Sjeldne varer fra Ferrari

Egentlig syns jeg Ferrari-museet som regel er ganske trist, det er mye bedre det som ligger i Modena.

Og de folka som sitter på plassen der og skal «leie» ut en røv-kjørt Ferrari eller en Lambo en time eller et kvarter, er omtrent like tillitsvekkende og sjarmerende som folk som leier ut hotellværelser for de samme generøse tidsrommene.

Men på Abedone-landeveien, min yndlingsstrekning, en praktfull vei opp til Abedone-passet når man har hentet ut en fersk Ferrari som man får disponere et døgn eller tre, ligger det en annen beskjeden attraksjon.

Hummer og kanari
Purosangue heter den, en butikk som spesialiserer seg på eldre fullblods. Ikke bare kan du få en omkarossert, av Funtuzzi, 330 GT i spyderformat, eller en Minardi Formel 1-bil der, du kan også få en velbladd 250 swb California-brosjyre eller den slitne alu-fronten til en av de sjeldne 275 GTB Competizione, for ikke å snakke om ståltrådfiligrans-rammeverket for karosseriet til den gamle 158 som John Surtees kjørte.

Og ikke bare finner du alltid morsomme ting der, du er også så nær Fiorano-banen at du hører hvert eneste girskift litt lenger nedi bakken.

Midt i miljøet, med andre ord.

Unikum
Og dette bare for å fortelle at blant alt det underlige står det nå en Testa d’Oro på butikk-gulvet, og en Pinin.

Testa d’Oro var Luigi Colanis forsøk på å overføre sitt underlige designspråk til noe så tradisjonsbundet som Ferrari.

Bilen, egentlig en 1989 Testarossa med motormodifikasjoner fra tyske Lotec (twin turbo og 750 hk) ble bygget, sa designprofessoren, for å sette hastighetsverdensrekorder.

Det ble en slags klasserekord (med katalytisk kat!) på Bonneville i 1991. 351 km/t var allikevel ganske blekt i den sammenhengen.

Men nå har de den altså til salgs der den egentlig kom fra, (men hvor de vel aldri har sett den før og sikkert er glad til om den forsvinner igjen - pen eller sjarmerende er den ikke).

Prestisje
Men det andre unikumet er meget mer akseptabelt. Det var en konseptbil som skulle feire Pininfarina-husets første femti år.

Med andre ord: debut i 1980, og basert på chassiset fra en 400 GT. Pininfarina så noe ingen andre hadde sett, og heller ikke så den gang, at det sikkert kunne være et marked for en Über-Ferrari.

Luksus og stil – og fire dører. Konseptet ble lenge diskutert, men som de fleste av dere vet, en Firedørs Ferrari venter vi fremdeles på.

Da bilen viste seg først, og reiste på en serie utstillinger og andre turneer, hadde den bare en mockup av flat tolver der foran. Men etter noen år som trekkplaster, ble den kjøpt av Jacques Swaters, et av de store belgiske Ferrari-navnene.

Fikk liv
Hva vitsen var skjønner jeg ikke, men han hadde dette skallet i 20 år før han viste den i Essen da Pininfarina fylte 75 år! Et par år etter ble den solgt på auksjon for nesten 200.000 pund, og overlatt til et italiensk firma som fikk beskjed om å få den til å bevege seg.

Mauro Forghieri, Ferraris tidligere sjeftekniker, ledet jobben som resulterte i en hårete flat tolver, vesentlig forsterket chassis og bremser, og en femtrinns 400 GT girkasse.

30 år etter at den viste seg første gang, beveget den seg for egen maskin – også for første gang. Og dermed er den ikke bare blant Pininfarinas stiligste design, nå er den også en ekte Ferrari med lyd og lukt og ikke så lite flærr.

Og til salgs.