Peugeot i skyggen

Nå må jeg selvfølgelig komme med ett forbehold. Jeg har jo ikke kjørt denne bilen. Men etter et par dager hvor jeg stadig ble trukket tilbake til de utstilte modellene, ser den mer og mer ut som en skikkelig Focus-utfordrer som kanskje også kan gjøre livet surt for en og annen Golf.

Første overflødige inntrykk jeg sitter tilbake med er at fronten igjen ser mer enn akseptabel ut, og at interiøret er velsignet fritt for sludder og tøv.

i-Cockpit
Det viser seg at designerne har lagt så stor vekt på et moderne interiør at de har gitt det et eget navn: i-Cockpit kaller de det.

Det er vel det eneste som er litt tacky med opplegget, for det lille rattet og mangelen på en bråta forvirrende knotter og knapper, og et dashbord man kan se over – men allikevel få øye på uten at rattet kommer i veien, og en skikkelig berøringsskjerm som inneholder ganske mange kontrollkommandoer, gjør at kontorplassen plutselig er blitt en av de beste i bransjen.

I hvert fall så lenge bilen står stille – som jeg nevnte i sted.

Utvendig er bilen såpass egen at man ser at det er en Peugeot, i hvert fall etter å ha trent en stund.

Samtidig er designen såpass safe at den ikke vil kunne fornærme eller avskrekke potensielle kunder. Kanskje den har mistet det spesielle franske – hva nå det måtte være. Egentlig har vel ikke det vært noe argument på mer enn ti år.

R-utgave
Det som gjorde at den vakte en viss (men altså ufortjent liten) oppmerksomhet i Frankfurt, var at den også ble presentert i en R-utgave.

Den så skikkelig hått ut, ikke minst på grunn av den originale lakken – rød foran, men den siste tredjedelen der bak var matt svart.

Lavere fjæring og 19-tommere med nesten ingen profil på gummien, senker bilen i forholdvis imponerende grad. Og selvfølgelig var det småjobbet med andre deler av karosseriet også, for å antyde at her går det unna.

Og det tror jeg på. 270 hester fra 1,6-liters turbomotoren burde kunne gi deg muligheter for å banke de andre aggressive Euro-hatchene.

Stadig grønnere
Den vanlige utgaven er heller ikke snau i maskinavdelingen. På standen leste vi oss frem til tre-sylindret 1,2-liter med 110 eller 130 hester, men med vesentlig høyere dreiemoment enn de ville fått ut av en tilsvarende firer – får vi vite.

85 gram CO2 per kilometer antyder et ganske lavt forbruk. «Ganske lavt?» Klasseledende ser det ut som.

De 425 centimeterne er bygget på den nye fleksible EMP2-arkitekturen som, blir vi også fortalt, sparer 140 kg vekt i forhold til den gamle oppskriften.

I Norge ser det ut til at prisen vil starte på 212.000 kroner når bilen kommer til Norge om ikke altfor lenge. Stasjonsvognen kommer imidlertid ikke før i mai og den vil hjelpe til å få opp volumet til rundt 3.000 enheter neste år.

Hvordan den kjører skal vi også snart fortelle deg, vi skal nemlig sette oss bak rattet i et par eksemplarer i nærmeste fremtid.

PS!
Peugeot hadde tatt med seg sin ett år gamle konseptbil, Onyx, tegnet av norske Per Ivar Selvaag. Et av grepene hans hadde vært å bruke en kobber-overflate over store deler av bilen.

Nå ser vi hvordan den virkelig kommer til sin rett, oksydasjonsprosessen er i gang, overflaten endrer seg, det er nesten som om bilen er levende, med en organisk hud som endrer seg med alderen. Ikke vet jeg om dette var hensikten, men virkningen var fantastisk.