Greker med Bentley-dilla

André Maris Embiricos gjorde masse penger i shipping, hadde base i Paris og lekte seg med racerbiler.

Han var glad i Bentley, men syntes de begynte å bli ganske treige etter at Rolls-Royce hadde overtatt fra 1931.

Da han gikk til styremedlem og Bentleys franske representant, Walter Sleator, og ba ham lage noe kjappere og lekrere, foreslo Sleator at han skulle gå til Georges Paulin. Der ville han i hvert fall få et karosseri han kunne vedkjenne seg.

Resultatet ble den Embiricos-Bentleyen jeg fortalte om da vi hadde Corniche som tema her for en stund siden.

Paulin var tannlege, men karosserikarrieren hans startet med at han patenterte faste tak som kunne senkes ned i bagasjerommet – et patent særlig Peugeot benyttet seg av.

Etter det ble det det ene spektakulære karosseriet etter det andre. Hele tiden med preg av strømlinjer, slik man oppfattet strømlinjer på den tiden (=dråpeform) og noen sportsbiler han tegnet for Darl’Mat som gikk på Le Mans i 1937 og 38.

På denne tiden hadde han allerede hatt noen konsulentjobber for Rolls-Royce, som alle sammen endte i arkivet, men han var godt kjent for fabrikkens franske toppfolk.

Embiricos gjorde som han ble anbefalt. Resultatet var så radikalt at ikke en gang den typiske grillen var på plass. Nå var den godt gjemt bak et strømlinjet hylster. Og med 1565 kg var den 10 % lettere enn originalen, og 140 i stedet for 125 hk gjorde den litt mer imponerende i fartsavdelingen.

Bilen ble bygget hos de som tolket Paulin best: Pourtout, men siden den ikke ble skikkelig klar før etter at krigen hadde brutt ut, gikk grekeren lei siden aldri fikk brukt den slik han hadde drømt om: som en Gentleman’s Express frem og tilbake over Europa.

Han hadde solgt den, den var lagret under hele krigen, og da Le Mans kom i gang var, utrolig nok, denne svære, 11 år gamle touringbilen påmeldt. Og endte på sjette, godt foran alle de flunkende nye, racing-strippede Aston Martin DB2.

I 1950 var den tilbake igjen, samme eieren, Howard Soltan Fitzgerald Hay. Nå ble det 14. plass. Fremdeles imponerende.

I 1951 kom HSF Hay tilbake en tredje gang. Denne gang med bilen full av kone og unger og bagasje, for han skulle rett videre på en Europa-ferie.

Elektriske problemer gjorde at bilen nektet å starte etter siste pitstop. Hadde de greid noen kilometer til, ville den blitt klassifisert som nummer sist, men ville også satt rekord som en tre-løp-på-rad fullfører.

På vei hjem fra ferien dro han forresten innom Montlhery for å teste toppfarten igjen. 106 mph ble det, så vidt under det Sleator gjorde på den sammen banen med den samme bilen i 1939.

Ikke før i 1969 solgte han den. Sotheby’s oppnådde £ 4.000 for den. I 1976 gikk den for £ 120.000 gjennom Coys, til en samler nord i California som nok aldri kommer til å selge den.

Eller i hvert fall aldri-nok til at en som bare MÅTTE ha en gikk til Bob Petersen som gjenskaper gamle Bentleyer fra en gammel mølle i Devonshire, sa ja.

7 år senere, i 2006, sto den ferdig, bygget på et korrekt 4 ¼ liter chassis, med korrekt overgir drivlinje og chassisets opprinnelige engelske registreringsnummer og noe som ser ut som 100 prosent Pourtout – sier de som har sett originalen.

Etter at bilen var ferdig og kjørt et års tid kjøpte Jay Kay (Jamiroquai) den, hvorpå han solgte den til Starbuck’s Orin Smith – begge skikkelige entusiaster.

Etter at Smith døde gikk den på Sotheby’s auksjonen på Amelia Island i 2017 for forbausende billige $ 671.000. I dag står den i London, Hos Graeme Hunt, der den kan bli din for £ 797.500.

Det som er litt gøy er at mens Bentleys egen Corniche ikke satte spesielle Bentley-spor etter seg, har åpenbart denne gjort det. Da Motor Sport fortalte om denne i 1939 kalte de den den nye Bentley Continental.

Kanskje ble navnet sittende til grader at det var det som inspirerte navnevalget da Bentley endelig presenterte sin første Continental i 1962.