Noe å sette fingeren på

Først publisert i Bil 10-2017.

En torsdag formiddag. Jeg sitter bak rattet i en Peugeot 5008, med solbrillene på og solskjermen nede. Himmelen er blå, men foran meg lurer en grå sky. Men jeg klarer aldri ta den igjen – tåka ser ut til å holde samme fart som meg, konstant 50 meter foran.

Det vil si; helt til den grå skyen begynner å blinke oransje i høyrekanten og svinger av på en rasteplass. Ut kommer redaktøren og vil bytte bil. Aha. Ingen sky. Ingen tåke. Bare en Skoda Kodiaq.

Jeg har akkurat rattet Peugeoten noen mil, og finner meg veldig godt til rette bak det lille rattet. Rattet har en litt rar form, men størrelsen gjør noe med kjøregleden i den store bilen – det er morsomt å manøvrere den rundt, også i bymiljø. Den beskjedne svingradiusen hjelper på her.

Interiøret i 5008 har jeg med flere hyllet ved tidligere anledninger, men det er lov å gjenta seg selv litte grann. For materialkvalitet, layout og design er virkelig på høyt nivå her. Det er kanskje ikke det mest praktiske interiøret fra førerplass – litt for få rom til å legge fra seg telefoner, nøkler og flasker – men det ser helt «smashing» ut.

Det digitale instrumentpanelet sees over rattet, og er så høyt og tydelig plassert at det i praksis eliminerer behovet for head-up display.

Mye slakt
Når redaktøren nå vil bytte bil, setter jeg meg inn i den grå skyen, og heller ikke på innsiden snakker vi blå himmel. De grå stoffsetene komplimenterer de 49 andre gråtonene i interiøret her. Selv skjermen i instrumentpanelet viser informasjon i grått.

Okei, nå virker det som om jeg slakter Skodaen voldsomt her. Det er tross alt mulig å spesifisere en Kodiaq til å se langt friskere ut enn akkurat denne testbilen – heldigvis. Men når jeg først er i gang, kan jeg ta den siste tordensalven mot Kodiaq, så er jeg ferdig med det:

Hva i alle verdens dager tenkte de på når de godkjente det nye multimedieanlegget? Skoda, som skal være en fyrlykt av praktiske løsninger, enkle betjeningsorganer, logiske funksjoner – de har virkelig gått på en trendsmell her. Den trenden heter «touch».

Touch-knappene for de forskjellige funksjonene rundt den nye skjermen er håpløse. De gir ingen tilbakemelding, er ikke fysisk separert så det går an å føle seg frem, og aktiveres ved den minste berøring.

Den nye skjermen er i det minste skarp, med god Skoda-grafikk (husk: praktisk, enkel, logisk), men for å matche pianolakken er den så blank at hvert hint av sollys skaper skarpe reflekser – og fingeravtrykk tiltrekkes som mygg mot utelampa.

Litt mer slakt
Sånn. Da var det over. Herfra og ut er det ikke særlig mye negativt å melde om Kodiaq. Nå er det Peugeotens tur …

Hvorfor skal alle funksjoner på død og liv styres via hovedskjermen? Noen snarveisknapper har Peugeot heldigvis funnet plass til – riktig lekre er de også – men det aller meste må gjøres via hovedskjermen.

Ikke er den spesielt rask, og ikke er menysystemet spesielt logisk. Hvorfor er funksjonen for å få parfyme i klimaanlegget skjult under en helt egen undermeny, fjernt fra resten av styringen for klimaanlegg? Hvorfor er noen bilinnstillinger lagt logisk under «Bil»-knappen, mens andre kun mulig å finne om du trykker på klokka øverst i høyre hjørnet av skjermen? Hvorfor er det en umerket knapp på enden av blinklyshendelen som aktiverer stemmestyring, når en tydelig merket knapp på rattet gjør akkurat det samme?

Og hvorfor må systemet starte med radioen på hver gang jeg starter bilen, selv om jeg lyttet til musikk fra telefonen da jeg gikk fra den?

Skjermen er i hvert fall passelig motstandsdyktig mot fingeravtrykk …

LES VIDERE:

- Del 2

- Testdata og poeng

OBS!
Prisene i testen var gyldige da bladet ble produsert. Du finner alltid oppdaterte priser i vår nybildatabase.