Det tredje fantomet

Kronologisk går det i hvert fall ikke. Først fikk vi vite hvilken Phantom I som skal vises i en stor presentasjon av «De Åtte Store Phantoms» - som skal arrangeres i forbindelse med at nummer åtte skal debutere senere denne måneden.

Da skrev jeg at jeg gledet meg veldig til Phantom II, for den bilen hadde fått et sterkt forbedret chassis som ga store muligheter til datidens spesial-byggere – og vi er jo i den tidsepoken da det ikke fantes noen egentlige standard-karosserier for Rolls-Royce.

Så viste det seg, da den neste utstillingsbilen ramlet ned i inn-boksen at det faktisk var en Phantom III det dreide seg om. Ikke bare hadde de hoppet over toeren, men det var også en ganske underlig bil de viste oss.

Etter at jeg hadde snakket stygt om den 1956 Silver Wraith med et Freestone & Webb karosseri som vi traff i Essen på vårparten – «var det virkelig ikke mulig å vise frem noe mer vellykket på en så stor prestisjeutstilling», var det vel jeg skrev – og med de Phantom-eksemplarene jeg har fått så langt, begynner jeg virkelig å lure på om BMW ikke ønsker å vise den skikkelige karosserikunsten som vi vet eksisterer på RR-basis.

Men nå dukker altså Phantom II opp, som nummer tre i serien. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si – den er ikke blant de verste, men jeg hadde ønsket meg noe lekrere.

Særlig når de valgte en kort-akselavstand av Phantom II, den som het Continental – der finnes det noen virkelig sveisne karosserier som kan sammenliknes med de beste fra Frankrike.

Her har vi en såkalt Touring Saloon, bygget av Barker i forholdsvis mange eksemplarer. Den lyse blå-fargen avslører hvor denne kommer fra.

I 1932 hadde Sir Malcolm Campell satt hastighetsrekord på land seks ganger, stort sett ved hjelp av flymotorer fra Rolls-Royce. Men han ville gjøre enda mer, så han bygde en ny «Bluebird» som nådde 438 km/t i februar, 1933.

Han feiret ved å bevilge seg selv AGO 1 – den bilen vi skal få møte nå. Og selvfølgelig måtte den få samme fargen som alle Campbells rekordbiler.

På tross av at den ikke klarte mer enn 150 km/t, var den utstyrt med ekstra potent eksoslåt, et Bosch-horn, et fransk Klaxon-horn og en sirene – han ønsket åpenbart at befolkningen skulle oppfatte at «her kommer jeg».

Senere satte Campbell ny land-rekord, han var den første som knuste 300 mph-grensen, og jommen greide han også å sette fartsrekord til sjøs – 228 km/t i 1939. Han døde av slag rett etter krigen – en av de få rekordkjørerne fra den perioden som ikke kjørte seg i hjel.

Og bilen lever altså fremdeles.

Nå er jeg spent på hva de velger fra Phantom IV-buketten. Den er mager, bare 18 eksemplarer ble bygget de av den. Stort sett gørrkjedelige biler, for statsoverhode-typer.