La Dolce Vita med Ferrari

Roma heter den nye Ferrarien.

Se på bildene, så er du liksom ikke i tvil. Og tenk på innsatsen med å få ryddet de Spanske Trappene for turister. (Eller er det Photoshop?)

Bra jobba, og samma det – bilen ser aldeles nydelig ut. En to dørs 2+2 coupé som det formelig oser Federico Fellini av (selv om den mytiske La Dolce Vita-filmen ikke var SÅ god).

Foreløpig vet vi ikke annet enn at den bruker den kjente 90 graders V8-motoren som har vunnet «Årets Motor» flere år på rad. Motoren sitter foran, men er trukket så langt bak at den klasses som «mid-front engined».

Her med 611 hester og samme 8-trinns DCT kasse som vi kjenner fra SF90 Stradale. 320 km/t og 3,4 til hundre – for dem det interesserer.

Dessuten vet vi at den har samme akselavstand som California T (367 cm), er litt lenger enn den (466 cm), men lettere (1472 kg). Sannsynligvis snakker vi samme plattform, men der er Ferrari foreløpig schtumm – selv om vi er lovet skikkelige spesifikasjoner senere i dag.

Det er omtrent så langt vi kommer i den kjedelige avdelingen.

Langt morsommere er det å spekulere på – for eksempel – hva 2+2 betyr.

Kanskje med en løs benk som på den første California (den foran Portofino) som i realiteten var en virkelig reisebil, med enorm plass til skreddersydd bagasje bak de to setene.

Litt vibber a la den spesialbygde 375 Coupé som Pininfarina bygde for Ingrid Bergmann i 1954 (med den spesielle Grigio Ingrid-fargen) og som hun og Roberto Rossellini lastet full og reiste på forsinket bryllupsreise hjem til Sverige med – like før de skilte seg.

Det er også gøy å slå fast at endelig går Ferrari rett i strupen på biler som Aston Martin Vantage og Mercedes-AMG GT.

Så er det heller ikke tvil om at vi er tilbake til de virkelig vakre Ferrariene. Før kom de fra karosserikunstnerne, først og fremst Pininfarina. Nå kommer de fra designavdelingen i Maranello – jeg vet ikke helt om jeg syns det er en bra eller dårlig utvikling.

Og vi ser helt klar konturene av en ny, tilbakeholdende designstil her. Bortsett fra en markert grill er det ikke noe «in-your-face» her. Ikke en eneste umotivert lufteåpning.

Diskret og avmålt, og så mye cab-backwards at ingen vil la seg lure til å tro at dette er en av de mange nye elektriske superbilene.

Ta også med at det første bildet av interiøret viser at det har skjedd mye i den avdelingen også.

Nytt infotainment, ny layout på midtkonsollen, og det ser ut som en mengde berøringsfølsomme brytere også har funnet sine plasser her. Dessuten har passasjeren, som vanlig en skjerm, med innstillingsmuligheter, rett i front.

Men den mystiske girvelger-aktige innretningen, litt ned på midtkonsollen, minner meg om gamle dager på Ferrari-fabrikken.

Å få start på en av de temperamentsfulle, Weber-matede V12 motorene var ikke for enhver, og dummet du deg ut sørget PR-sjef Franco Gozzi at du ikke følte deg velkommen lenger.

Akkurat denne bilen ville jeg også vært litt nervøs for å sette meg inn i uten en kjapp instruksjon først. For hva i all verden skal den dingsen brukes til – og hvordan?

Men det jeg skjønner er at også denne bilen er laget for seriøs kjøring for dem som ønsker det. Ellers hadde de ikke hatt den velkjente modusvelgeren - manettino’en - på dette rattet.

De som holder orden på bokholderiet påstår at dette er den femte nye Ferrarien i år.

Skal si de har tempo – både på den ene og andre måten.