Vanwall GP-bil i nytt opplag

Tony Vandervell var blitt rik på å støpe lager. Slike som blir brukt i bilmotorer. Thinwall het de.

Han hadde en skikkelig beef med Enzo Ferrari som ikke brukte hans komponenter, så han sverget på at han skulle knekke «those bloody red cars» på banen.

Først backet han British Racing Motors, BRM. Det var ingen suksess. Så kjøpte han den ene Ferrari-raceren etter den andre. Lakkerte dem om, døpte dem Thinwall Special og sendte dem ut i krigen.

I 1954 syntes han de hadde lært nok til at de kunne bygge den første Vanwall som begynte å delta i Formel 1 løp. Chassiset var ikke bra, men motoren var topp – den var egentlig fire Norton Manx sylindre på rekke med en bunnpanne kopiert fra en Rolls-Royce B40 militær motor.

Masse trøbbel, men Vandervell fikk i hvert fall tillatelse av Mercedes-Benz til å bruke bensininnsprøytningen fra Bosch i stedet for de opprinnelige forgasserne.

I 1955 hentet han Lotus-geniet, Colin Chapman, og Chapmans aero-spesialist Frank Costin, som konstruerte 1956-bilene.

Den gangen skulle også racerbiler se bra ut, og denne så bedre ut enn de fleste.

Det ble imidlertid dårlig med førsteplasser i 1956. Stirling Moss klarte riktignok en, men det var ikke i et mesterskapsløp, for der kjørte han Maserati det året.

I 1957 syntes han imidlertid bilen virket bra nok til at han sa ja til fabrikkførerjobben med seier i England, Italia og Pescara.

I 1958 så man enda mer fremgang. Moss vant tre løp og Tony Brooks tok tre andre seire. Mer enn nok til at Vanwall vant merkemesterskapet som ble innført det året.

Men med mengder av andre- og tredjeplasser – det var 11 løp det året – klarte Mike Hawthorn å vinne førermesterskapet. Med ett poeng foran Moss!

Vanderwell hadde nådd målet, den lille røde Dinoen hadde ikke en sjans mot hans British Racing Green, og han mistet interessen. Den siste – elendige – racerbilen derfra så vi i 1961.

Så tok tyske Mahle over lager-produksjonen og Vanwall-navnet fulgte med over til dem. I 2012 kjøpte Iain Sanderson, racerkjører – men på sjøen – retten til merkevaren, og nå, endelig, begynner historien.

Han har vært borti biler før. Han var for eksempel en av dem som sto i bakgrunnen da «Lightning» forsøkte seg i London i 2008.

Og på dagen, 62 år etter at Vanwall sikret seg merkemesterskapet, kunne han fortelle at nå skulle det bygges seks 1958-modeller til. Nøyaktig som de ble bygget den gangen – helt etter de originale tegningene.

Det skal nok gå bra. Bilene skal lages av Hall & Hall. De har gjort slikt før. Jeg har for eksempel ikke tall på hvor mange av Auto Unions førkrigs racerbiler de har bygget. Noen av dem etter ganske dårlig underlag.

Her har man tross alt både et komplett arkiv og «levende» biler å ta utgangspunkt i. Så vi kan trygt regne med at det blir nøyaktige kopier av de opprinnelige 270-hesters 2,5-liters racerbilene.

Forhåpentlig også med den originale lyden.

Seks biler skal bygges. Fem av dem skal selges til en pris av 1,65 millioner pund.

Og hvorfor skal noen kjøpe noe slikt?

En opplagt grunn er å henge den på veggen – eller tilsvarende. Noen har jo også sin egen bane i bakhagen.

Men disse skal faktisk kunne kjøres på alvor. I FIAs appendix K kreves det nemlig bare at konkurransebiler i historisk skal ha de originale spesifikasjonene. Det står ikke noe om at de originale spesifikasjonene skal stamme fra den originale årgangen.

Med andre ord: en 2021-bil med 1958 spesifikasjoner er hjertelig velkommen.

Men akkurat der har jeg en følelse av at førere som fremdeles har blod som bruser kanskje kan bli litt skuffet. Det var for eksempel ikke favorittbilen til Stirling Moss.

– Kunne ikke henge ut hekken, sa han. – Den ville bare understyre.

Du ser det på bilder, dette var ikke en bil der snuten ga noen tidlig indikasjon på at den hadde tenkt å skifte retning. Sammenlign med bildene av Moss i en Maserati F250 i lystig drifting-modus.

Men oppi hodet mitt blir disse bilene allikevel et godt bidrag til historisk racing på høyt nivå. Og i de klassene er det snart bare gamle Nick Mason (og kona hans) som tør kjøre for fullt fordi originalene er så utrolig verdifulle.

PS!

Det er imidlertid et litt søtt etterskrift til denne historien, som nesten bare to-hjulere kjenner til.

Hvert eneste år på Isle of Man, under Tourist Trophy uka, satt det alltid en flokk folk med Norton-tilknytning og drakk te med en hyggelig eldre dame.

Marian (egentlig Moore) var G.A.V. Vanderwells tredje kone, de giftet seg i 1960. Han døde i 1967, men hadde åpenbart etterlatt henne mange gode minner om Vanwall og Norton-forbindelsene i motoren.

Da de gamle motorsykkelfolkene banket på døren hennes under Mad Sunday moroa i 2014 var det ingen som åpnet. Hun hadde gått bort noen dager før, 93 år gammel.