oppå en ganske fleksibel tre-ramme som var forsterket med stålplater. I stedet for et normalt ratt hadde bilen en helt vertikal rattstamme med to håndtak som sikkert var bedre å holde seg i – etter sigende hadde Ford pønsket ut denne løsningen fordi bilens opprinnelige fører, Barney Oldfield, var tidligere konkurransesyklist og var mer fortrolig med et styre enn ett ratt.

Motoren var en brutal 18,8 liters rekkefirer som den unge mekanikeren hadde bygget selv. Radiatoren var fjernet – ved denne anledningen trengtes ingen ekstra kjøling, og over motoren monterte Ford en liten sylindrisk bensintank med akkurat nok innhold til å dekke rekordstrekningen.

Ford var innstilt på å kjøre selv for å oppnå maksimal PR-effekt, og den 9.januar 1904 dro han på seg en tjukk frakk og det han ellers kunne finne for å beskytte seg mot fartsvinden og polarforholdene på den frosne Lake St. Clair rett i nærheten av Detroit. Av samme grunn monterte han også en flat, buet vindskjerm mellom motoren og førerplassen.

Det var ingen drømmetur Ford hadde. Svære spor i isen kastet bilen frem og tilbake, og i følge øyenvitner så det flere ganger ut som hele greia skulle velte, men på mirakuløst vist kom han frem med fire hjul på isoverflaten.

Med seg på turen hadde Ford sin nærmeste tekniske medarbeider, mekanikeren Edward ”Spider Huff, senere mannen bak T-modellens tenningssystem med svinghjulmagnet. Hans jobb på Arrow var å ligge oppå bensintanken over motoren for å blåse i påfyllingsåpningen, altså å fungere som en levende kompressor. Samtidig hadde han gass-staget innen rekkevidde hvis Fords fot skulle glippe, hvilket ikke var helt usannsynlig med et så ujevnt underlag kombinert med null avfjæring.

Avtalen var å kommunisere som følger: Hvis Ford sparket Huff en gang på leggen, skulle han blåse hardere. Hvis Ford sparket to ganger, skulle Huff holde opp. Men så viste det seg at Huff hadde mer enn nok med å holde seg selv fast mens han blåste, slik at han gikk i surr av all sparkingen fra Ford – som kanskje heller ikke hadde så god kontroll på beina under de rådende omstendighetene. Så jo mer Ford sparket, jo hardere blåste Huff i påfyllingen – sånn for å være på den sikre siden. Dermed fikk bilen litt for kort bremsestrekning etter rekordforsøket, og buttet i en snøfonn på slutten av rekordforsøket.

Uansett ble turen målt til litt over 147 km/t og Ford slo derfor den gamle rekorden på 136,33 km/t, som det var Arthur Duray i en Gobron Brillié som hadde. Den ellers så sparsommelige Ford-gjengen feiret triumfen på hotell Chesterfield i Anchor Bay samme kveld ved at alle bestilte det dyreste på menyen: Bisamrotte. (Men noe mer høyhastighetskjøring på ektemannen skal Clara Ford ha nedlagt veto mot samme dag).

Franskmennene, som administrerte alt som het motorsport og rekordkjøring den gang, nektet imidlertid å godkjenne rekorden fordi de ikke hadde hatt noen representant til stede og fordi den var satt på et islagt vann. Og bare 16 dager senere ble rekorden hans slått (ytterst marginalt) av William Vanderbilts Mercedes. Ford ga blaffen, han fikk likevel de overskriftene og oppslagene han trengte som en par måneder gammel bilprodusent blant hundre andre, og med en helt ny modell på beddingen. ”Å vinne et løp, eller sette en rekord, var den beste annonsering jeg kunne greie da sa han senere.