Meyers Manx med stjerne i hekken

Det er et eller annet med å se maskinrommet.

Enten det er på en nyrestaurert dampbåt med treige veiver langt der nede, eller det er under det transparente dekslet over motoren bak på en ny Ferrari.

For ikke å snakke om en trehjuls Morgan, med en tydelig V2-motor i front. Enten vi snakker en spinkel Jap-motor eller en massiv S&S-motor.

Den skaper både stil og karakter.

Nå opplever Meyers Manx en tilsvarende metamorfose.

Men i den andre enden.

Du har sett en del av maskineriet når du ser en Manx – eller en annen typisk Buggy bakfra. Hekken er såpass åpen at du er ikke i tvil om at det er noe maskineri der inne. Men det er bare det at det du ser av en gammel flat, luftkjølt Boblemotor, ikke er spesielt fascinerende.

Ny tresylindret

Si velkommen til en vellykket detalj fra Australia. Radial Motion har utviklet en tre-sylindret såkalt stjernemotor (radialmotor på engelsk, hvilket kanskje høres enda bedre ut) på to liter og med så mange hester du bare vil. Gjerne utviklet ved 8.500 omdreininger – eller enda lenger nordover.

(Betal inn 1000 dollar og du kommer i køen, og snart kommer vi tilbake til deg, og vi avtaler spesifikasjonene, sier produsenten).

Nå er den ikke sinnsyk radikal og ildsprutende denne konstruksjonen. Selv om den kan dras ganske langt, er svært mye av innmaten basert på deler fra GMs LS1 V8-motor – noe som sikrer deg originale reservedeler så lenge du og/eller motoren lever.

Hva du også får er et musikalsk følge på landeveien som ikke likner noe annet. Du får et visst inntrykk av akustikken på denne videoen.

(saken fortsetter etter videoen)

Det lille jeg har kjørt av plast-buggyer med forholdsvis standard Boble på undersiden, har virket raskt nok. Når du sitter så åpent og så nær asfalten virker det meste raskt.

Men her snakker vi ikke snaue 40 hester, men cirka 130-140 ved 6.000 omdreininger. (200 ved 8.500 er heller ikke noen kunst). Og det, sammen med snaue 800 kg, burde gi interessante prestasjoner – spesielt med så mye av vekten ganske langt bak, og fremdeles svingarmer!

Også for fly

At motoren også er beregnet til fly gir noen egne utfordringer. Det spiller ikke noen rolle om et fly gulper ut svære, svarte eksosskyer når motoren startes. Du kan ikke unngå det – oljen sildrer forbi stempelringene og ned i forbrenningsrommene på de to sylindrene som heller nedover når du avslutter dagens økt.

Men her er det ordnet med en egen pumpe som trekker all (eller mye av den) resterende motorolje tilbake til oljetanken når du killer motoren. Tørrsump, selvfølgelig.

Du ser kanskje noen kjøleribber på sylindrene også?

Ren bløff, denne er ikke luft-, men vannkjølt. Vannet til radiatoren heller du på via det ene baklyset!

Jeg har aldri kjørt noe med stjernemotor på bakken. Men jeg har fremdeles noen skisser Sir Roy Fedden laget av en bil han konstruerte rett etter krigen sammen med Alec Moulton (han med fjæringen til Mini og BMC 1100), Ian Duncan – karosseriprodusent, bl.a. for Donald Healey, Peter Ware – en av mennene bak Hillman Imp og en smart motorjournalist som het Gordon Wilkins.

Bil ble naturlig

Litt av et stjernelag med Fedden i spissen. Han var geniet bak stjernemotorene til britiske fly, som hadde gjort Bristol til Storbritannias største flyprodusent under WW2.

Det var naturlig å tenke bil da freden kom. Bristol-fabrikken gjorde det på sin måte ved å hente BMWs to-liter som uoffisiell krigsskade-erstatning. Fedden og hans folk ville starte fra bånn. Med et selvbærende karosseri bygget i tre moduler boltet sammen. Og med en tresylindret motor bygget etter hans stjernemotor-prinsipp som han behersket så godt.

Den var montert over en momentomformer som skulle sørge for girfri transmisjon. Høyt tyngdepunkt begynner virkelig å få en mening!

Med svingaksler ble kjøreegenskapene en kjempekræsj på vei til å skje.

Hvilket det gjorde. Prosjektet forsvant, og Feddens renommé ble en smule tilgriset.

La oss håpe den radikale radiale Manxen får en bedre skjebne.