Ny stjerne fra Polestar

Jeg satt og hørte på en diskusjon på IAA i Frankfurt sist høst. Den kunne blitt virkelig interessant.

Det dreide seg om hvordan ny mobilitet og bærekraftig produksjon kunne influere biledesign. Om at nye drivlinjer gir nye muligheter til hvordan vi former bilenes interiører og eksteriører samtidig som ny teknologi øker både komfort og sikkerhet.

Det hele kokte ned til at kjernen har vært at «Form følger Funksjon». Men bestemmer egentlig nye funksjoner nye former og ny estetikk?

Det satt et par designbyråkrater der. Pluss Volkswagens Klaus Bischoff som åpenbart ikke var i stand til å snakke om ideer, bare om sin kommende ID3.

Men så hadde vi Kai Langer der, nylig utnevnt som sjef for BMWs i-design. Et boblende springvann av nye tanker og ideer. Og Maximilian Missoni, sjef for Design Polestar.

Selv om han er barka i forhold til tysk designmiljø – han var lenge hos Volkswagen før han ble hentet til Volvo – ble han dessverre snytt for masse pratetid – de tre tråkmonsene ble altfor omstendelige og pompøse, men han sa nok til at jeg hadde ventet at han virkelig skulle sprudle hvis han fikk frie hender.

Jeg aner ikke hvor frie hender han har hatt med sin Precept – «en visjon av merkets fremtidige retning og et klart uttrykk for besluttsomhet».

Sorry, men for meg ser det ut som om Fiskers Karma har fått et veldig uekte barn, og så er hun ikke engang sikker på om det er Tesla eller Porsche Taycan som er faren. Ser man på barnet kan det godt være begge – hvis det hadde vært mulig.

Dessuten har hun latt ungen stå litt for lenge ute i solen slik at den allerede har begynt å sige!

Sorry, men jeg begynner å bli skikkelig lei meg, hver gang jeg får servert noe som kunne vært virkelig spennende, men som fremdeles ser ut som en bil.

Bare litt lavere/høyere, mykere/kantetere, aggressivere/snillere.

Når jeg rusler rundt på skolene og ser på skissene, eller ser på renderingene som slenges ut på Insta av folk som håper å bli oppdaget, er det opplagt at det er to skoler som dominerer. Den som vil at Superbiler skal bli enda mer Super, og den som glemmer alt om vedtatte sannheter om proporsjoner og harmoni og innbyrdes forhold mellom komponentene.

Etablert bildesign fortsetter imidlertid i det samme erkekonservative sporet. Og slik sett er Precepten første klasse. Her er flatene kontrollert, linjene gode og radiene er gjort av en som vet det meste om hvorfor en IPhone er harmonisk når de andre ikke er det.

Men her har han hatt 3,1 meters akselavstand å gå ut fra, og resultatet er enda en flat firedørs Gran Turismo bil av den typen du helst ikke vil stå i tysk motorveikø med.

Faktum: – en meter frem til verdens skråeste frontrute er ikke enormt bærekraftig. Muligheten til å se gjennom en møkkete rute synker med kvadratet av avstanden til samme rute.

Når vi snakker HMI – menneske-maskin-interface – burde vi snakke annet enn bare to skjermer på henholdsvis 12,5 og 15 tommer. Selv med all verdens førerstøttesystemer burde det være mulig å se ut av rutene også.

Jeg blir vel heller ikke stum av beundrende begeistring når jeg hører at «de spesielle Thor’s Hammer LED frontlyktene utvikles med separate elementer, for en dynamisk, mer robotdrevet og merkedefinerende tolkning».

Jeg blir jo ikke dypt rørt, på planetens vegne, heller av seteoverflater som er 3D-strikket av resirkulerte PET-flasker med nakke støtter av resirkulert korkvinyl – det hele kombinert med digital kunst.

Per Ivar Selvaag trengte ikke noe ekstra kunst da han lagde interiøret på Peugeot Onyx av sammenpresset avispapir for nesten ti år siden. Ikke lagde han en stor sang&dans av det heller.

Vi har som en støtte til utviklingen av et personalisert og dynamisk grensesnitt blant annet øyesporing som gjør at bilen kan overvåke førerens blikk og justere innholdet i ulike skjermer etter dette. Nærhetssensorer er visstnok også en styrking av brukervennligheten til den sentrale skjermen.

Det kan godt være vi trenger alt dette, men dette høres ut som om Polestar tror vi fortsatt skal ha et åpent trafikklandskap der det bare er å kjøre av gårde.

Så utrolig 1970 den tanken er.

Men jeg lover, på utstillingen skal jeg stikke hodet inn for å sjekke ut om dette virkelig er noe jeg ønsker i min bil: Hele interiøret omhylles nemlig i en lyslist der det unike Polestar-emblemet flyter sammen, holografisk, i et fast stykke svensk krystall mellom nakkestøttene i baksetet.

Surmaget og bakstreversk?

Kanskje.

Og det er mye å beundre her, men jeg hadde altså ventet meg noe mye spenstigere.

Noe der nye funksjoner virkelig hadde resultert i nye former.