100 år med Bugattis mest kjente

Nettflix har en serien om de såkalte blå sonene. Steder på kloden der aldring skjer seinere og der 100 år er mindre sjeldent enn andre steder.

I tillegg til Okinawa og Sardinia og andre steder som ble nevnt, bør de nok legge til en liten landsby i Alsace. Molsheim heter den, det er der Ettore Bugatti bygde bilene sine.

Det er ikke få av dem som har rundet 100, nei, noen ganger har jeg inntrykk av at det er flere enn de som faktisk ble bygget. Det er ikke ukjent at man tar deler fra et vrak og plutselig har det oppstått ti biler fra den samme kilden.

Nå kommer det nok til å skje i enda større grad. Type 35, den absolutt best kjente, debuterte i august 1924 og ble bygget i – sies det – i 340 eksemplarene i den seks-sju årene som fulgte. Og – sies det også – den har kjørt inn til 2500 seire.

Hvem som har foretatt den opptellingen aner jeg ikke, men jeg lar meg gjerne imponere. I hvert fall av Targa Florio førsteplasser. Fem år på rappen. Det var et løp som krevde både sin mann og sin bil.

Det fantes en og annen 35-Bug i Norge også. Jeg tror ikke en eneste av dem ble importert ad normal vei med avgifter og det som hørte til.

Ivrige etterfølgere

Ellers står jeg ikke i første rekke av Ettore Bugattis beundrere. Han var en mester i mytebygging, og fikk sin datter l’Ébé med på alle eventyrene. Hennes «selvbiografi» er blant de gamle kildene som er full av unøyaktigheter som har blitt gjengitt kritikkløst i alle år.

For eksempel skulle jeg gjerne se noen sjekke påstanden om «Hesteskoformet Kjøler». For det første ser den jo mer ut som en spore, slik som sitter på ridestøvlen og man plager hesten med. Men for det andre fortalte hans yngste sønn, Roland, at den var eggformet fordi Ettores bror, kunstneren Rembrandt Bugatti, hadde fortalt ham at egget var det reneste av alle former. Dessuten begynte ikke hesteinteressen og «le pur sangue» før etter at de første bilene var gjort.

I 2019 var Achim Anscheidt, Bugattis design-sjef på den tiden, veldig klar på at opprinnelsen var egg og ikke hest, men allikevel skriver fabrikken «hesteskoformet…» i dag.

(saken fortsetter)

Ikke viktig, men for en mann som til de grader har vært under mikroskopet, er det underlig at noen historier bare lever på. Uten å bli sjekket.

En annen myte:

Fremdeles sies det at grunnen til at spanskekongen allikevel ikke kjøpte prestisjemodellen Royale, var på grunn av at den spanske borgerkrigen brøt ut. Men realiteten er at det tok sju år fra han møtte planene om biler første gang og til borgerkrigen var der. Kanskje han ikke ville ha den?

Det ville ingen andre kongelige heller.

Men det jeg aller helst skulle sette opp i den kilometerlange rekken av dyptpløyende eller overfladiske Bugattibøker, måtte være en grundig oversikt over Bugattis, og fabrikkens, økonomiske historie.

Det er komplett ubegripelig at det varte så lenge som det gjorde, med et slott og en livsstil som var ganske omfattende. Alle vet at han sjanglet fra økonomisk ruin til økonomisk ruin, feilslåtte investeringer og konstruksjoner som til dels var hinsides gammeldagse (hans sønn, Jean, skikkelig bra, måtte grine seg til hydrauliske bremser. Papa likte verken det eller doble overliggende kamaksler).

Mange sysler

Dessuten er det ganske hårreisende hva han åpenbart rotet bort tiden på. Mens han burde ha konsentrert seg om å selge Royale-motorer til franske jernbaner, brukte han samtidig masse tid på å bygge dem om fra alkoholdrift til diesel, og i et rom ved siden av drev han samtidig og rotet med en svær dampmaskin.

Han ville vel vært kalt ADHD i dag, hadde halvferdige ideer på gang hele tiden, og det er sikkert noen som har tall på alle patentene han meldte og/eller tok ut. De kunne dreie seg om alt fra å feste tykke vindusglass i et lystbåt-skrog til håndverktøy for å knekke blikk.

Og da er det selvfølgelig nærliggende å spørre: hvis han var så genial, hvorfor var det ingen av de mange patentene som brakte noen merkbar inntekt?

Selvfølgelig feires jubileet. I Frankrike var det et følge på 49 klassiske Bugattier som dro på tur. Innom museet i Mulhouse som Schlumpf-brødrene i sin tid prøvde å fylle med Bugattier de hadde støvsugd fra halve kloden. Og de dro selvfølgelig til Lyon, for å kjøre opp veiene som dannet banen under det franske Grand Prix i 1924.

Der Type 35 debuterte.

Bugatti Owners Club

Fra England sendte Bugatti Owners Club – de er de mest innbarka fanatikerne – et godt kuratert antall Bugattier av forskjellige valører for å besøke kjente Bugatti-punkter i Frankrike.

BOC ble stiftet allerede i 1929, og noen få år etterpå kjøpte de Prescott – der de gjennomfører et av de beste bilarrangementene i Storbritannia.

Goodwood kan du bare glemme – for Prescott er dessuten hyggelig med lave skuldre og uten antrekk.

Og fabrikken selv feirer selvfølgelig T 35 der de drar en mengde umulige paralleller mellom 35 og dagens modeller. Du skulle bare vite hvor mye Tourbillon eller Bolide er inspirert av Type 35. Det er jo også derfor de har tatt frem en egen blåfarge – Bleu de Lyon, og på Boliden kan du nå lese Type 35 100 Anniversaire.

Dessverre får vi en litt utvannet historie om debutløpet fra PR-maskinen på dagens Bugatti-fabrikk.

100.000 på løp

De forteller riktignok om flere enn 100.000 til et løp som skulle gå over 800 km og 35 runder på vanlig landevei. Og som om sju timers racing med flat pedal ikke var nok, insisterte Ettore Bugatti på at bilene skulle kjøres på veien mellom Molsheim og Lyon også.

Fem timer hver vei.

Så får vi vite at det gikk ikke så bra – problemet var dekkene, sier de. (Alle som observerte løpet da, og som har analysert det etterpå, var enige om at Bugatti hadde ikke sjans. Altfor svake, 105 hk kompressorløse, motorer. Konkurrentenes 2-liters kompressormotorer var på over 135 hk, noe av dem.)

Men la Ettore selv fortelle om seks biler, hvorav en skulle være reserve, og alt det andre de hadde med seg.

(saken fortsetter)

Entusiasme

«Til Lyon tok vi med oss camping-installasjoner, og for dere som ikke har sett det holder det for meg å nevne at for å få transportert det hele, var det nødvendig med tre jernbanevogner og to lastebiler med hengere … Til sammen fraktet de 30 tonn.

«Alt fantes der. Tregulv under et stort telt. Skikkelige senger for 45 personer, dusj, rennende vann i hvert anlegg, masse elektrisitet.

«Matlaging ble gjort i en hytte der alt som skulle til for å mate personalet skikkelig for en hel måned var på plass. Det var også en caravan – (et stort mobilt hjem) – for min egen familie.

«Alt var derfor på plass for at vi skulle klare det beste.»

Det skjedde ikke. To av bilene brøt. En kom til mål etter at hele løpet var flagget av. Og to kom over målstreken som de siste, nummer 7 og 8.

Verken Bugatti selv eller dagens presseavdeling har eller hadde såpass stil at de fortalte at løpet ble vunnet av Campari i en Alfa Romeo.

Ikke misforstå. Jeg stiller gjerne opp i køen av gratulanter. Og jeg syns fremdeles 35 er en pen bil, åpenbart bygd for et formål.

Men du vil ikke se meg siklende og i transe over en Bugatti. Verken ny eller gammel.