California trip

Langt inne i en av platehyllene mine har jeg en skive med Insane Clown Posse som heter Bizzar Bizaar.

Jeg har pleid å kalle den Bisarrere og bisarrere de få gangene jeg snakker om eller tenker på den.

Det må jeg slutte med nå – den tittelen skal jeg overlate til Audis ferskeste konseptbiler.

Vi så den komme, for allerede på teaser-stadiet var språket som beskrev de tre snarlige vidunderne såpass underlig pompøst at det var helt klar at noe var på gang.

Foreløpig har vi riktignok bare møtt den ene av «Sphere»-trioen – Skysphere – men den er så merkelig at de to andre må være veldig bra hvis snittet på de tre skal bli akseptabelt.

Men før vi går over til synsing om utseendet: Variabel akselavstand.

Den er sensasjonen.

Et eller annet om at det skal gjøre noe med agiliteten i forbindelse med det sømløst integrerte digitale økosystemet.

Jeg skjønner det ikke jeg heller. Jeg vet bare at variabel akselavstand er gammelt som bilen - og nå sist, Renault Morphos, 2020.

Det var ikke noen god ide da heller.

Variabel akselavstand er like smart som forsøkene med utsjaltbare sylindre. Man kjørte rundt med en V8 selv om man nøyde seg med to eller fire sylindre. Du drar rundt på noe fullstendig overflødig som koster både vekt og komplikasjoner. Som sidevinduer på en Twizy.

Men det blir verre med selve bilen.

For det første er den svær, fem meter pluss. Svært lite av de fem meterne er brukt til noe nyttig. Grunnformen er en klassisk fastback, men noen har sittet på den så den har sunket og svulmet ut til alle kanter. Den ser ut som en folkeskolekladdebokparodi på en strømlinjedrøm.

Man finner ikke et eneste spor av intelligent utnyttelse av elbilens muligheter for smart arkitektur.

Her er ikke noen korte overheng som tyder på steer-by-wire eller motor uten girkasse og mellomaksel. Her er tvert om alle de enkleste triksene brukt for å lage et drama som buler ut til alle kanter og som ikke har noe som helst med 2021 å gjøre.

Se på siden av bilen. Antydningen av forskjerm som er lagt utenpå selve karosseriet der det avsluttes bak hjulene.

BMW i8 behersket denne lagkake-formgivningen perfekt. Audi ikke.

Se på seksjonen der man pleier å finne dører. Eser ut på midten – faktisk på høyde med overkanten av dekkene, og trekker blikket oppover slik at hele inntrykket blir en bil høyere enn den egentlig er.

Og så trekkes profilen innover igjen når den nærmer seg bakken, bortsett fra at da brekkes den plutselig opp i en slags antydning av stigtrinn.

Monterey vil elske den.

Se på hekken. Rett ut av Star Wars 1. Når var den aktuell? 1977?

Men selvfølgelig tar jeg feil. «Utformingen er ærbødig, men ikke retro», står det i pressemeldingen.

Dette med referanse til designsjefen hos Audi i Malibu, Gael Buzyn (ex-GMs Hollywood studio i 12 år), som får seg til å si at bilen er inspirert av den klassiske Horch 853.

For det første var den bilen irrelevant før andre verdenskrig brøt ut. For det andre kan jeg liste minst 20 forskjellige karosserier (bare Erdmann & Rossi bygde vel et dusin forskjellige), så slike referanser blir bare tull.

Samtidig litt trist fordi California-studioet har jo kommet med så mye bra. Det er nok å nevne New Beetle eller Audi A2. Juvelene derfra har stått i kø.

Ikke nå, åpenbart.

Noe av det underlige er at pressemeldingen forsøker å plassere produktet i en sammenheng som blir fjernere og fjernere jo nøyere man leser det siste klima-varselet. Det er liksom åpenbart derfra at man skal ikke dra eksessene for langt.

Og jeg er sikker på at det er ingeniører og designere hos Audi som godt kunne tenke seg å vise løsninger som ikke bare var brukbare for kloden – og et fremtidig trafikkbilde. Men som også beviste at det fremdeles er antydninger av god smak tilbake i Ingolstadt.

Bisarr, vulgær, en unødvendig eksess – jeg trodde jeg kunne reservere slike uttrykk for de heftigste fra Mercedes-pennen til Gorden Wagener. Men nå har han jommen fått en tronpretendent.

Og fremdeles er det to Spherer til vi skal gjennom. GrandSphere på utstillingen i München og UrbanSphere litt senere.

Jeg er spent, men jeg har sluttet å glede meg

Nå er det jommen på tide norske Snøhetta kaster seg ut i dette racet også, og sørger for et meningsfylt innhold i en akseptabel og innovativ innpakning. Uten å tenke på en «opplevelsesverden: første klasse uten grenser».