BMW med ny gjenoppliving

Det er fantastisk at produsenter som BMW dukker langt ned i fortiden og gjør noe såpass kostbart som å bygge opp en helt ny, gammel bil fra gamle fotografier og tegninger som det mangler altfor mange av.

Bortsett fra at da de gjorde dette i fjor – det kulminerte med visning på noble Villa d’Este – skjønte jeg ikke helt hvorfor de valgte Garmisch. Et veldig merkelig forslag fra Bertone på å fange BMWs interesse. Hvilket de jo gjorde, men i seneste laget.

Men det resulterte i hvert fall i at BMWs designsjef, Adrian van Hooydonk fikk hilse på Marcello Gandini, mesternes mester, bare ikke da.

Om sjefens formål i dette nye eksemplet var å få hilse på skaperen, var han litt seint ute. Pietro Frua døde i 1983 og hadde virkelig både historier å fortelle og biler å vise frem.

Han begynte hos Farina-dynastiet i 1928, hadde vel vært borti alle de store da han endelig startet for seg selv i 1944 og begynte å samarbeide med Ghia i 1957.

Det ble samarbeide med mange andre også etterpå – troskap og stabilitet var ikke akkurat det som preget carrozzieri-miljøet i Torino opp til 70-tallet.

Det var selvfølgelig mest Fiat og Lancia, men utover på 60-tallet begynte han å orientere seg utover, og tidlig på 60-tallet kom de første fire-dørs sedanene fra Glas med sobre karosserier fra Frua.

Det var disse bilene som traff BMWs Neue Klasse så midt i nyrene at det var like greit å kjøpe opp hele Glas.

Det ble gjort i 1966 og husk, den lille Glas-fabrikken som utfordret BMW hadde startet med mikrobilen, Goggomobil, i 1955. Hans Glas hadde kommet langt. I dag er det opprinnelige Glas-anlegget i Dingolfing en sentral del av BMWs produksjonsverden.

Etter de to sedanene kom den aldeles nydelige, lille fastbacken, Glas GT, i 1963. Den ble med inn i det nye ekteskapet, fikk en nyre-front og ble døpt BMW 1600 GT.

Men like før overtakelsen hadde Glas vært så uforskammet at de kom med en V-åtter og utfordret BMW også helt i toppen. Selvfølgelig var han så frekk at han også satte et 2-dørs Frua karosseri oppå den.

Selvfølgelig ble den med en gang døpt Glaserati – Frua hadde også gjort en rekke Maseratier og denne sto ikke tilbake for noe, verken form eller fart.

Med tiden ble den til BMW 2800 GTS da den nye sjefen la sin potente rekkesekser oppi, og det er en slik bil BMW nå har bygget opp.

Ikke fra ingenting, dette var en sliten bil som først var kjøpt av en spanjol, rett fra utstillingen i Barcelona 1971. Så gikk den fra eier til eier inntil den endte hos en hollender som solgte den til BMW Klassik i 2000.

Der har den dormet i en Tornerosedøs inntil den ble gravd ut fra depotet i 2017 og man startet med en toårs restaurering.

Den har fått tilbake en skikkelig 2800-motor, taket er bygget tilbake, uten solskinnsåpning, interiøret er det samme lyse brune skinnet som opprinnelig, og den originale grønnfargen fant man rester av ved tanklokket – nok til å restaurere.

Nå er den i hvert fall fotografert, og navnet Frua har dukket opp igjen, og jeg har vel en mistanke om at denne var planlagt vist på Genève-utstillingen. Hvorfor skulle ellers alle disse historiene dukke opp akkurat nå?

Hvis de hadde ment å ta den også med til Villa d’Este, hadde de vel ventet en måned eller to til med å slippe denne.

Men la meg helt på tampen minne om at en aldeles utrolig samling Frua-informasjoner finnes, av alle steder, på en tysk side. Grundigere går det ikke an å få det, et mønsterbruk for alle andre forsøk på biografier. Du finner den her.