2 prosent av jorden rundt

Da Mercedes feiret sine første 125 år for fjorten dager siden, skjedde det blant annet ved at de vinket farvel til tre spygrønne B-Klassebiler. Det er siste generasjon hydrogenbiler, og de skal kjøre kloden rundt.

I dag har vi kjørt fra Barcelona og er på vei mot et sted som nesten ikke finnes, før vi i morgen skal ende i Lisboa. Godt og vel 600, kilometer mens hele turen vil tilbakelegge 30.000 km.

Fra Lisboa skal bilene flys til Miami, så blir det over til vestkysten og deretter nordover helt til Vancouver, der man skal besøke de som bygger brenselcelle-stackene.

Så blir det Australia, før de flys til Singapore, og deretter blir det landfast nesten helt hjem. Riktignok på sjøen mellom Helsinki og Stockholm, og så innom Oslo en gang i mai, før det bærer hjem til Stuttgart.

Det hele skal av en eller annen underfundig grunn ta nøyaktig 125 dager, og jeg kan forsikre at den også innbefatter mer enn bare 3 B-Klasser. Det er et enormt team som følger med – noen av dem gjør også nyttige oppgaver som å sjekke at bilene oppfører seg skikkelig.

Det er det ingen garanti for, selv om det er stjerne på panseret. Den prøvebilen vi har hatt i Norge en stund, fikk et lite infarkt (tett filter) som ikke kunne fikses andre steder enn hjemme i Stuttgart.

Men dersom jeg forteller at det i hele verden bare er 200 stasjoner hvor man kan fylle hydrogen, og at rekkevidden for disse bilene er ca. 400 km, og at noen av disse få stasjonene bare fyller med 350 bar mens ”våre” biler trenger 700 bars pupp, forstår man kanskje at logistikken rundt denne operasjonen er omfattende.

Man har med andre ord med seg fyllestasjon hele veien, hvilket på den ene siden på en måte ødelegger den null-utslipps øvelsen vi deltar i.

Men på den annen side demonstrerer turen at dette er en form for el-bil som oppfører seg aldeles glimrende, som møter alle de krav man stiller til en ”vanlig” bil og som ville kunne bli et veldig viktig bidrag til renere trafikk – dersom bare tankstasjonene kommer opp.

Når Mercedes sier at ytelsene til denne bilen tilsvarer en grei 2-liters mellomklassebil, har de helt rett i det.

Den fjerne pipingen (kjølesystemer for brenselcellene) er det eneste som gjør at denne bilen er forskjellig fra de rent batterielektriske. Ellers er det ren elbilfølelse – og det må kun oppfattes positivt. Man vet på en måte ikke hva automatgir er før man har kjørt elbil.

Topp motoreffekt er 136 hk, dreiemomentet er på 290 Nm, toppfarten er 170 km/t hvis man vil, og fra null til hundre teller du litt over 11 sekunder.

At bilen er litt tyngre enn vanlig, 1800 kg, merkes litt på svingete veier, men da skal man være svært følsom. Viktigere er det at brenselcellene og resten av el-pakken (batterier på 1,4 kWh) ikke tar plass verken for bagasje eller passasjerer.

Jeg skal komme tilbake med mer fra turen i morgen. La meg bare avslutte med to paradoksale observasjoner:

For det første er vi tre personer på til sammen ca. 200 år om bord i denne bilen. Geriatrisk lukter på fremtiden. Men det er kanskje smart – man må kanskje ha litt historisk bagasje for virkelig å kunne vurdere det vi forespeiles av utopiske fremtidige tilstander.

Det andre er at dette har jeg vært med på før. Nesten. Opel kjørte en hydrogenbil for en fem års tid siden, fra Nord i Norge til helt vest i Portugal. Den gangen kjørte jeg fra Torino til langt ned på Rivieraen. Og hva har egentlig hendt siden den gang?

Akkurat det samme som har skjedd med mobiltelefonen min. Aggregatene er blitt enda litt mer kompakte og litt mer effektive, men infrastrukturen er like primitiv.

Også den gangen hadde vi en Linde-truck som fulgte oss på hele turen og satte opp improviserte fyllestasjoner der det ville være behov for slikt.

Så foreløpig er det bare å slå fast at fremtiden tar tid.

Mer fra Spania i morgen.