NSU K70
Det var for sent å stoppe annonsen for NSU K70, for katalogen var allerede trykket. Men noen NSU kom aldri til bilutstillingen i Genève
Volkswagen K70 50 år

Volkswagen K70 50 år
Fra presentasjonen hos Harald A. Møller på Frysja
Volkswagen K70 50 år

Volkswagen K70 50 år
Faksimile fra norsk brosjyre
Volkswagen K70 50 år

Volkswagen K70 50 år

Volkswagen K70 50 år

Volkswagen K70 50 år

Volkswagen K70 50 år

Volkswagen K70 50 år

Volkswagen K70 50 år
Karl-Günter Queißer Startet på lakkeringen i salzgitter i 1970 og jobbet og kjørte K70. I dag er han på Golf 8!
Volkswagen K70 50 år

Volkswagen K70 50 år

Volkswagen K70 50 år

Volkswagen K70 50 år
Karl-Günter Queißer Startet på lakkeringen i salzgitter i 1970 og jobbet og kjørte K70. I dag er han på Golf 8!

Råtten feiring av viktig fødselsdag

Det er noe med å fornekte sitt opphav som sender tanker tilbake både til Bibelen og til gamle romere. Uansett gir det er vond smak i kjeften når Volkswagen feirer K70 uten å nevne NSU med et ord.

Publisert Sist oppdatert

Uansett hvor mye man forsøker å skrive om historien, så er det liksom ikke noen tvil om at det var Audi, Italdesign med Giorgetto Giugiaro i spissen, og NSU med sin K70 som var sterkt medvirkende til å dra en skakkjørt Volkswagen opp av myra og kicke den i gang på en ny, forhjulstrukket og vannkjølt karriere.

Da blir det veldig skakt å lese seg gjennom en pressemelding-feiring i anledning modellens 50-års dag – ‘Happy Birthday K70! Der stille Gamechanger wird 50’ heter saken på underlig tysk – uten å at jeg ser NSU nevnt med et ord.

Ifølge pressemeldingen har denne bilen alt. Komfort, sikkerhetssoner (slett ingen selvfølge da), vanvittige kjøreegenskaper, klar, ukomplisert designlinjer. Alt var bra.

Med denne bilen sto Volkswagen på startlinjen til en ny æra, fylt av suksess, får vi vite.

Men ikke et ord om den gamle motorsykkelprodusenten NSU som overmodig hadde kastet seg ut i store biler da de så at motorsykler og den fantastiske lille Prinz ikke lenger var månedens smak.

Det etterlatte, geniale innrykket er at dette var Volkswagens verk!

Først engasjerte lille, modige NSU seg i Ro80 – den eneste bilen i det forrige århundre som representerte teknisk- og estetisk fremskritt i samme grad som Citroën DS noen år tidligere.

At Wankelmotoren var altfor ung til å tåle masseproduksjon var så, den kom seg etter hvert. Men da hadde NSU blødd så mye at de lå på ryggen, klare til å overgi seg.

Men ikke før de også hadde satt K70 i produksjon. I stedet for Ro-motor brukte de en K – for kolben, stempler – motor som var aldeles førsteklasses. Også forhjulsdrevet som RO80, og ikke fullt så Avant garde i designen som Wankel-bilen, men et vannskille allikevel.

Designeren het Claus Lothe – geni, med en svært tragisk avslutning. Han tok livet av sin sønn i et slagsmål. Orket ikke se ham gå til grunne i et sant narkohelvete, og fikk noen år i fengsel som han fort slapp ut av igjen. Da var han designsjef hos BMW. Det var han som ble etterfulgt av Chris Bangle.

K70 ble jo en kjempesak for oss journalistene som ikke var spesielt forelsket i VW på den tiden, og som uansett holdt med dem med de mest selskapelige pressesjefene.

Vi visste at NSU hadde planlagt lansering i forbindelse med Genève-utstillingen 1969. Finn Ryhl, som var med BIL fra dag én, hadde allerede vært nede og kjørt en og hadde hatt en kuriøs opplevelse da de kom litt for fort inn mot en bru og co-driveren, en prominent belgier, skrek ‘brekket’.

Finn dro i brekket, men da co-driveren skrek ‘slepp’ oppdaget Finn at han hadde dratt så hardt til at han ikke fikk ned knotten og løst ut brekket igjen.

Enden på den visa var at de endte oppå et bredt steinrekkverk med alle fire hjulene i det fri. Ingen skjønte hvordan det hadde hendt, og det måtte en kran til for å få den ned. Det bildet må jeg finne en dag.

Så viser det seg da, at i Automobile Revues årsnummer, alltid utgitt på utstillingens åpningsdag, er NSU K70 omhyggelig presentert, men på NSU-standen var det ingen K70.

Noen dager i forveien hadde VW fortalt at det var samtaler om samarbeid. Pressesjefen Klaus Westrup hadde tårer i øynene. Alle var vi jo overbevist om at VW hadde krevet K70 fjernet fra standen, fordi den var en så åpenbar konkurrent til den flunkende nye Audi 100.

Men alle vi så jo at dette var den perfekte bilen til å tette luka mellom Audis toppmodell og Volkswagens egen 411. Hvorfor gjemme den bort da?

Så kom noen måneder med kompliserte handler. Volkswagen skulle sørge for at NSU fikk en sterkt forhøyet aksjekapital, og VW skulle eie aksjene. Og så skulle NSU ta over Audi – som VW hadde kjøpt fra Daimler-Benz fem år tidligere.

Det tok et år. VW rettet opp noen kvalitetsgreier, kom med noen små retusjer, og på høsten 1970 rullet de første Folkevogn K70-bilene av båndet i ny fabrikk i Salzgitter. Av en eller annen grunn hadde de også dratt ned hele det ferdige produksjonsanlegget i Neckarsulm.

Det var også da VW skrotet alt det omfattende reklame- og promosjons-materialet som viste K70 med NSU logo. Det var akkurat som om bilen og alt den representeres skulle steriliseres fullstendig slik at ikkeno NSU skulle hefte ved den.

Nesten-enden på historien var at lanseringen av den glimrende stasjonsvognutgaven av K70 ble utsatt i det uendelige. VW trengte fremdeles å få avskrevet produksjonsutstyret til de historiske 411/412 Variantene.

Den endelige slutten var at allerede i 1973 kom Passat på banen. Den var jo et ektefødt barn, så den fikk noe mer oppmerksomhet, kan man si. Og i februar 1975, etter at litt over 200.000 var blitt produsert, tok Wolfsburg endelig livet av den.

Men ikke bare det. Dette (sammen med noen få 411/412) var den eneste bilen som ble produsert i Salzgitter. Etter dem ble alle spor fjernet, og fabrikken ble produsent av motor/transmisjonsenheter. Aldri mer biler.

Enda noe som kunne tydes i retning av «la oss glemme denne geniale NSU-en som til de grader viste hvor kleine biler vi bygde».

Så kan det hende at jeg overdriver denne følelsen av et stebarn som måtte hives ut så fort som mulig.

Men når jeg nå, femti år etter, leser den offisielle bursdagsartikkelen og igjen oppdager at opphavet overhodet ikke er nevnt med et ord, begynner jeg virkelig å lure.

Er det jeg som lider av vrangforestillinger, hallusinasjoner og tankeforstyrrelser – klassiske signaler på schizofreni, eller er hele denne historien litt underlig?

Powered by Labrador CMS