Hydrogenetiske fremskritt

Første Mercedes hydrogenbilen kjørte jeg på midten av 90-årene. Da fylte stacken varerommet i en van, og vi kom ikke veldig langt på det som ble fylt på.

Men de utviklet og utviklet, og da de kom til NECAR 5 var vi nede på en A-Klasse som faktisk kunne levere. Såpass at DaimlerChrysler, som det het da, sendte en bil fra San Fransisco til Washington DC i 2002 og satte samtidig en distanserekord på 5.000 km.

Den skulle ikke leve lenge, for Opel, som var ganske opptatt av å produsere drikkevann fra eksosrørene, hadde en Zafira som var meget brukbar. Den startet fra Hammerfest på våren 2004.

Der var jeg med. Ved starten fra Hammerfest, og jeg kjørte bilen fra Torino til Marseille, via en bedre lunch i lokalene til Bilklubben i Monaco, og det hele endte rett vest for Lisboa – vestere kommer du ikke i Europa, med en distanserekord på 10.000 km.

LES ALT OM VÅR DELTAGELSE I FUEL CELL MARATHON

Nå er vi altså på vei i den siste generasjonen hydrogenbiler fra Mercedes, og gjett om Opels 7 år gamle rekord skal slås. 30.000 km, kloden rundt, med tre biler.

Stort apparat
I tillegg til et mannskap på mellom 40 og 50 og en rekke biler som ikke akkurat slipper ut null, og med Linde ved siden av oss hele veien. Det er de som sørger for suppa – hydrogen er ikke noe du henter ut fra nærmeste apotek (slik du kunne med bensin for 125 år siden)

Det er forresten verd å nevne at noen luksuslunch på en Automobilklubb ble det ikke. Mercedes-folket er faktisk mye mer jordnære. Langbord i et lastebilverksted ble det, det fortjener applaus.

Samtidig fikk de som vanligvis jobber med tunge dieselmotorer og ABS fra Bosch, anledning til å titte på hva de kommer til å jobbe med i fremtiden. Sjelden har jeg sett så stor interesse for tekniske nyvinninger.

Før vi trillet inn i Portugal i dag, passerte vi forresten også det største solcelleanlegget jeg noensinne har sett. Almaraz het området, og en stor plakat forkynte at her ble det produsert 22 MWp – jeg aner ikke hva det betyr, men det skal jeg finne ut av. Imponerende var det i hvert fall.

Navi-trøbbel
Fullt så imponerende var ikke det spesielle navigasjonssystemet. Bilene skal jo blant annet gjennom ganske tøffe områder i sentral-Asia. Da holder det ikke lenger med en vanlig mobiltelefon eller vanlig GPS. Så lille Tripy var installert.

Den gir deg signaler som noter i et rally og klarte å sende oss ut på ville veier allerede ved første rundkjøring.

Etter at vi hadde rota rundt i et utrolig spaghettisystem i nesten en time, ga vi Tripy avskjed og overlot jobben til den snille damen inne i GPS’en. Hun tok oss dit vi skulle, men det begynte å bli antydninger til bekymring. Ikke mange hekto hydrogen tilbake.

Fra volum til vekt
For her måles forbruket i kg. Akkurat nå forteller displayet at vi har brukt i snitt 1,17 kg pr. 100 km i dag. Spør ikke meg, men Mercedes sier at et normalt forbruk kan regnes som tilsvarende 0,33 l/min.

Mercedes snakker også om en rekkevidde på 400 km. Det er vi ikke i nærheten av, men der er det igjen en parallell med den forrige Opel-turen. Da hadde GM-folket regnet ut at vi skulle fylle for hver 250 km. Det ble for snaut, så vi måtte fylle for hver 200 km.

Ikke no’ praktisk problem det, det var bare å få Linde-trucken til å stoppe litt oftere.

Mercedes er stolte av bilen sin. Da disse ble sendt av gårde fra Stuttgart, midt under feiringen av de første 125 årene, sa Dieter Zetsche, Mercedes-sjefen, at ”125 år etter at vi fant opp bilen, viser disse at vi virkelig er i stand til å gjenoppfinne bilen”.