Alfa Romeo 156

Først publisert i BIL 1 - 1998.

Da jeg ankom Milano i går lå Po-sletta hvit. Jeg kan ikke fordra snø i Italia, i hvert fall ikke i lavlandet. Opprinnelig hadde jeg tenkt at dette skulle bli en helitaliensk jobb. Nå står jeg i stedet på Promenade des Anglais i Nice og ser solen så vidt bryte horisonten. Det er søndag og stille i byen ennå. Bare juletreselgerne er i full gang med forberedelsene til salgsinnspurten – det er bare tre dager til den 24.

Jeg konsentrerer meg om bilen og fotograferingen. Horisonten speiler seg i bilsiden og fremhever de buede linjene som brytes av rette profiler over skjermene. Alfa Romeo har greid å hente designelementer fra den tiden de virkelig laget pene biler og kombinert det med moderne designløsninger. Den er så enkel og elegant. Likevel – den har karakter – den er en Alfa Romeo slik vi gjerne vil se den.

Når jeg først har krysset alpene, synes jeg det er ok at det er bart og 10 plussgrader. Jeg har en mistanke om at jeg i løpet av dagen likevel får prøve Alfaen på vinterføre. Col de Vence er mitt første mål. Veien går her 960 meter over havet og i stigningene mot toppen har du en fantastisk utsikt over Côte d’Azur. Jeg har vært er noen ganger tidligere – med Porsche 911 Carrera, 911 Turbo og Mercedes S-Klasse. De mange svingene gir virkelig mulighet til å prøve bilene, og Alfaen viser sin styrke i stigningene.

Sportslig karakter
Du er for så vidt aldri i tvil om hva Alfa Romeo har hatt i tankene under utviklingen av Alfa 156. Det er de sportslige egenskapene som dominerer. På dårlig vei rister og slår det. Er du ute etter plysj og myk fjæring, har du så definitivt havnet i feil bil. Setter du derimot pris på kontante og presise kjøreegenskaper, er du kommet til riktig adresse. Selv om du på dårlig vei hører at hjulopphengene jobber, er bilen velsignet fri for skranglelyder. Det gir et bunnsolid inntrykk, et inntrykk som understrekes av Alfas materialvalg. De skranglete plastdetaljene som italienerne har vært spesialister på, glimrer med sitt fravær. Alfa 156 gir et vesentlig mer robust inntrykk en noen annen masseprodusert italiensk bil jeg har kjørt så langt.

Som fryktet er det antydning til is i veien på nordsiden av Col de Vence. En motorsyklist kommer lurende rundt en av de glatteste svingene og gir uttrykk for at han ikke synes dette er det spor morsomt. Om stigningene mot Col de Vence er morsomme, er veiene på nordsiden av kollen vesentlig morsommere. Med stedvis isete veibane holder jeg igjen litt, men Alfaens nydelig kjøreegenskaper gjør det likevel mulig å holde et akseptabelt tempo.

Bremsene er kontante, men kan balanseres hårfint på grensen til at det tikker i ABSen. Alfa har valgt en ganske avansert forstilling til 156. Fjærben i kombinasjon med nedre triangelarmer er komplettert med en øvre triangelarm og gir et oppheng som både gir presis hjulføring og balansert og følsom styring. Bak brukes fjærben i kombinasjon med langsgående og tverrgående støttearmer, en langt mer plasskrevende løsning enn i for eksempel Alfa 155, men for kjøreegenskapene er det ingen tvil om hvilken løsning som er å foretrekke. 156 er lettkjørt, usedvanlig lettkjørt, og føles som en ren sportsbil i forhold til 155en.

Avansert rekkefirer
Og er det veier hvor en får prøvd kjøreegenskapene, er det akkurat her. Straks jeg kommer ut på sydvendt fjellside igjen, er veien tørr og bar og det er mulig å utnytte de 144 hestene som bor i rekkefireren. Jeg tar av nordover i retning Col de Bleine, på en smal og svingete, men oversiktlig vei som går jevnt oppover.

Bilen ligger nydelig i svingene og de små humpene kjennes, men påvirker ikke stabiliteten. Går jeg litt for hardt inn i svingene, kommer understyringen, men uten at det overtar bilen helt. Løfter jeg litt på høyrefoten, har den feste og styring uten at den blir for lett i hekken. Litt bredere dekk – Alfa 156 kan også leveres med lettmetallfelger med 205/60VR15-dekk – noe som helt sikkert vil gi bedre feste og enda bedre styrerespons. Styringen er godt balansert, ikke for lett, men heller ikke tung, og påvirkes i liten grad av at motoren utnyttes maksimalt.

Fireren er en avansert liten sak med to overliggende kamaksler, fire ventiler og to tennplugger pr sylinder og innsugingsystem med variabelt volum. Den går lett, usedvanlig lett. Den trives meget godt på høye turtall, og i stigningene holder jeg den i andre- og tredjegear og drar til turtellerens rødmerking ved 7.000 omdreininger. Det er skikkelig snert i både lydbildet og motorkraften. Gearskiftet er lett og presist, men jeg merker at jeg ikke skal være for kjapp når jeg legger inn tredje. Det virker ikke som synkroniseringen er helt god.

Klassiske interiørlinjer
På toppen brekker veien brått til høyre og jeg er plutselig omgitt av snø. Veien er delvis bar, men på vei ned på nordsiden av åsen hvor solen ikke får tak er veien også vekselsvis snø og isdekket. Mens jeg på vei opp hadde kjørt i en jevn stigning langs åssiden går det nå nedover i et utall hårnåler.

Nede i bunnen tar jeg av mot øst og kommer inn i en sydvendt dalsiden. Bratt som fy og med en vei som det ikke er egnet å møte noen på. Jeg synes jeg kjører kvikt, men et raskt blikk på speedometeret avslører at hastigheten varierer mellom 30 og 50 km/t. Jeg er fullt konsentrert på veien, og har for øyeblikket ingen glede av Alfaens nydelig interiør.

Foruten at dashbord og interiøret for øvrig gir et robust inntrykk, har det også et design som mikser gode Alfa-tradisjoner og moderne linjer. Alle instrumenter er senket godt inn i dashbordet. Rett foran meg har jeg speedometer og turteller samt varsellys for åpne dører og lignende. Tankmåleren, klokken og temperaturmåleren for kjølevannet sitter i midtkonsollen over den originale radioen og de tre justeringsrattene for klimaanlegget. Det hele er omgitt av et panel i anodisert aluminium, eller i hvert fall en meget god etterligning.

Kledelig skinninteriør
Førerplassen er oversiktlig, men ergonomien er ikke helt god. Rattet har høyderegulering, men selv når det er justert på det høyeste, er det så vidt jeg ser toppen av instrumentene. Senker jeg rattet, vil instrumentene bli helt uleselige. Førersetet har høyderegulering, men selv i laveste stilling er det forholdsvis høyt, og jeg ville heller satt pris på en mulighet til å vippe sitteputen slik at lårstøtten ble bedre. Sidestøtten og støtten til korsryggen er derimot god. Klossen som skal gi støtte til venstrefoten, virker ikke spesielt godt gjennomtenkt. Den er for flat, og du får bare hælen bortpå.

Plassmessig er det bare takhøyden i baksetet som en umiddelbart kan sette fingeren på. Benplassen i baksetet er god, og to voksne har også kupébredde så det holder. Bagasjerommet er ryddig og rommelig, men nedfellbar bakseterygg er ikke standard. Det er i hvert fall ikke det i denne bilen.

Min bil er utstyrt med en smakfullt skinninteriør, og skal du først satse på en Alfa 156, kan det anbefales. Det er riktignok ikke så kjempepraktisk på vinteren, men det bidrar i stor grad til å gi Alfaens interiør den riktige atmosfæren.

Idet jeg runder en venstre hårnålsving, får jeg noe helt annet å tenke på enn atmosfæren. Veien er plutselig full av jegere og hunder. Jeg får slått ned på tempoet, mens folk og dyr etter beste evne gir plass til meg.

Jeg trodde ikke veien kunne bli trangere, men før jeg kommer til den lille byen Aiglun, er det et parti på en kilometer som er så smalt at det ikke er mulig å passere møtende biler. På den ene siden ser jeg enten inn i et steingjerde eller rett ned i dalbunnen. På den andre siden henger fjellet over veien.

Nesten perfekt
Ved Sigale er jeg ute på en vei av normal størrelse igjen. Og fra å ha kjørt i andregear, kan jeg endelig også få brukt de tre lengste gearene. Veien er nydelig – svingene kommer tett og det er enkelte steder trangt, men det er oversiktlig – en velkommen avveksling etter et par mil på uoversiktlig og smal vei. Fra å kjøre i fjellsidene, er jeg plutselig ute på flat mark med vintergrønne gressbakker. Naturen alene er verdt turen opp i fjellene, og er du først ved Côte d’Azur, kan en tur opp i fjellene anbefales. Både for å oppleve veiene, de små byene, den vekslende naturen, og ikke å forglemme de små intime restaurantene.

Når jeg først skulle utforske disse veiene i en mellomklassesedan, er det vanskelig å finne noen som passer særlig bedre enn Alfa 156. Styreresponsen, veifølelsen, den villige motoren og lydkulissene er en sportssedan verdig, og passer utmerket for litt krevende kjøreforhold. På dårlig vei er den langt fra den mest komfortable bilen i klassen, og utfordrer på ingen måte A4 eller 318 i så måte. Men kan du leve med litt risting på dårlig vei og litt transmisjonsstøy i hastigheter mellom 90 og 130 km/t, har du i denne bilen et ypperlig redskap både når det gjelder ren transport og for å rette svinger. Motorveietappen fra Milano til Nice går behagelig og uproblematisk. Alfaen taklet høyhastighetssvingene på motorveiene med overbevisning, og 1,8-literens effekt holder i massevis. Toppfarten fabrikken oppgir er innenfor rekkevidde.

Med en prislapp på 242.000 kroner er rimeligste Alfa 156 svært gunstig priset. Spranget til en 1.8T.Spark - 289.000 er noe drøyt og til denne prisen bør også en originalradio være standard. ABS-bremser, startsperre, sidekollisjonsputer (fra mai), høyt bremselys, sentrallås, elektriske vindusheiser, elektrisk speilregulering og utetemperaturmåler inngår nemlig blant standardutstyret. Alfa 156 er akkurat den mellomklassen Alfa Romeo trenger.